Gruppering N-S

Her kommer det sammendrag og tekstanalyse. Klikk "Rediger" over dette skrivefeltet, og begynn å skrive. Lag en overskrift slik: Sammendrag 1. Den neste bruker Sammendrag 2, osv.

SAMMENDRAG 1:

Stéphane Mallarmé (1842-1898), skolelærer , oversetter, dikter, journalist, sentral figur blandt Symbolistene.

“The impressionists and Edvard Manet”, orginalteksten ble skrevet på engelsk, komisjonsarbeide, opprinnelig publisert i The Art Monthly Review and Photographic Portfolio, London 30 september 1876, sidene 117-122

Mallarmé var tilknyttet miljøet  rundt impresjonistene og beskriver i artikkelen hvordan de første , spede forsøkene begynte denne visuelle revolusjonen med  enkeltverk av Courbet på Salongen i 1860. Deretter fulgte Manets utskjelte bilder “Olympia” og “Frokost i det grønne”. Kritikerkorpset var samstemt i sin fordømmelse av denne nye måten å male på.  En av de få som så storheten, i følge Mallarmé, var Baudelaire. Han skrev flere artikler hvor han forgjeves forsøkte å åpne øynene på det blaserte Salong-publikummet men de besvarte tilnærmelsen med hånlatter og  påpekte i steden for de mange tegnefeilene som de fant i bildene.  Mallarmé uttrykker en stille sorg over Baudelaires  tidlige død som gjorde  at han aldri fikk oppleve det senere gjennombruddet og triumfen til impresjonistene utover på 1870- 80 tallet.

En annen tidlig og viktig støttespiller var forfatteren, kunstkritikeren og den samfunnsengasjerte journalisten Zola. Han var selv banebrytende innenfor den naturalistiske sjangeren av litteratur og regnes kan hende som en av dens hovedmenn. Respekten og innflydelsen var gjensidig. Impresjonistene var meget inspirert av den litterære naturalismen som nesten kan sees på som deres litterære motstykke. 

Mallarmé forsøker i artikkelen å gi en enkel innføring  i impresjonistenes metode ,deres motivvalg  og teknikk. På Manets atelier ble det ofte snakket om “Teorien om friluftsmaleriet” (the teory of plain-air art). Impresjonistene  forsøkte å fange det flyktige lysspillet  og det moderne livet.  Men hvis hovedhensikten er å representere det moderne liv, spør Mallarmé, hva er så vitsen med å male bilder utendørs? Når vi vet at mesteparten av dette moderne livet tilbringes innendørs, i spisestuer, på røykfyllte kafeer  eller i menneskemylderet på en togstasjon. Han nevner Manets bilde “Reverie” som et eksempel på hvordan lyset innendørs blir brutt av reflekser og fargene mister sin glød i gasslykten og stearinlyset.  Men han er også velvillig innstillt til dette portrettet av en tilbakelent Berthe Morisot som er fanget av sine dagdrømmerier. 

Impresjonistene søkte sannheten i det naturlige lyset. Deres hensikt var å “male luften”. 

Mallarmé  mener at kvinnen, som så ofte er symbolisert og assosiert med natten, ikke burde males i kunstig belysning som gasslykter eller stearinlyset. Naturligheten og styrken til dette "livets utspring" kommer først fullt til sin rett når hun avbildes i sollys. 

Luften er en egen ting som tindrer  med sitt eget lys. usjenert av farge. Og friluft fremtryller syner. Som hverken er personlige eller menneskelignende , men  som hele tiden omdanner samtlige synsinntrykk i en ustanselig bevegelse. 

Og akkurat det er formålet med spørsmålet som opptok dem. Kun i friluft, med en fri , skiftende belysning i fra alle sider kan modellens hudfarge gjengis korrekt. 

