Dekorativ

I ordboken er ‘dekorativ’ definert som noe tiltalende, noe som særlig egner seg til utsmykning. Ser man på artiklene i Art in Theory: 1900-2000 er det tydelig at ordet dekorativ i forbindelse med billedkunsten ikke alltid er positivt ladet. I The Rise of Cubism har ordet 'dekorativ' tydelige negative konnotasjoner når Daniel-Henry Kahnweiler tar for seg hvordan kunstnere som Matisse og Braques i 1906 strebet etter å uttrykke seg gjennom farger mens de samtidig oppløste selve objektet: "Painting threatened to debase itself to the level of ornamentation; it sought to be 'decorative,' to 'adorn' the wall."^[1] Fra dette sitatet kommer det frem at Kahnweiler oppfattet dekorasjon som noe mindre verdig enn maleriet; blandet man de to ville det redusere bildets kvalitet. Albert Gleizes og Jean Metzinger er enige med Kahnweiler. I artikkelen «Cubism», originalt publisert i 1912 i Paris, går de så langt om å erklære dekorativt arbeid bildets antitese. Det dekorative kunstverket, skriver de, er «essentially dependent, necessarily incomplete,» mens maleriet er «essentially independent, necessarily complete».(Art in theory, 195)

August Endell, derimot, stiller seg positiv til frasen ‘dekorativ kunst’. I "The Beauty of Form and Decorative Art' nevner han en "new, original and independent style of decoration." Teksten hans omhandler i hovedsak form; det formales styrker, og hvordan form kan fremkalle følelser i oss som betraktere. Men selv om det dekorative er ganske perifert i teksten, er det fortsatt tydelig i måten han bruker begrepet at det ikke har noen utpreget negative konnotasjoner. (Art in theory, 59-61)

I artikkelen "Kritikken av overflaten" tar Tore Kirkholt for seg non-figurativ kkunst, og hvordan norske ritikere har