OP art

«Optical art” også kalt kinetisk kunst var en kortvarig kunstretning på 1960-tallet som baserte seg på å skape bevegelse ved hjelp av optiske illusjoner. Sentrale kunstnere innenfor retningen var blant andre;  Bridget Riley, Julian Stanczak, Frank Stella og Victor Vasarely. Retningen setter menneskets persepsjon og tilstedeværelse i fokus. Formålet med kunsten var å utforske perseptuelle effekter.

Kunsten deles gjerne opp i en visuell og mekanisk del. Den visuelle delen utspiller seg på den todimensjonale bildeflaten og er bygget opp av geometriske former og farger som sammen skaper en illusjon av bevegelse. Mekanisk eller kinetisk kunst tar derimot i bruk fysiske objekter og beveges ved hjelp av vind, motor, lys eller lignende.  

Visuell

Begrepet OP art ble først tatt i bruk av Donald Judd i 1964 i forbindelse med Julian Stanczaks utstilling "Optical Paintings" i Martha Jackson Gallery i New York. Fokuset på bevegelse i kunsten kan likevel spores tilbake til 1913 og Marcel Duchamps "Bicycle Wheel", som blir sett på som det første eksempelet på mekanisk kunst. På det todimensjonale plan ble OP art slik vi kjenner den idag introdusert på 1930-tallet med den ungarske kunstneren Victor Vasarely.

Vasarely valgte som 19 åring å avslutte sine medisinstudier i Budapest til fordel for en kunstutdannelse, vitenskapelig metode skulle likevel ha innvirkninger på den kommende kunstneren. Ved Muhely Academy ble han innført i den tyske Bauhaus skolens karakteristiske lære. Her analyserte han blant annet konstruktuvistiske verker av Piet Mondrian, Wassily Kandinsky og Walter Gropius. Vasarely malte i begynnelsen av sitt kunstnerskap figurative motiv med et grafisk uttrykk. "Harlequin" og "Sjakkbrett" fra 1935 er eksempler på hans tidlige kunst. Etterhvert gikk uttrykket over i det rent abstrakte. Vasarely var svært interessert i fargelære og ble sterkt inspirert av Josef Albers. Farge og form var ifølge Vasarely de viktigste komponentene for kunstnerisk skapelse. Han er svært opptatt av menneskets persepsjon og ønsker å skape sin egen stil. I 1950 finner han frem til "kinetisk plastikk" for å beskrive sin produksjon. Vasarely bosetter seg etter studiene i Paris og blir her kjent med kunstnermiljøet på Galerie Denisè Rene. Og i 1955 er han blant kuratorene til utstillingen; "Le mouvement" som markerer starten på OP kunstens gjennombrudd.

For å skape en effekt av bevegelse på bildeflaten brukte Vasarely som andre OP kunstnere, slik som Bridget Riley og Jeffrey Steele, geometriske former og fargekontraster som virkemidler. Sterk symmetri er avgjørende. Vasarely satte sammen geometriske former i et repeternde mønster og adskilte dem med små forskyvninger i kontrastfarger. Riley tok i sine sebrastripede verk i bruk sorte og hvite bølger i ulike tykkelser. Kontrastene og mellomrommene blant formene skaper en forvirring i øyet som ser. Øyet får vanskeligheter med å fokusere på en sebrastripe av gangen, og visualiserer da bevegelser som resultat av dette.

Kunsten får sitt virkelige internasjonale gjennombrudd i 1965 med utstillingen "The responsive Eye", på Museum of Modern Art, New York. Utstillingen var en etterfølger av den som var i Paris 1955. Her stilte både Riley, Steele og Larry Poons ut kunstverk. Utstillingen faller ikke imidlertid i smak, og får stor kritikk.

Likevel er det andre som ser på den optiske kunsten med andre øyne. Michael Fried skiver i sitt essay; " Shape as form: Frank Stella`s new paintings" (1966) om hvordan optiske illusjoner har påvirket bildeflaten. Ifølge Fried har den optiske kunsten klart å bryte opp flaten på en unik måte. Illusjonen er med på å både nedsenke og oppløse flatheten i bildet. Og legger vekt på at det er flatheten og ikke selve overflaten i bildet som nøytraliseres/brytes opp. Den billedlige overflaten er slik han skriver tilstede, men samspiller med illusjonen. De utgjør hverandre. den optiske illusjonen og den faktiske overflaten er nærmest umulig å skille.