På den andre side så er det lettere for kunststudentene å avbilde modeller plassert i kunstskolenes grelle halvlys som fremtvinge et overtydeligt relieff. Med den innstillingen så kan man heller vende tilbake til fortidige stiler mener Mallarmé.

Det som kjennetegner en moderne kunst er at den søker etter sannheten som presser den til å anvende selve luften som et medium. Men siden luft ikke er  en farge i seg selv så må virkningen frembringes  ved å variere tonaliteten og tykkelsen til den malte fargen.       

Manet og hans etterfølgere benytter enkle farger,  friske og klare, tilsynelatende malt  rett på lerretet med bare  ett strøk.Det er viktig at detaljene ikke er for definerte slik at man mister følelsen av at både lyset og skyggen endrer seg i bildet mens man selv ser på det.  

Men det er en risiko for at dette flyktige  billedutsnittet vil gjøre  at selve komposisjonen svikter og bildet vil mangle forankringspunkter og slik falle sammen. Mallarmé trekker her frem det naturlige perspektiv som løsning. Med det mener han ikke renessansens rutenett og forsvinningspunktkonstruksjoner men noe han kaller for artistisk perspektiv ("artistic perspective") hentet fra den fjærne østens bildetradisjon. Eksempler på dette finnes i Japansk kunst , grafiske verker av f.eks Hiroshige og Hokusai, og i Manets sjøbilder.  Det som særpreger denne "nye vitenskapen" er en utflating av elementene, en mere drastisk avskjæring av figurene og ofte en høy horisontlinje.  

Avslutningsvis trekker Mallarmé en linje mellom datidens krise i kunsten, frembragt av impresjonismen, og selve det maleriske prinsippet. I siviliserte samfunn vil det jevnlig oppstå kriser hvor kunsten må vende tilbake til sitt utspring. Et eksempel er Pre-Rafelittene som i sitt ønske om å gjenfinne den magiske, opprinnelige naturligheten i sine bilder  forkastet alle metoder fra Rafaels tid og deretter. De søkte middelalderens  primitive enkelhet.  På samme vis vendte impresjonistene tilbake til sitt utgangspunkt. Naturen uforfalsket.  Flekk for flekk gjenskapte de uforglemmelige scener og landskaper som årstidene  ville latt visne hen. Det å lage tredimensjonalitet overlot de til skulptørene.  

Claude Monets maleri ,“Impression, soleil levant”  fra 1872  ga gruppen sitt navn. (Journalisten som først omtalte bildet benyttet tittelen som en nedsettende betegnelse på hele gruppen. “Disse Impresjonister!”). “Impression…” ble malt i London hvor Monet hadde innkvartert seg for å unnslippe den Fransk-Preussiske krig som raste. Han sto tidlig opp, alt i 5- 6 tiden, for å kunne fange dette flyktige øyeblikket av soloppgangen. Alle som har besøkt London vet at slike solfyllte øyeblikk er sjeldne så Monet fanget inntrykket i en rasende fart.

 Men i det kan vi se mange av impresjonismens hovedtrekk. Den løse penselføringen er fri og ledig utført med varierende pastose strøk og tynnere partier. Fargene ,som er pålagt mange steder i flekker ,er friske og strålende på et uforklarlig vis.  Det figurative elementet i bildet, hovedsakelig prammen  i forgrunnen, er skissemessig utført i en silhuettlik, monokrom stil. Det er tydelig bruk av komplementærfarger, lilla og gult, mens det grønne vannet og de blå skipsmastene og kranene i bakgrunnen fremhever de sterkere fargene og gir bildet dybde. 

 Sammendrag 2:    

 SAMMENDRAG 3:

Andrea Owe, KUN2061, Vår 2017.

