Forskjell mellom versjoner av «Baudelaire, C. "On the Heroism of Modern Life", 1846.»

Revisjonen fra 5. mar. 2018 kl. 23:28

In progress...

Med Salon de 1846 etablerte Charles Baudelaire (1821–1867) sitt ry som forfatter og estetiker. Salon – en kritisk vurdering av den årlige maleriutstillingen i Paris, ble i kjølvannet av Diderot en essay-sjanger på 1800-tallet, bestilt av ledende aviser og journaler, skrevet av etablerte eller avant-garde forfattere og ofte utgitt separat. Baudelaires første Salon i 1845 fulgte det tidligere mønsteret. Året etter, oppildnet av sitt nylige møte med Eugène Delacroix’ (1798–1863) kunst [Ill. 1] skrev han Salon de 1846 og endret formatet fra en katalog med kommentarer til et høyverdig essay.^[1]

Ill. 1: Eugène Delacroix (1798–1863) La Barque de Dante ou Dante et Virgile aux Enfer. 1822. Olje på lerret. 189x242 cm. Musée du Louvre. Kilde RMN (Musée du Louvre).

Kommentar:

I sin kritikk av Salon-utstillingen 1846 utfordret Charles Baudelaire kunstnere til å male vanlige hendelser i samtiden, og til å finne viktige fortellinger. Han ønsket seriøse arbeider med like stor betydning som historiebildene fra heroisk fortid. Han er også opptatt av klesdrakt og antrekk før og nå, og hva de uttrykker. – Og han etterlyser modern beauty! Teksten har tildels en ironisk form. Jeg har valgt å ta med relativt mye av den allerede kortfattede teksten i mitt sammendrag. Jeg har også tillatt meg å velge et annet ord for oversettelse av fier i ‘je n’ai jamais rien vu de si fier’ i originalmanuskriptet til CB, se fotnote.

Sammendrag:

Essayet On the Heroism of Modern Life var sluttordet i Salon de 1846. I likhet med innledningsessayet «To the Bourgeoisie» er teksten to-egget; på ett nivå kritiserer den konservatismen og sentimentaliteten i en kultur som kun evner å unnfange historiemalerier om en idealisert fortid. På et annet nivå advarer han om at den som ønsker å være realist må ha en sterk evne til ironi samt til plutselig å skifte fra et vakkert og viktig motiv til et banalt subjekt. Edouard Manet skulle bli den som tok Baudelaires utfordring – men først etter et og et halvt tiår. [Ill. 2 ]

Økonomiske interesser i å fremstille fortiden

Mange vil tilskrive dekadensen vi ser i samtidens malerkunst dekadensen i vår oppførsel, skriver han, men dette dogmet er en dårlig unnskyldning for kunstnerne som har økonomiske interesser i å fremstille fortiden.

Det er riktig at den store tradisjonen har gått tapt, uten at en ny er etablert. Men Baudelaire etterspør hva denne store tradisjonen var annet enn vanemessig idealisering av livet før – et robust og krigersk liv, med en offentlig prakt som fant sin like i det private liv. Livet var en stor parade, en hedensk øyenslyst som tjente kunstformene storartet.

Før vi forsøker å finne det episke ved det moderne livet, og før vi bringer eksempler på at vår tid ikke er mindre fruktbar når det gjelder subtile temaer enn tidligere tider, kan vi anta at siden alle århundrer før oss og alle folkeslag har hatt sin skjønnhet, så har vi vår. Dette er tingenes orden, skriver han.

Skjønnhet – noe evig og noe flyktig

Alle former for skjønnhet og alle fenomener har et element av noe evig, men også av noe flyktig – av det absolutte og det partikulære. Absolutt og evig skjønnhet finnes ikke, men er kun en abstraksjon fra det ytre av ulike skjønnheter. Det partikulære elementet kommer fra følelsene: og akkurat som vi har våre egne spesielle følelser, har vi også vår spesielle oppfatning av hva som er vakkert.

Det ytre skallet

For å ta klesdrakten, det ytre skallet, til den moderne helt, – selv om tiden er forbi da enhver liten kunstner kledde seg som en panjandrum og røkte piper lange som anderifler, så er studioene og verden fortsatt full av mennesker som ønsker å poetisere Antony iført gresk kappe.

Men like fullt, har ikke dette mye utskjelte antrekket sin egen skjønnhet og sjarme? Er det ikke det passende antrekket for vår lidende tid, som bærer symbolet på en vedvarende sorg? Bemerk også, at kjole-og-hvitt og pelsjakken ikke bare har politisk skjønnhet, som et uttrykk for universell likhet, men også poetisk skjønnhet, som uttrykk for den offentlige sjel – en enorm parade av begravere (kjærlighet, politikk, borger). Vi feirer alle noens begravelse.

En ensartet livré for sorg vitner om likhet; og når det gjelder de eksentriske, som iscenesatte seg i kraftige og kontrastrike farger, så er disse idag fornøyd med små nyanser i design, fremfor farger. La ikke koloristene bli for oppbrakt. For, blir det vanskeligere, er deres oppdrag bare enda mer gloriøst. Store kolorister vet hvordan de skaper farge med en sort frakk, et hvitt slips og grå bakgrunn.

Åpne øynene for tidens heroismen

For å vende tilbake til vårt prinsipielle og essensielle problem, å finne ut om vi har en spesiell skjønnhet, som kan utrykke våre nye følelser. Jeg observerer at majoriteten av kunstnere som har angrepet det moderne liv har takket ja til offentlige og offisielle oppgaver – om våre seire og politiske heroisme. Allikevel, de gjør det motvillig, etter oppdrag fra regjeringen som betaler dem. Men det finnes private temaer som er langt mer heroiske. Oppvisningen av fasjonabelt liv og de tusener av flytende eksistenser – kriminelle og holdte kvinner – som driver omkring i storbyenes underverden; Gazette des Tribunaux og Moniteur viser alle at vi bare kan åpne våre blikk for å legge merke til vår (tids) heroisme.

Om moderne skjønnhet

En ironisk anekdote om en ministers turbulente møte med en frekk og uvitende opposisjon i Kammeret. – Om kvelden på Boulevard des Italiens, ‘Var du i Kammeret idag? og så du ministeren? Gode himmel, så vakker han var! Jeg har aldri sett noe så stolt!^[2]                                             

Så der finnes slike ting som moderne skjønnhet og moderne heroisme!

Og litt senere; – ‘Jeg hører at K.. eller F.. er hyret for å lage en medalje på temaet; men han vet ikke hvordan det skal gjøres, han har ingen forståelse for disse sakene.’

Så kunstnere kan være mer, eller mindre, egnet til å forstå moderne skjønnhet!

Livet i byen vår er fullt av poetiske og fantastiske temaer, men vi legger ikke merke til det.

Nakenmodellen – kunstnernes yndling, nødvendig for suksess – er like vanlig og nødvendig idag som for våre forfedre; i sengen, eller i badet, eller i anatomiteateret. Temaene og ressursene er like rikelig og variert; men der er et nytt element – moderne skjønnhet. [...]

1. ↑ Encyclopedia of THE ESSAY, Editor Tracy Chevalier, Fitzroy Dearborn Publishers, London og Chicago, 1997. Side 61.
2. ↑ Jeg har valgt å oversette 'fier' fra Baudelaires originaltekst (je n’ai jamais rien vu de si fier!) ettersom jeg ikke synes det engelske 'scorn' ga mening. Salon de 1846, s. 197, fra Oeuvres complètes de Charles Baudelaire, Michel Lévy frères, 1868. Wikisource.