Gauguin, P. "Notes on Colour" 1
“Notes on Colour” er et essay av Paul Gauguin som redegjør for hans synspunkt på betydningen av farge i maleriet. Gauguin vektlegger særlig her farge kontra linje og form ved bruk av eldre moderne mestre som Delacroix, Ingres og Puvis de Chavannes. Thorvald Erichsen står i dag som en av våre fremste kolorister i norsk kunsthistorie, og er en av få kunstnere på slutten av 1800-tallet som i aller høyeste grad representerer Gauguins syn på farge i maleriet.
Innhold
Paul Gauguin
Paul Gauguin var en fransk kunstner (1848-1903), som knyttes til den symbolistiske kunsttradisjonen. Han er kjent for sin ekspressive og koloristiske tilnærming til motivet, med tydelige farger som gjerne stilles i sterk kontrast mot hverandre. Han blir sett på som en revolusjonær innenfor moderne kunst i den vestlige verden og særlig fransk kunst. Hans ekspressive uttrykk skal ha stor innflytelse på også de norske impresjonistene, blant dem Edvard Munch og Thorvald Erichsen[1]. Særlig var han opptatt av å etablere billedkunsten som en selvstendig kunstform, uavhengig av naturens påvirkning. I et av hans andre essay "Notes on Painting", en mer generell redegjørelse for hans syn på kunsten, sammenligner han billedkunsten med blant annet musikk og litteratur[2]. Han stiller billedkunsten overlegen litteraturen og poesien, fordi litteraturen er en direkte gjengivning av forfatterens synspunkt og tanker, mens billedkunsten er på lik linje med musikken. På samme måte som musikk er malerkunsten toner og harmonier plassert på et lerret gjennom farge og malerstrøk. På den måten vil kunsten stille seg uavhengig fra naturbilde, i og med at det bildet du kan skape på lerretet aldri vil kunne oversettes eller finnes i naturen[2].
"Notes on Colour" - Et lite sammendrag
For å videreføre dette synspunktet drar vi inn "Notes on Colour", hvor vi får en enda bredere forståelse av maleriets uavhengighet fra naturbilde. Det er fargene som skiller seg ut, det er de som er det unike ved malerkunsten. De gamle mestrene som Delacroix, Rembrandt og Ingres, selv Monet i noen tilfeller, brukte farge kun for å fremme illustrasjonen; derav det er ikke fargene som står som det sentrale i bildet, men formen. Gauguin uttrykker aldri at dette gjør maleriene til mindre mesterverk, men heller hvilket formål denne måten å male på vil servere i en tid med fargefotografiet. Han argumenterer også at hvis man tatt et fotografi av noen av disse mesterverkene og sett de i svart-hvitt, ville ikke appellen forsvunnet, dermed ligger ikke sjarmen i fargene men i formen.
"The photography of colours will tell us the truth. What truth? The real colour of a sky, of a tree, of all materialized nature. What then is the real colour of a centaur, or a minotaur, or a chimera, of Venus and Jupiter?" [2]
I den forstand argumenterer han for hvordan maleriet har vært i gjeld til naturen, og hvordan den kan løsrives fra det. Naturen er så stor, større enn oss, og større enn maleriet, så det å prøve å gjengi den så mimetisk så mulig vil virke pretensiøst. Så ved å bruke farge, "pure colour", løsriver man seg fra mimesis. Han sier selv "this whole heap of accurate colours is lifeless"[2]. Spesielt legger han vekt på "pure colour", for eksempel at en blågrå trestamme blir ren blå. Intensiteten vil også bestemmes av den naturlige fargen; den blå sjøen blir enda mer blå, den gråblå trestammen vil fremdeles være blå men en blå litt mindre intens i sammenlikning med sjøen. Siden lerretet er mindre enn naturen, må man bruke farger som er sterkere enn de man finner i naturen. "A kilo of green is greener than half a kilo of green".[2] Gauguin sammenligner her igjen farge med musikk, ved å understreke at det er fargene som får fram det udefinerte i naturen, nemlig dens indre kraft. Han konkluderer med at det kun er billedkunsten som på best mulig måte kan løse konflikten mellom følelse og intellekt, og lar det være åpent om noen kunstner enda har klart å oppnå dette[2].