Stéphane Mallarmé (1842-1898) var en fransk lærer, poet og essayist som i 1880-årene oppnådde en sentral posisjon i symbolistbevegelsen. Med sitt essay The Impressionists and Edouard Manet fra 1876 presenterer han sitt syn på impresjonismen som en revolusjonerende og avgjørende retning innen den moderne kunsten, gjennom deres forståelse for og formidling av naturen og det sanne. Han legger særlig vekt på Edouard Manet (1832-1883) som retningens frontfigur så vel som å trekke  fram de sammenfallende skiftningene i det sosiale og politiske bildet i samtiden, og sammenhengen mellom disse og den nye kunstneriske og literære retningen.

Mallarmé setter et startpunkt for bevegelsen med Courbets realisme og den realistiske litteraturen, som en motsetning til den til da dominerende romantikken. Følelser, fantasi og emosjonelle og dramatiske overdrivelser ble nå tilsidesatt for utilsløret og journalistisk framstilt virkelighet. Omgivelsene skulle framstilles som man virkelig så de, som et dokumenterende umiddelbart bilde av en naturlig situasjon.

Når Manets første bilder trådde fram, særlig ved utstillingene for de avviste, var det først få som forsto viktigheten av det de sto ovenfor. Det uferdige skisseaktige uttrykket med sine vulgære strøk vakte sterke reaksjoner hos massene og Manets så vel som de andre impresjonistenes bilder ble i utgangspunktet avskrevet som uverdige malerier.

Selv om få forsto genialiteten i disse nye bildene, var interessen og nysgjerrigheten stor blant folket. De sosiale og politiske bølgene som skylte gjennom samtiden hadde vekket et sosialt behov for en kunst som formidlet virkeligheten i samtidens ånd, nemlig den drastisk skiftende tiden folk opplevde på kropp og sinn, i motsetning til det elitepregede kunstmarkedet som hadde regjert til nå, opphøyet, belærende og nedlatende mot massene. Det banebrytende Manet gjorde gikk dog ikke ubemerket hen. Særlig Baudelaire og etter han Zola kunne se at disse «feilgrepene» var bevisste valg og stilte seg dermed spørsmålet om hva det var Manet ønsket å formidle.

I følge Mallarmé introduserte Manet det som senere har blitt kalt det impresjonistiske øyet. Han forklarer dette som at Manet og hans etterfølgere legger til side all tillært kunnskap og tradisjonell tenkning rundt kunst og at øyet i stedet skal se hver individuelle situasjon som om det var for første gang. Hånden blir på denne måten kun en formidler av det umiddelbare og ufargede inntrykk, og all personlig smak, meninger og følelser hos kunstneren er eliminert. På denne måten blir naturens sannhet formidlet på en direkte måte uten overdreven innblanding av manipulasjon.

Mallarmé trekker frem Manets Olympia (1863) som et eksempel på denne utilslørte sannhet. Dette bildet står i dag som en slags første sanne akt, da vi her møter en ekte kvinne med sine menneskelige skavanker og indre følelsesliv, eksponert og blottet for beskuerenes øye. De tidligere retninger hadde alltid framstilt de kvinnelige akter som et  opphøyd symbol, de var på ingen måte en vanlig kvinne av kjøtt og blod. Olympia ble naturligvis møtt med svært sterke reaksjoner med sin provoserende direkthet. Den usminkede sannhet om en vanlig kvinne var banebrytende på alle måter, men Mallarmé understreker at Manet heller formidler at denne uoppnåelige skjønnhet finnes i det ekte, nemlig naturen. En påpyntet illusjon er ikke nødvendig når naturen vises i sin virkelighet, det vulgære og stygge er egentlig kun naturens sannhet og er dermed skjønnhet i sin esensielle form. Mallarmé mener at Manet dermed har åpnet opp for å vise skjønnheten i det samtidige ekte menneske og dermed gjør vanlige mennesker til verdige modeller i kunsten.