Mekanisk

Den mekanist kinetiske kunsten er på flere måter knyttet til teknologi, hvor elektrisitet ofte er brukt for å skape bevegelse. kunsten kan utføres ved relieff, der former av ulik natur legges over hverandre for å skape en effekt. ved denne metoden kan betrakteren oppdage forskjellige bevegelser fra ulike vinkler i rommet. Verket kan også være frittstående i rommet og bli bygget opp av lysstråler fra prosjektor. De mange uttrykksmetodene gjør kunstformen svært allsidig og eksperimentell. Denne typen mekanisk kunst er kanskje mest relatert til skulpturelle installasjoner. det merkverdige ved slike skulpturer er hvordan de med lys, lyd og form berører de ulike sansene og skaper flere dimensjoner. Dette inviterer betrakteren til å delta aktivt. Kunstnere slik som Naum Gabo og Antoine Pevsner står sentralt.

Mekanisk kunst fikk på lik linje med den visuelle oppmerksomhet under "Le Mouvement" utstillingen i Paris, men også under Parisbiennalen sin utstilling "Labyrinth" i 1968. Her fremstilte kunstnergruppen GRAV et bredt spekter av internasjonale kunstnere som alle viet seg til utforskingen av det kinetiske.

Norge

I Norge ble publikum introdusert for OP art under utstillingen "Lys og bevegelse" i kunstnernes hus i 1968. Har deltok blant andre Odd Tandberg og Irma Salo Jæger. Etter dette fugte en rekke andre utstillinger viet optisk kunst, primært på Hennie Onstad Kunstsenter. Deriblant "Julio De Parc" i 1969 og den sveitsiske Jean Tinguelys "The future as we remember it" i 2009. Tinguelye svært kjent for sin bruk av tegnemaskiner og overraskende fremstillinger.

Blant de norske kunstnerne var Odd Tandberg en klar pioner innenfor den optiske kunsten i Norge. Han begynte på tidlig 1960-tallet å eksperimenter med motoren og dens roterende muligheter. Han var ikke redd for å bruke ulike materialer. Dette demonstreres i et av verkene hans, der han bruker pingpong baller og synåler på en roterende skive, og med disse skaper ulike sekvenser innad som forvirrer øyet. Tandberg var kjent med miljøet rundt Galeri denise Rene og hadde kontakt med internasjonale kunstnere slik som; Richard Mortensen, Hans Hartung og Vasarely. I 1970 prøvde han seg frem med akrylplater og olje. Oljen ytterligere til den optiske effekten med sine sjatteringer. Tandberg sine mest sentrale optiske verk er ... og ...

En annen norsk kunstner som sto sentralt i OP kunsten i Norge er Bjørn Melbye Gulliksen. Gulliksen er blant annet assosiert med kunstnergruppen GRAV. Han er kjent for å bruke bruke lysbilder i kombinasjon med egenproduserte maskiner. Gulliksen er fortsatt svært aktiv, og står bak en rekke offentlige innstallasjoner, deriblant "Drager for Halden."

På det rent visuelle plan er Gunnar S. Gundersen sine modernistiske verker ikke til å se bort ifra. Han var opptatt av persepsjon og innehar tydelige optiske trekk i sine verk fra 1960-tallet. Hard-edge stilen deler flere elementer med OP art. Sterke farger og bruk av geometriske former er fellesnevnere. Optisk elementer er spesielt tilstede i de verkene han bruker den såkalte iristeknikken. "Sort Sol" og "Rotasjoner" viser til dette. Gundersen var opptatt av å utforske forholdet mellom rommelighet og form. Han lot seg inspirere av Mortensen og Vasarely sin bruk av form og farge. Gundersen uttalte at det uten noe levende og bevegelig rom, er det ingen kunst, kun dekor og ornament.

OP kunsten mistet raskt sin popularitet, da nyere teknologi slik som animasjon tok over. På tross av dette stilles det fortsatt jevnlig ut Optisk kunst i dag, i tillegg til at det brukes i en rekke reklamer og medier. I tillegg kan det late til at en ny interesse for kunstretningen har blitt vekket til live de siste årene. I 2015 utstilte norsk kunstnere kinetiske verk ut i Asker under utstillingen "Kunst i bevegelse" på Trafo kunsthall i Asker. I samme periode fant lignende utstillinger sted i New York og Storbritannia....

TEKSTEN REDIGERES...

Litteratur

Bøker listes opp på vanlig vis. Referanser/noter settes inn som beskrevet i brukerveiledningen i wikiens venstremeny.