Konseptkunst 2
Begrepet konseptkunst
For mer enn hundre år siden i 1917, hentet den amerikanske kunstneren Marcel Duchamp et urinal, signerte det, satte på tittelen Fontene og plasserte det inne i et galleri. På denne måten skapte han en ny form for kunst, som var provoserende og sjokkartet, og rokket ved folks alminnelige oppfatning om hva kunst er. Det handlet ikke lenger om den kunstneriske utføringen eller det håndverksmessige, men om kunstnerens valg, handling og problemstillingen rundt hva kunst er. Årsaken til at man måtte forholde seg til dette som kunst var to grunner; det ene var at kunstneren selv hadde valgt å stille ut en ferdigprodusert gjenstand i et galleri, den andre grunnen var at kunstverket ble sett og diskutert innenfor et kunstmiljø[1]. Denne formen for kunsteksperiment hadde liten betydning for kunsten i tiårene etter, men rundt 1960 var det flere unge kunstnere som viste interesse for Duchamps bruk av ready-mades; ferdig produserte gjenstander hentet fra hverdagslivet. Disse unge kunstnerne ønsket å finne et alternativ til abstrakt ekspresjonisme og formalisme som var aktuell i etterkrigstiden. Duchamps ready-mades ble dermed begynnelsen på en ny type kunst som utviklet seg etter 1960: Konseptkunsten, hvor idéen ved kunstverket ble det overordnede, og viktigere enn det visuelle og håndverksmessige[2]. Kritikken mot begrepet kunst ble viktig; kunstnere harselerte og brukte ironi mot kunsten som et «system» og institusjon, kunsten skulle være antiestetisk og bryte med den tradisjonelle kunsten. Det subjektive og personlige er fraværende i konseptkunsten, også de formale kvalitetene som vi forbinder med den tradisjonelle kunstformen, som komposisjon, form og farge[3].
Gunnar Danbolt i boken Frå modernisme til det kontemporære beskriver store forskjeller innenfor konseptkunsten i 1960- og 1970 årene. Kunst på den ene siden som anti-materiell hvor selve undersøkelsen ved kunstnernes virksomhet ligger som det overordnede. Kunstnerens intellekt skulle avmystifisere den tradisjonelle kunstvirksomheten. En kunstner som Joseph Kosuth (1945-) kalte denne type kunst for Theoretical Conseptual Art. Kunstneren Sol LeWitt (1928-2007) hadde en annen tilnærming til konseptkunsten, hvor han la vekt på selve konseptet ved kunsten, som han selv beskrev som en «irrasjonell» og «intuitiv» handling. Kunsten hans bærer preg av det visuelle og poetiske, noe som møtte kritikk av Joseph Kosuth som kalte kunsten hans med negativ konnotasjon for Stylistic Conseptual Art[4]. Disse kunstnerne hadde forskjellige tilnærminger til konseptkunsten, og praktiserte den på ulike måter, men det de hadde til felles var kritikken og motstanden mot de modernistiske kunstinstitusjonene. Måten den konseptuelle kunsten ble utført på i 60- 70 årene har påvirket og preget konseptkunsten frem til vår tid. Nå i dag har konseptkunsten fått en annen funksjon, fordi det ikke lenger er nødvendig å angripe kunstinstitusjonene som har mistet den posisjonen de tidligere hadde[5].
«Paragraphs on Conseptual Art»
Den amerikanske kunstneren Sol LeWittt (1928-) var den første som publiserte en tekst som definerte begrepet konseptkunst. «Paragraphs on Conseptual Art» ble første gang publisert i Artforum, New York i 1967. I denne teksten beskriver han konseptkunsten hvor idéen er det viktigste i et kunstverk, hvor all planlegging og bestemmelser blir gjort før man går i gang med arbeidet. Idéen blir dermed en slags maskin som lager kunsten[6]
