Forskjell mellom versjoner av «Bell, D. "Modernism and Capitalism" 1»

Fra hf.ifikk.norskbilledkunst
Hopp til: navigasjon, søk
(Ny side: Her kommer det tekst høsten 2018)
 
 
(8 mellomliggende revisjoner av 2 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
Her kommer det tekst høsten 2018
+
Daniel Bell (1919-2011) var en konservativ amerikansk sosiolog. Han har stått sentralt i samfunnsvitenskapelig debatt om utviklingstendenser i det moderne samfunn.
 +
 
 +
== Modernism and Captialism ==
 +
Artikkelen ble først publisert i ''Partisan Review,'' vol 45, New York, 1978, s. 206-222. Den ble senere samme år forordet i Bells andre versjon av ''The Cultural Conditions of Capitalism''. Artikkelen i ''Art in Theory 1900-2000: An Anthology of Changing Ideas'' (2003) er hentet fra seksjonene IV-VII i den originale teksten. Bell identifiserer i denne artikkelen modernismen som både borgerklassens erklærte fiende, som før var ortodoks, og modernismen som den styrende ortodokse gruppen. Modernismen er ødeleggende for den ønskelige autoriteten av dom av verdi, og ødeleggende for muligheten av delt moralsk orden, altså religion og borgerklassen.<ref>Bell, "Modernism and Captialism", 1117.</ref>
 +
 
 +
=== IV ===
 +
I første del tar Bell for seg kunst som en meningsgivende faktor, religionen og borgerklassens oppløsning, og modernismens økende hegemoni. Vi gir verden mening gjennom kunst og ritualer. Religion har derfor spilt en viktig rolle for å avmystifisere og forklare, og har historisk sett vært kilden til kulturelle symboler. Bell mener religion har vært søken etter å forene kultur, mens vitenskap er søken etter å forene natur. Religion har skapt tradisjon og mening, og vokter kulturen: all kunst som truer religionens moralske normer blir utstøtt. Det er denne foreningen den moderne bevegelsen truer, og Bell mener den gjør det på tre måter: ved å insistere på autonomien til estetikken av moralske normer; ved å høyere verdsette det nye og eksperimentelle; ved å ta selvet (i sin søken etter originalitet og unikhet) som berøringspunkt for kulturell vurdering. Avantgarde-gruppen ‘modernisme’ er den mest aggressive gruppen innenfor bevegelsen. Bell mener at modernismen er skyld i oppløsningen av borgerklassens verdenssyns, og at de i det siste halve århundret har fått  økende hegemoni i kulturen.<ref>Bell, "Modernism and Captialism", 1117.</ref>
 +
 
 +
Videre forsøker Bell å definere hva modernisme er, og spesifiserer tre forskjellige dimensjoner; det tematiske, stilistiske, og deres opptatthet med mediet. Modernismen har tematisk rast mot orden, spesielt borgerklassens ryddighet og orden. De vektlegger ‘selvet’, og deres uopphørlige jakt etter erfaring og kreativitet. De går bort i fra den rasjonelle rammen, og setter ikke estetiske eller moralske normer. For det første ønsker de å fjerne avstander for å skape umiddelbarhet, innvirkning, samtidighet, og sensasjon ved å fjerne estetisk og fysisk avstand - dette kaller Bell “the eclipse of distance”. For det andre trer de bort fra den rasjonalletankeganen som ble innført ved renessansen og kodifisert av Alberti. For det tredje legger de vekt på kunst som medium - malingens tekstur, og ikke innhold, form, stil og sjanger som tidligere. Maleriet blir ikke lenger et bilde men en overflate med tekstur.<ref>Bell, "Modernism and Captialism", 1118.</ref>
 +
 
 +
Bell mener så modernismen har skapt den største kreative bølgen i Vest-Europa. Fra 1850 til 1930 fantes en rekke eksperimenter innenfor kunst, litteratur, poesi og musikk, og en rekke mesterverk. Dette på grunn av kulturens kreativ spenning som kom den modernistiske bevegelsen og deres holdning til borgerklassens sosiale struktur. Bell mener dette har ført til tapet av en sammenhengende kultur. Prisen ble krevd da skillet mellom kunst og liv ble slørete, slik at det som en gang er tillatt i imaginasjon, blir overført til fantasi. Det utføres av individer som ønsker å gjøre sitt liv til et kunstverk. Når, og med ‘demokratisering’ av kritikk, er dommens berøringspunkt ikke noe konsensus om enighet av standardverdier, men hvert ‘selv’ dømmer hvordan kunst forbedrer det ‘selvet’.<ref>Bell, "Modernism and Captialism", 1118-1119.</ref>
 +
 