Mallarmé trekker frem det faktum at de impresjonistiske malerne arbeidet i stor grad utendørs, som et vesentlig element i formidlingen av sannhet. Nettopp ved å bruke naturlig dagslys mener han de framstiller objekter, figurer og atmosfærer på en mye mer ekte måte, da det er luften som er formgivende, i motsetning til den kunstige og ofte naturlig eller unaturlig dramaturgerte lyssettingen i innendørs motiver. Særlig i akten blir kvinnen som et symbolsk objekt for mystikk og fantasi forsterket av denne formgivende og fargende lyssettingen, mens hud, kjøtt og former får sin naturlige og sanne tone og form i det flate dagslys. Mallarmé argumenterer for dette med at utendørs er det ingenting unaturlig som påvirker inntrykket, det er den gjennomsiktige luften, denne altomfattende formen for sannhet som binder alt sammen og fyller alle rom mellom objekter og overflater.

Impresjonistene søkte nemlig å se og representere naturen i sin sannhet, og Mallarmé mener derfor at de bruker luft som sitt dominerende medium for å se denne ultimate sannheten. Samtidig finnes det ingen maling som tilsvarer luftens gjennomsiktighet, og den må dermed framstilles gjennom strøk, trykk og toner. Mallarmé mener Manet og impresjonistene klarer dette ved å påføre strøk i en umiddelbar og lett maner, og denne teknikken representerer også et annet viktig aspekt ved retningen, nemlig at de ønsker å fange flyktigheten og den konstante skiftningen i virkeligheten.  De impresjonistiske bildene forlater det solide og permanente aspektet vi finner i tidligere retninger, og det løse, flyktige inntrykket søker heller å formidle det midlertidige øyeblikk formet og farget av lyset i det gitte tidsrom, og hinter om at den samme scenen vil se annerledes ut ved neste øyekast. Han trekker fram både Monets behandling av vann, Sisleys flyktige forbidrivende skyer og Renoirs demokratiske strøk som samler alt i motivet under den samme konstant skiftende virkelighet, kun formet av lys, bevegelse, refleksjoner og skygger, som utmerkede eksempler på retningens hensikt og som forsvar for teknikken som av andre ble oppfattet som slurvete og uverdig.

Her trekker også Mallarmé fram impresjonistenes holdning til komposisjon og perspektiv. Hvert motiv framstår som et tilfeldig utsnitt av en virkelighet slik den framsto i det gitte øyeblikk, ingen kunstneriske tekniske grep er tatt i bruk for å forme bildet etter ønske om å formidle et spesielt element og ignorere andre. Her fungerer rammen kun som en avkutting av den større virkelighet som fortsetter utenfor rammen.

Mallarmé fremstiller et bredt syn på impresjonismen som et fellesbegrep på alle de moderne kunstnernes nye syn, et nytt prinsipp i kunsten, heller en kun de malerisk tekniske metoder.  Sammen med den sosiale oppvåkningen kaller han impresjonismen for en radikal og demokratisk bevegelse, hvor kunsten som tidligere var forbeholdt de øvre klasser, nå nådde ut til et folk som krevde å se sannheten med sine egne øyne, nemlig naturen i sin virkelighet. Impresjonistene fungerer dermed i følge Mallarmé som upersonlige håndlangere for naturen, menn som er i direkte dialog med tidens stemning, og som ser vekk fra all formell, tradisjonell utdannelse og syn på kunst, men lar naturen jobbe på egenhånd gjennom hånd og øye. Slik viser naturen seg i sin sannhet gjennom impresjonistene, med den hensikt at de kommende observatører skal kunne se og forstå naturen på en ren måte.

Mallarmé konkluderer med at den impresjonistiske kunsten ikke handler om å avbilde naturen, da naturen alltid vil overgå enhver etterligning, men å fange aspektet og essenses ved naturen på en så virkelighetsnær måte som mulig, og da ikke fotografisk virkelighet, men essensiell virkelighet.  

SAMMENDRAG 4: 

The Impressionists and Edouard Manet, en artikkel av Stéphane Mallarmé. 

