Rivera, D. "The Revolutionary Spirit in Modern Art" 1

"The Revolutionary Spirit in Modern Art" relatert til "Frihetens søstre" av Arne Ekeland

Diego Rivera

Diego Rivera var en meksikansk maler og muralist som tidlig lærte seg å bruke maleriet i klassekampens tjeneste av sin lærer, grafiker og illustratør, Guadalupe Posada. Rivera kom til Europa i 1906, og etter et studieopphold i Madrid dro han til London hvor han gjennom et marxistisk kunstnermiljø skal ha satt seg godt inn i Karl Marx sine skrifter. I Paris kom han i kontakt med Picasso og ble inspirert av de franske kubistene. Hans monumentale bilder har en dramatisk og dekorativ form, med store figurer og en sterk sosial tendens.

Innledning til "The Revolutionary Spirit in Modern Art"

Etter å ha arbeidet innenfor den parisiske avantgarden (1911-1920) returnerer Rivera til sitt hjemland for å delta i arbeidet med å utforme landets nye veggmaleri-program. Stimulert av de mange debattene rundt kunstens sosiale rolle som som fulgte i etterkant av den russiske revolusjon var denne type veggmalerier tenkt som et mottrekk til den tradisjonelle staffelikunsten. Artikkelen, The Revolutionary Spirit in Modern Art, ble publisert i Modern Quarterly, høsten 1932, mens Rivera var engasjert i ulike bestillingsverk i USA. I artikkelen tydeliggjør han sin oppfatning av kunsten som en sosial skapning, helt i tråd med samtidens marxistiske kunstforståelse.

Sammendrag av artikkelen

Art is a social creation

Rivera mener kunsten må betraktes som en sosial skapning, fordi den på samme måte som samfunnet er inndelt i ulike sosiale klasser. Det finnes en borgerlig kunst, en bondekunst og en revolusjonerende kunst, men ingen kunst for proletariatet. En proletarisk kunst kan imidlertid bare utvikles i et klasseløst samfunn, noe som fører til at den fremtidige kunsten for proletariatet ikke vil fremstå som proletarisk, men som kommunistisk.

The painter who is truly an artist

For kunstneren blir det viktig å følge med på den revolusjonerende utviklingen, fordi det er der den sosiale kampen må føres. En kunstners kvalitet blir bedømt på bakgrunn av hva han som kunstner ønsker å formidle og til hvem han gjør det. Noen ganger tjener kunstneren til å kondensere og overføre drømmene til millioner av proletarer, andre ganger fungerer han som en kondensator og sender bare for små lag av de intellektuelle eller borgerskapet.

"Art for art's sake", the theory of 19th century bourgeois aesthetic criticism

Rivera sier han selv ikke kunne stille seg bak denne kunst-teorien fra 1800-tallet, "kunst for kunstens skyld", fordi istedet for å fremstå som politisk uavhengig hadde et politisk innhold som både svekket tillitten til bruken av kunst som et revolusjonerende våpen, samtidig som den skapte en legende om kunstens hellige og mytiske karakter. Derfor var dette en kunst som var utilgjengelig for massene, sier han, samtidig som den bekreftet at all kunst med et sosialt innhold var dårlig kunst.

The use of art as a weapon in the class struggle

Proletariatet har behov for kunst fordi kunsten kan fungere som et våpen i klassekampen. Proletariatets kunstnere, deres allierte og sympatisører må derfor gå sammen i kampen for å skape en kunst som på alle måter fremstår som overlegen kunsten produsert av kunstnere fra borgerskapet.

The art of the proletariat must not be a hermetic art

De russiske avantgardekunstnerne mislyktes i forsøket på å overtale massene til akseptere kubisme, futurisme eller konstruktivisme som en kunst for proletariatet nettopp fordi proletariatet mente denne type kunst var hermetisk og dermed utilgjengelig for massene. De ville ha en sterk, klar og rettferdig kunst og like innholdsrik som teorien om den proletariske revolusjon. RIvera mente de russiske malerne etter revolusjonen burde ha bygget videre på den russiske folkekunsten som var tilpasset miljøet den var født ut av. Dessverre gjorde de ikke det og derfor ble det de akademiske og reaksjonære kunstnerne som tok over og fikk kontroll.