Hitler, A. Speech Inaugurating the 'Great Exhibition of German Art' 3

Hitler, A. "Speech Inaugurating the 'Great Exhibition of German Art'" 3

Nazistenes kunstsyn

Degenerert kunst

"En vil ikke lenger adressere eller forholde seg til disse forderverne av kunst. De er narrer, løgnere eller kriminelle som hører hjemme i sinnssykeasyler eller fengsler". Slik fremla Adolf Hitler sitt syn på moderne kunst i Nürnberg i 1935. Ved åpningen av utstillingen Grosse Deutche Kunstausstellung i Munchen i 1937 ordla han seg i tilsvarende sterke lag da han beskrev samtidens kunst som "en fullstendig innvortes forråtnelse" av den germanske kulturen. Han raljerer over begreper som kubisme, dadaisme, futurisme og impresjonisme, og etterlyser en bestandig germansk kunst for det germanske folk.

Ziegler, Adolf, Paris' dom, 1937

Nasjonalsosialistisk kunst

Kunst nazistene ikke skjemtes over å bli påtruffet i selskap med var kunst etter antikkens idealer og i tråd med den oppbyggelige tyske vitalismen som sprang ut av mellomkrigstidens Lebensphilosophie. Adolf Ziegler var en representant for dette synet. Han blir omtalt som Hitlers favorittkunstner og holdt selv tale ved åpningen av Entartete Kunst i 1937 i egenskap av å være president i Reichskammer der bildenden Künste og medvirkende til å velge ut de omkring 600 kunstverkene som var egnet nok til å vekke «sjokk og avsky» til å fortjene en plass i utstillingen.

Problemet Edvard Munch

Selv om ingen av dem var utstilt på Entartete Kunst, ble 82 verk av Munch fjernet fra offentlige samlinger i Tyskland fordi de falt inn under kategorien degenerert kunst. I Norge ble derimot fire malerier av Munch vist i den tilsvarende utstillingen Kunst og Ukunst i 1942 som eksempler på god kunst. Nazistene i Norge forsøker å nærme seg Munch som ved invasjonen i 1940 har en status, både nasjonalt og internasjonalt, som få nordmenn kan måle seg med. Men Munch lar seg ikke få i tale, og Terboven, som den erfarne propagandisten han er, er kanskje redd for å skape mer uvilje i den norske befolkningen dersom han legger seg ut med Munch.

Vitalismen

Vitalisme kan være et komplisert og tidvis motsetningsfylt begrep, og det må sies å være en ideologi mer enn en bevegelse eller en formalestetisk stilart. I tillegg søker den å være universell og motsetter seg forsøk på avgrensninger og stillstand. Selv om begrepet vitalisme kanskje lettere lar seg knytte til litteraturen enn billedkunsten, er det eksempler på kunstverk som blir omtalt som vitalistiske, og mange norske og nordiske kunstnere er fra begynnelsen av 1900-tallet så opptatt av vitalismen at det kan sies å representere en særegen epoke i nordisk kunsthistorie. Gjennomgangstemaet i denne kunsten er kropp, natur og sunnhet.

Munch og vitalismen

Munch, Edvard, Menn som strekker seg mot solen, 1910-11, olje på lerret.

Et maleri som fremstår som utpreget vitalistisk er Menn som strekker seg mot solen, hvor en rekke tilsynelatende nyvåkne menn strekker seg etter solen så snart den titter over horisonten. Solen, livgiveren og helsebringeren har igjen begunstiget menneskene med sin tilstedeværelse etter en lang natts fravær, eller kanskje til og med etter århundreskiftets dekadente og angstfylte mørke.

Riktignok har Munch en fargebruk som ville ergret Hitler. Ingen som produserte slike misrepresentasjoner skulle tillates å utøve billedkunst. Men mens han bød på tilgivelse og medynk til de eventuelle kunstnere som måtte lide av en øyedysfunksjon som forvrengte deres visuelle persepsjon i slik grad at de så blå enger, grønn himmel og svovelgule skyer, henviste han de som med vitende vilje forpurrer virkeligheten til strafferettslig forfølgelse for å trakassere nasjonen med slikt humbug. Ironisk nok er denne fargebruken svært fremtredende i et portrett av Nietzsche, som var en av de viktigste tenkerne bak revitaliseringen av vitalismen på 1900-tallet, og var beundret både av Munch og nazistene.

Munch, Edvard, Friedrich Nietzsche, Olje og tempera på lerret, 1906. Photo © Munchmuseet

Et bilde nazistene kanskje kunne sett gjennom fingrene med er Badende menn fra 1907-8. Selv om penselføringen er relativt ekspressiv og ansiktene og bildet for øvrig er utført med liten grad av detaljer viser maleriet sterke, sunne, germanske menn fra Munchs opphold i den tyske badebyen Warnemünde. Dette er også innenfor motivkretsen som like gjerne kunne vært gjengitt av Ziegler eller i tyske eller norske propagandaplaketer.

Vitalismen i nazistisk propaganda

Man kan spore et slektskap mellom Munchs Menn som strekker seg mot solen og Harald Damsleths ca 30 år yngre Enten eller, selv om førstnevnte kan sees som et nåtidig bilde mens sistnevnte pragmatisk forespeiler to mulige fremtider i propagandaøyemed.