I denne artikkelen gir Stéphane Mallarmé, 1842-1898, æren til Edouard Manet for å være den første og ledende impresjonisten, og han drar forbindelseslinjer fra Manet til Gustave Courbet og hans realistiske retning innenfor malerkunsten. I tillegg fremhever han Charles Baudelaire og Emil Zola for deres måte å fornye litteraturen på. Mallarmé anser denne nye måten å male og skrive på som mer sann enn de gamle klassiske metodene. Han ser likheter mellom en ny demokratisk og sosialistisk verden og hvordan dette nye fremstilles teknisk og sanselig i kunsten.

Artikkelen åpner med Mallarmés beskrivelse av Gustave Courbets nyskapende måte å male på og hvordan denne bringer et lys inn i en formørket og gammeldags kunstverden. Metoden Courbet benyttet i sine malerier ble kalt for en naturalistisk eller realistisk stil. Det var ut fra denne realistiske og virkelighetssøkende måten å fremstille verden på som Manet utviklet Impresjonismen, en teknikk som fremhevet øyeblikket, lyset og det moderne bylivet. Denne bestemte impresjonistiske metoden sammenfalt også med en ny måte å skrive på som også avspeilet en raskere og mer moderne verden, slik den avdøde forfatteren og dikteren Baudelaire gjorde det. Dette var noe helt nytt og publikum var ivrige etter å få se dette nye som Manet og hans tilhengere stilte ut i 1874 og 1876. Manet mente at landskap ikke lenger skulle males etter hukommelsen, men heller etter det sanselige inntrykket man satt igjen med etter å ha oppfattet naturen slik den var, uforskjønnet og virkelig. Alle gamle forestillinger skulle glemmes, det var øyeblikket som skulle fanges ved hjelp av lys/skyggeeffekter og raske penselstrøk. Mallarmé bruker Edouardo Manets bilde Olympia for å illustrere sitt poeng. Bildet fremstiller på en utradisjonell måte et motiv som mer realistisk, trass ulikheter og forenklinger i detaljene, enn om det var malt etter konvensjonelle metoder. Manet fremstiller realiteten ved å beskjære motivet, slik at ingenting overflødig forstyrrer øyet, og gir samtidig hudtonen en belysning som indikerer en naturlig atmosfære innenfor et isolert rom. Å male det atmosfæriske lyset har sitt utspring i at impresjonistene søkte å male det man også ikke kunne se, men som var der likevel, luften og lyset som et hvert motiv ligger i.

«The theory of open air» kalles teknikken som Edouardo Manet benyttet i sine bilder for å fremme denne naturligheten som lå i et åpent landskap, i en hage eller eksempelvis gjennom fremstilling av en havn. Det paradoksale ved dette utendørslyset, slik Mallarmé påpeker i artikkelen, er at i dette nye moderne livet oppholder de fleste seg innendørs, i et mer dempet lysskinn fra enten stearinlys eller gasslamper. Disse avgir ikke en naturlighet til hudtoner og interiører slik den utvendige solen gjorde. Manet endrer dette ved å lysne innendørs scener slik at motivet fremstår som tydelig og realistisk. Mallarmé skriver her om et bildeeksempel fra Manet, Rêverie, hvor kvinnen i bildet fremstilles med et mer dempet lys. Denne dempede belysningen viser et mer drømmende uttrykk, mer fjernt enn nært og realistisk. Artikkelforfatteren mener at dette kunstige lyset ikke er en heldig framstilling av kvinnen da dette virker unaturlig og påtatt for en naturlig skjønnhet. Han mener også at luftens renhet og virkelige tilstedeværelse kommer tydeligere og sannere fram ved hjelp av et naturlig dagslys. I sin søken etter sannhet bør den moderne kunstner se naturen slik den er. Siden luften ikke har en egen farge på paletten må kunstneren veksle mellom lette og tyngre penselstrøk med friske og klare farger for å frembringe den rette atmosfæriske tonen i bildet. I rommet mellom strøkene finner man luftens, atmosfærens, tilstedeværelse, mer flyktig og sann enn de klassiske fremstillingene av naturen.

