Simmel, G. "The Metropolis and Mental Life" 2

Simmel, G. "The Metropolis and Mental Life" 2

Georg Simmel (1858-1918) var en tysk filosof og sosiolog og er ansett som en av grunnleggerne av sosiologi. Hans avhandling Die Großstädte und das Geistesleben (1903) omhandler hvordan storbylivet påvirker enkeltindividets psyke. Utdrag fra avhandlingen, oversatt av H. H. Gerth og C. Wright Mills, er gjengitt i boken Art in Theory 1900-2000 (2002). Kort oppsummert undersøker utdraget hvordan storbylivet påvirker enkeltindividets psyke. I teksten sammenligner han storbylivet med livet på landet, som kan sees som et symbol som den pre-moderne levemåte.

The Metropolis and Mental Life

Det moderne livets største problem er hvordan individet skal bevare sin autonomi i storbyens sosiale krefter. Slik innleder Simmel utdraget som i stor grad fortsetter med å sammenligne hvordan storbylivets kontekst fører til en annen tilnærming til omverdenen enn livet på landet.

Simmel peker på at mennesket ikke lengre må kjempe fysisk mot naturen, men psykisk med sin kultur og levemåte som følge av 1800-tallets frigjøring fra tradisjoner, historiske bånd, religion, moral og økonomi. Mennesket kjemper også mot hverandre i byen, på grunn av arbeidsmarkedets iboende konkurranse. Spesialiseringen i arbeidslivet gjør også at menneskene verken kan kan forstå hverandres arbeid. Dette gjør menneskene fremmede for hverandre, men også gjensidig avhengige av hverandres arbeidskraft. Det gjensidige avhengighetsforholdet er abstrakt og upersonlig, men forhindrer også at individet blir nedbrutt som en sosial-teknologisk mekanisme.Dette står i kontrast til livet på landet, hvor produsenten og forbrukeren har personlig kjennskap til hverandre.

Simmel mener pengeøkonomien og anonymiseringen av produsenten og forbrukeren fører til tap av personlige forhold, mindre medmenneskelighet og økt mistro til hverandre. Dette tilrettelegger for en kald, upersonlig, intellektuell og økonomisk kalkulerende tilnærming til medmennesker, hverdagen og psyken. Simmel kaller dette en blasé-holdning.

Denne avstumpede, distanserte holdningen forsterkes av at storbylivet stimulerer menneskets nervesystem til sin grense, fra en økt kvantitet av mennesker, kompleksiteter, indre og ytre inntrykk som må filtreres ut. Dette står som motsetning til livet på landet, hvor inntrykkene er mer forutsigbare og endrer seg langsommere.

Simmel fremhever også at storbylivets folkemasse har en individualiserende effekt og gir færre fordommer og sosial kontroll. Dette kan være positivt siden det øker individets personlige frihet, men den løsrevede holdningen gjør også at individet er mer ensomt i massene. I tillegg peker Simmel på at materielle faktorer, som spesialiserte produkter og nyvinninger bidrar til en økende differensiering og individualiserte behov. Som igjen er tilrettelagt for av den klasseinndelende ujevnheten i økonomisk profitt som arbeidsspesialiseringen hadde ført til.

Simmel mener den største grunnen til individualiseringen er at utviklingen av den objektive ånden har løpt fra den subjektive ånden. Dette kan fortolkes som at han mener at menneskehetens kollektive oppnåelser i kunnskap, ånd og teknologi har hatt en større fremdrift enn enkeltindividets. Enkeltindividet hatt en nedgang i personlig utvikling, spiritualitet og idealisme, blant annet grunnet det ensidige, spesialiserte arbeidslivet, ifølge Simmel. Individet blir derfor redusert til en neglisjerbar kvantitet, et tannhjul i et system han ikke har kontroll eller innsikt over.

Samtidig har alle de kollektive oppnåelsene medført at livet blir lettere, man får mer fritid til selvrealisering og tilgang til tidsbeskjeftigelser. Samtidig som denne tiden er fylt med innhold som mangler medmenneskelighet, som gjør at individet må overdrive sitt selvuttrykk for å ikke svinne hen og opprettholde en følelse av identitet.

Simmel påpeker med andre ord hvordan storbylivet har endret menneskets verdier fra kollektive, solidariske verdier til subjektive og selvrealiserende. Han peker også på endringen i psyken og motsigelsen i at bymenneskene er fysisk nærmere, men mer mentalt distanserte.