Thorvald Erichsen
Thorvald Erichsen var en norsk kunstner (1968-1938). Erichsen ble knyttet til Lysakerkretsen gjennom sine kjennskap til Erik Werenskiold og kunsthistoriker Andreas Aubert, men distanserer seg fra dem i sitt stiluttrykk. I 1890-årene var mye av hans kunst sterkt naturalistiske, noe som skyldes hans lære under Werenskiold. I hans debut under Høstutstillingen 1891 stiller han med flere naturalistiske landskapsmalerier, noe som var nærmest definerende som norsk kunst på slutten av 1800-tallet[1]. Det er også på slutten av 1800-tallet at det norske kunstnermiljøet splittes, med Lysakerkretsen og deres dekorative kunst – kontra sen-impresjonistene og deres ekspressive og symbolistiske kunst[1]. Erichsen blir på en måte fanget i et veiskille, men velger etter hvert den ny-impresjonistiske tilnærmingen med inspirasjon fra Gauguin og Pont-Aven kretsen som hadde omringet han under hans utenlandsopphold i Frankrike. Selv om han til en viss grad beholder Lysakerkretsens tanke om det anti-naturalistiske, er han ikke i like stor grad opptatt av de «lover og regler» som knyttes til den dekorative kunsten[1]. Han nærmer seg heller en ny-impresjonistisk anti-naturalisme i den forstand at hans landskap etter hvert begynner å bære preg av individuell observasjon, med lite hensyn til linje og akademisk komposisjon.
Fra Kviteseid i Telemark (1900)
Det maleriet som markerer dette bruddet med det naturalistiske landskapsmaleriet, er Fra Kviteseid i Telemark. Norsk kunst på 1800-tallet var som sagt sterkt preget av nyromantikk og naturalisme. Stemningsmaleriene er nærmest definerende for denne epoken, med norsk natur og liv i fokus. Erichsen beveger seg sjeldent fra dette motivet, men formen og stilen hans skiller seg ut fra de andre naturalistene og nyromantikerne som hans lærer Werenskiold eller Christian Krohg for den saks skyld. Han har en langt mer lekenhet i malerstrøkene og fargebruken, som bærer stort preg av hans ekspresjonistiske og symbolistiske innflytelser.
Fra Kviteseid i Telemark avbilder et landskap med grønne trær,med gårder som kan sees i mellom dem. I horisonten ser vi høye fjell. Himmelen er blå, men det er overskyet. Landskapet er ikke gjengitt naturalistisk, med sterke harmonier av grønt, i trærne og gresset, og brunt og blått i fjellene. Kontrasten mellom fjellene, naturen i forgrunnen og den blå himmelen skaper et interessant uttrykk, en nesten lysende formalitet. Dette understrekes og av de ulike tonene av grønt han har brukt for å representere naturen fremfor å fremstille den. Vi kan se her bruken av "pure color", kanskje særlig "a kilo of green is greener than half a kilo". Hvis vi hadde tatt dette maleriet og tatt et svart-hvitt fotografi, ville mye av appellen forsvunnet, fordi mye av den ligger i nettopp fargebruken. Maleriet er nesten musikalsk, hvor fargene utgjør tonene som sammen skaper en harmoni. Gauguin sier selv: "colour alone as the language of the listening eye"[2]. Malerstrøkene er nærmest bevegelige, som lydbølger. Det er dette som gjør at ikke hele appellen ligger i fargene, men også i formen. Likevel tar det ikke vekk fra betydningen av fargene i maleriet, og det er de som i aller høyeste grad gjør at verket skilte seg ut såpass mye som det gjorde i sin samtid. Små detaljer er underordnet bildets helhet, noe som var en radikal og nyskapende retning på starten av 1900-tallet.