Mallarmé beskriver hvordan Claude Monet og Alfred Sisley maler motiver så lette og naturlige at man nærmest kan høre løvet suse i trærne. De oppnår ikke dette ved å imitere naturen, men ved å benytte teknikker som får fram det sanselige aspektet. De maler også hurtig, med raske håndbevegelser, for å få frem selve øyeblikket på en mest mulig sann måte. I tillegg maler de etter hukommelsen og den fornemmelsen omgivelsene byr på, dermed får motivet også et mer energisk og bevegelig preg.

Mallarmé konkluderer til slutt med at impresjonismen var viktig for både fremstillingen og frembringelsen av det moderne, og at idyllisering og imitasjon av ikke vil være hensiktsmessig for kunstneren, da naturen oppfattes realistisk gjennom vår persepsjon av den. Naturen er skjønn som den er og trenger ikke forskjønnes ytterligere.

Den impresjonistiske metoden ble en måte å framstille en moderne verden på, og den moderne verden fikk en raskere puls av sin egen måte å framstille seg selv på. 

Sammendrag 5:

Sigrid Jensløkken Olausen, KUN2061, vår 2017.

Stéphane Mallarmé(1842-1898) sitt essay The Impressionists and Edouard Manet er en oversettelse han selv har gjort fra fransk til engelsk. Ingen kopi av den franske originalen eksisterer. Essayet hans starter med en kort introduksjon til Realismen og når Courbet begynte å utstille sine verk, ca. 1860. Mallarmé kobler sammen, og sammenligner, impresjonismen med realismens billedkunst og litteratur.

Realismen var en bevegelse som vokste i samme intensitet slik den romantiske skolen hadde gjort før den. I realismen fokuserer de på å lage en livlig skildring av ting slik de ser ut. Rundt samme tid blir Manet sitt første maleri vist frem i salongen i Paris. Dette maleriet var Olympia og skapte sterke reaksjoner. Likevel dukker noen av impresjonistenes malerier opp på veggen i salongen. Salongen var en årlig offisiell utstilling av samtidskunst i Paris. Mallarmé bemerker seg at de var merkelige og enestående malerier. De ble vist frem på salongen, men stort sett var det på galleriene til de avviste kunstnere de ble hengt opp. Maleriene virket latterlig for mange på grunn av at de vil påstå at de var feil eller hadde mangler. Men for de virkelige kritikerne så ville de ha innsikt i hva slags mann kunstneren var og komme nærmere på å forstå kunsten som hadde dukket opp i salongen. Mannen signerte maleriene sine med navnet Edouard Manet.

I 1867 holdes en spesiell utstilling som inneholder verk av Manet og noen av hans tilhengere. De etablerer impresjonismen, men blir ikke tatt godt imot av kunstverden i begynnelsen. Likevel, skriver Mallarmé, stormet offentligheten med livlig nysgjerrighet og ivrighet til Boulevard des Italiens og galleriene i Durand Ruel i 1874 og 1876 for å se verkene til impresjonistene.

For impresjonistene skal hvert verk være nyskapende. Impresjonistene skal ikke basere maleriene sine på noe som noen har gjort før, for idéen skulle være ny. For selv om idéen skal være ny, skal man ikke glemme teknikker man har lært. Man skal male det man opplever i øyeblikket. Med andre ord det Mallarmé vil frem til er at innholdet i maleriet har liten eller ingen interesse, det som impresjonistene legger vekt på er hva øyet oppfatter og registrerer i øyeblikket.