Utdragets tematikk ble gjenspeilet i kunsten på en rekke måter. At overstimulering av nervene kan knyttes til diskusjonene rundt kunstens rolle. Hvorvidt den skulle være overfladisk, dekorativ og/eller dekadent eller ha et samfunnsmessig formål. Overdrivelsen og vektleggingen av sanselig, ytre stimuli som kveler det indre, emosjonelle livet kan minne om kritikken som ble rettet mot såkalt dekadent, småborgelig kunst. Som ble ansett for å mangle innhold, men kun fokusere på estetiske kvaliteter. Det ble imidlertid rettet kritikk mot tendenskunsten av kunstkritikeren Asbjørn Aamodt (Nergaard 1983:220). Han hevdet at det var en moteretning, som tross sin “neglisjerte skjønnhet” og primitivt ekspressive form fremdeles var en dekadent kunst uten tilknytning til arbeiderklassens smak.

Artikkelen sett i konteksten av norsk kunst

Byens og dens fremmedgjørende effekt kan fortolkes inn i flere steder i internasjonal og norsk kunst fra 1900-1945.

Ett av disse er Reidar Aulies Tendens fra 1931. Maleriets blikkfang er en agitert taler som står foran et rødt flagg i motivets øvre venstre. Rundt han er en stor, uoversiktlig folkemasse som brer seg til motivets bakgrunn, som er dominert av heisekraner og industrielle bygninger foran en mørk, tåkelagt himmel.

To av menneskene i massen skiller seg ut. Ett av disse er en mann som vender seg vekk fra massen og taleren. Han ser mot maleriets betrakter med et brydd uttrykk og er det eneste mennesket med et tydelig og detaljert ansikt. Den andre er en kvinne til høyre med blå frakk og dypt utringet kjole som står noe distansert fra folkemassen, med et selvgodt smil og hånden selvsikkert på hoften.

Maleriet gir uttrykk for flere aspektene Simmel omtaler i sin tekst. Byens kaotiske og nervestimulerende kompleksiteter kommer til uttrykk i motivets overfylte handlingsrom og den ekspressive, raggede penselføringen. Mannens vending vekk fra byens inntrykk og massen kan tolkes som en vending fra det kollektive til det subjektive. Den blåkledde kvinnen til høyre har av Danbolt blitt omtalt som en prostituert og et symbol for markedskreftenes kjøp og salg (2015:273). I kontekst av Simmel kan hun da anses som reduksjonen av mennesket til en vare og kvantitet. Hun er en valuta med en verdi som kan kalkuleres i det økonomiske systemet og byr på fysisk nærhet, selv om hennes arbeid trolig krever mental distanse. Lignende tematikk om byens fremmedgjøring og rotløse liv ble også utforsket omrking xx av tyske ekspresjonister som som Erich Heckel, Emil Nolde og Ernst Ludwig Kirchner (Fagernes 2013: Fagernes 2016:97).

Simmels utdrag kan også ses i sammenheng med Per Krohgs monumentalmaleri Byen og dens oppland. Fresken utsmykker Oslo Rådhus Østre Galleri og er utført på tre vegger (1939-1950). De to langveggene viser storbylivet mot landlivet i ulike årstider. De to levemåtene møtes og sammenblandes på vestsidens kortvegg. Her er en bikube er plassert under byens arbeidere på venstresiden. Sentrert i motivet er en avskåret trestubbe som gir katedralske konnotasjoner, som heises av konstruksjonsbyggere og blir betraktet av en kvinne fra landelivet på høyre siden.

Livet på landet fortoner seg i harmonisk pakt hvor menneskene samhandler med hverandre eller med naturen. Innhold og formspråket på de to motstående veggene er svært ulikt. Landet har et ornamentalt og organisk formspråk, i motsetning til bymotivet som er preget av rette linjer. Enkelte hevder bymotivets arbeidere bærer preg av 1940-tallets utopiske fremtidshåp og samarbeidsånd (Nergaard 1996:106). Men det kan også påstås av motivet også viser skyggesider av bylivets tilværelse. I fremstillingen av byen er individene avstengt fra hverandre, enten via manglende blikkkontakt eller bygninger som isolerer dem. Vinduer gir innsyn i privathjem og viser at bymennesket er oppslukt i sine egne beskjeftigelser. To menn leser i hver sin leilighet, den ene med et sørgelig ansiktsuttrykk, den andre omringet av en bokhylle. I leiligheten under gråter en kvinne, mens en mann vender seg vekk fra henne. Dette kan fremstå som Simmels kalde, intellektuelle og fremmedgjorte menneske som også er opptatt av å selvrealisere seg selv for å ikke bli overdøvet og neglisert til en kvantitet. Bymenneskene er også mentalt adskilte, i form av at når de ser forbi hverandre, de mangler blikk-kontakt og samhandling, selv når de er plassert i samme handlingsrom.

Bikuben illustrerer likhetstrekk mellom naturen og bylivet. Som biene er menneskene fysisk adskilt i små kuber og opptatt av sitt eget arbeid. Som et fengsel, hvor opprettholdelsen av dets vegger gir biene meningsgivende arbeid, men også distanse fra hverandre.