 +
Videre skriver Bell at endringer i kultur samhandler med en sosial struktur på kompliserte måter. Med dette mener han at der det finnes en kunstpatron, eller beskytter, er de med på å bestemme stilen i den epoken, mens der kunst selges på et fritt marked krysses kultur og sosial struktur. En kunne ha forventet at hvor kultur har blitt en handelsvare, ville borgerklassen ha forrang, men dette har ikke vært saken. Begrepet ‘kulturell hegemoni’ ble brukt av marxisten Antonio Gramsci. Marxister trodde at kulturell hegemoni tilhørte kun en gruppe, den ‘regjerende klassen’ (borgerklassen), men de siste hundre årene har borgerklassens erklærte fiende, modernismen, vært mest innflytelsesrik. I begynnelsen delte kapitalismens økonomiske impuls og den kulturelle driften for modernitet en felles kilde - ideen om individuell frihet og frigjøring. Dette skapte et tett forhold mellom kapitalisme og modernisme.<ref>Bell, "Modernism and Captialism", 1119.</ref>
 +
 
 +
Borgerklassens holdning til ryddighet og tilbakeholdenhet kom i konflikt med den impulsive søken etter følelse og begeistring, som nå ble flyttet fra romantisme til modernismen. Og så lenge arbeid og rikdom hadde et religiøst aspekt, hadde de en transcendental rettferdiggjøring, for jakten etter rikdom alene ga ikke rettferdiggjøring. Da religion ikke lenger var like viktig som normgiver, ble ‘karakter’ (enhet av moralske koder og disiplinære formål) ikke like som ‘personlighet’ (forbedring av selvet gjennom kompulsiv søken for individuell differensiering). Arbeid var før kilde tilfredshet og kriterium for ønskelig oppførsel i samfunnet, dette ble byttet ut med ‘livsstil’. Modernismen som angrep mot konvensjon, seiret og ble den nye konvensjonen.<ref>Bell, "Modernism and Captialism", 1119-1120.</ref>
 +
 
 +
=== V ===
 +
I denne delen tar han for seg markedets og samfunnets endring de siste femti årene, og modernismens problemer. Da markedet er der sosial struktur og kultur sammenfaller, har økonomien rettet seg til livsstiler som er feiret av kulturen. Derfor har det ikke kun vært motsetninger mellom rikene, men den spenningen har gitt ytterligere motsetninger innenfor selve økonomien. Da religiøs etikk eroderte, og en mer diskret inntekt tok dets plass, har kultur tatt initiativet i å promotere endring. Økonomien rettet seg for å møte disse nye ønskene. Bell skriver så at hvis kapitalisme har blitt rutinert, har modernisme blitt bagatellisert. Hvis eksperimentering er normen er det ikke noe sjokkfaktor igjen og ingen originalitet.<ref>Bell, "Modernism and Captialism", 1120-1121.</ref>
 +
 
 +
=== VI ===
 +
Modernisme har i en forstand blitt en handelsvare for promosjon og profitt. I en dypere transformasjon av struktur kan prosessene kun undergrave fundamentene av kapitalisme. Bell mener så at legitimeringen av kulturen er søken for selvtilfredsstillelse og uttrykk av ‘personlighet’. Modernisme angriper den etablerte ortodoksien under påskudd  av personlig autonomi og heterodoksi.  Moderne kultur skjønner ikke at kultur har feilet å forstå at ortodoksi ikke beskytter den eksisterende orden, men dømmer selv troens tilstrekkelighet og moralske karakter, ut i fra ‘riktig grunn’.<ref>Bell, "Modernism and Captialism", 1121.</ref>
 +
 
 +
=== VII ===
 +
Her diskuterer Bell for at modernismens æra snart er over. Modernismens impulser var et sprang hinsides natur og kultur, og det grenseløse. Borgerklassens samfunn splittet økonomi fra moralsk norm for å tillate individet å forfølge ens egen selvdefinerte ønsker, men samtidig oppsøkte de å bøye kultur til sine begrensede moralske normer. Modernismen viktigst for bruddet med grensene. Hvis vi nå søker å sette grenser i økonomi og teknologi, vil vi også sette en grense for utforskningen av disse kulturelle uttrykkene som går utenfor moralske normer og omfavne det demoniske i vrangforestilling i at alle opplevelser er kreativ. Til slutt setter Bell spørsmål ved om det går an å sette en grense nå, og at svare på det kan løse motsetningen mellom kapitalisme og det nye moderne samfunnet.<ref>Bell, "Modernism and Captialism", 1121-1122.</ref>
 +
 
 +
== Litteraturliste ==
 +
Bell, David. "Modernism and Capitalism. I ''Art in Theory 1900-2000: An Anthology of Changing Ideas,'' Harrison, Charles, Paul Wood (red.), 1117-1122.  Oxford: Blackwell Publishing, 2003.
 +
[[Kategori:1945-til samtid]]
 +
<references />
 +
[[Kategori:Høst 2018 kun2063 4063]]

Nåværende revisjon fra 17. sep. 2019 kl. 13:06

Daniel Bell (1919-2011) var en konservativ amerikansk sosiolog. Han har stått sentralt i samfunnsvitenskapelig debatt om utviklingstendenser i det moderne samfunn.