”The theory of open air” er en teori som går ut på at det naturlige ikke blir gjengitt ordentlig innendørs under kunstig lys. I et landskap vil lyset alltid falle naturlig og fremme det naturlige. Innendørs blir objektet for maleriet påvirket av kunstig lys innenfra fra for eksempel stearinlys. Det kunstige lyset som er innendørs påvirker dermed objektet for malerier som igjen påvirker maleriet og fremhever en viss kunstlighet som gjør at objektet virker unaturlig, noe Mallarmé mener at ikke er optimalt og at han foretrekker det naturlige som dagslys fører med seg. Med dette henviser Mallarmé til maleriet Repose av Edouard Manet, som ble vist frem på salongen i 1873.

I følge Mallarmé ser moderne kunstnere naturen og reproduserer slik de opplever den isteden­for å for eksempel male trærnes blader nøye, så maler de i stedet treet slik de opplever det i øyeblikket. Impresjonistene legger vekt på atmosfæriske stemninger som tåke eller sollys.

Manet og hans skole, impresjonismen, bruker enkle farger, enten ferske eller lett påført på lerret og resultatet på maleriene deres ser ut til å ha blitt oppnådd ved første penselstrøk. Detaljer i maleriene til impresjonistene skal ikke være helt fastsatt, ifølge Mallarmé skal vi føle at det er et lysglimt som lyser i maleriet eller en gjennomskinnelig skygge som tilslører det.

Den franske impresjonisten Alfred Sisley (1839-1899) fanger øyeblikkene, han får skyene til å bevege seg og foretrekker våren mens den franske impresjonisten Camille Pizzaro/Pissarro (1830-1903) elsker sommerskoger, maleriene hans er mer grundig komponert og legger vekt på lysbruken og man kan se i maleriene hans at han er inspirert av Manet. Manet utførte ideene til impresjonistene i mektige kraftfulle verk, mens de andre fokuserte på de små delikate endringene i naturen, som for eksempel Claude Monet sin kjærlighet til vann.

Mallarmé nevner Monet sin spesielle gave for å fremstille bevegelsen og det gjennomsiktige i vann, som han mener er en form for et underverk. Blant annet også det at han har aldri sett en båt plassert så lett på vannet enn i maleriene til Monet. I for eksempel Claudet Monet sitt maleri, La Grenouillère (1869).

For impresjonistene spilte ikke komposisjon noen betydelig rolle når det kommer til det estetiske inntrykket i følge Mallarmè. For kunstneren er villig til å kvitte seg med den i maleriene sine, og i stedet ta et tilfeldig utsnitt av en virkelighet slik den fremstår i et gitt øyeblikk.

Mallarmé skriver at hvis vi ser på det naturlige perspektivet som er i Manet sine malerier av hav, ikke den han referer til som kunstig klassisk vitenskap, men det han kaller kunstnerisk perspektiv fra Østen for eksempel Japan. Med inspirasjon fra japansk kunst så legges det mest vekt på asymmetrisk oppbygging av maleri og to dimensjonal motiv som stikker seg veldig ut fra vestens kunst på denne tiden, hvor dybde og illusjonen av tre dimensjoner var lagt vekt på.

Mallarmé sitt essay setter den moderne bevegelsen i en historisk sammenheng. Han mener at impresjonismen ikke er den eneste ekte og viktige bevegelsen når det gjelder moderne maleri. For i samme tid som impresjonistene finner vi andre store kunstnere som Moreau og Puvis de Chavannes som illustrerer fortidens kunst. Han nevner at det som ses er at i impresjonismen finner vi en overgang fra gamle fantasifulle kunstnere til energiske moderne arbeideren.

I konklusjonen til Mallarmé kommer han frem til at målet for Manet og hans følgere er det å gå tilbake til det mer enkle og frie. De går bort fra slike malerier som henger på salongen i Paris, som en slags motreaksjon. Malerier som oftest ble stilt ut på salongene ville ikke passet impresjonistenes stil og deres måte å få frem øyeblikket som er viktig for dem. Mallarmé sitt essay The Impressionists and Edouard Manet er en slags forståelse, forklaring og et forsvar av hans venners kunstneriske verk.