Modernism and Captialism

Artikkelen ble først publisert i Partisan Review, vol 45, New York, 1978, s. 206-222. Den ble senere samme år forordet i Bells andre versjon av The Cultural Conditions of Capitalism. Artikkelen i Art in Theory 1900-2000: An Anthology of Changing Ideas (2003) er hentet fra seksjonene IV-VII i den originale teksten. Bell identifiserer i denne artikkelen modernismen som både borgerklassens erklærte fiende, som før var ortodoks, og modernismen som den styrende ortodokse gruppen. Modernismen er ødeleggende for den ønskelige autoriteten av dom av verdi, og ødeleggende for muligheten av delt moralsk orden, altså religion og borgerklassen.[1]

IV

I første del tar Bell for seg kunst som en meningsgivende faktor, religionen og borgerklassens oppløsning, og modernismens økende hegemoni. Vi gir verden mening gjennom kunst og ritualer. Religion har derfor spilt en viktig rolle for å avmystifisere og forklare, og har historisk sett vært kilden til kulturelle symboler. Bell mener religion har vært søken etter å forene kultur, mens vitenskap er søken etter å forene natur. Religion har skapt tradisjon og mening, og vokter kulturen: all kunst som truer religionens moralske normer blir utstøtt. Det er denne foreningen den moderne bevegelsen truer, og Bell mener den gjør det på tre måter: ved å insistere på autonomien til estetikken av moralske normer; ved å høyere verdsette det nye og eksperimentelle; ved å ta selvet (i sin søken etter originalitet og unikhet) som berøringspunkt for kulturell vurdering. Avantgarde-gruppen ‘modernisme’ er den mest aggressive gruppen innenfor bevegelsen. Bell mener at modernismen er skyld i oppløsningen av borgerklassens verdenssyns, og at de i det siste halve århundret har fått  økende hegemoni i kulturen.[2]

Videre forsøker Bell å definere hva modernisme er, og spesifiserer tre forskjellige dimensjoner; det tematiske, stilistiske, og deres opptatthet med mediet. Modernismen har tematisk rast mot orden, spesielt borgerklassens ryddighet og orden. De vektlegger ‘selvet’, og deres uopphørlige jakt etter erfaring og kreativitet. De går bort i fra den rasjonelle rammen, og setter ikke estetiske eller moralske normer. For det første ønsker de å fjerne avstander for å skape umiddelbarhet, innvirkning, samtidighet, og sensasjon ved å fjerne estetisk og fysisk avstand - dette kaller Bell “the eclipse of distance”. For det andre trer de bort fra den rasjonalletankeganen som ble innført ved renessansen og kodifisert av Alberti. For det tredje legger de vekt på kunst som medium - malingens tekstur, og ikke innhold, form, stil og sjanger som tidligere. Maleriet blir ikke lenger et bilde men en overflate med tekstur.[3]

Bell mener så modernismen har skapt den største kreative bølgen i Vest-Europa. Fra 1850 til 1930 fantes en rekke eksperimenter innenfor kunst, litteratur, poesi og musikk, og en rekke mesterverk. Dette på grunn av kulturens kreativ spenning som kom den modernistiske bevegelsen og deres holdning til borgerklassens sosiale struktur. Bell mener dette har ført til tapet av en sammenhengende kultur. Prisen ble krevd da skillet mellom kunst og liv ble slørete, slik at det som en gang er tillatt i imaginasjon, blir overført til fantasi. Det utføres av individer som ønsker å gjøre sitt liv til et kunstverk. Når, og med ‘demokratisering’ av kritikk, er dommens berøringspunkt ikke noe konsensus om enighet av standardverdier, men hvert ‘selv’ dømmer hvordan kunst forbedrer det ‘selvet’.[4]

Videre skriver Bell at endringer i kultur samhandler med en sosial struktur på kompliserte måter. Med dette mener han at der det finnes en kunstpatron, eller beskytter, er de med på å bestemme stilen i den epoken, mens der kunst selges på et fritt marked krysses kultur og sosial struktur. En kunne ha forventet at hvor kultur har blitt en handelsvare, ville borgerklassen ha forrang, men dette har ikke vært saken. Begrepet ‘kulturell hegemoni’ ble brukt av marxisten Antonio Gramsci. Marxister trodde at kulturell hegemoni tilhørte kun en gruppe, den ‘regjerende klassen’ (borgerklassen), men de siste hundre årene har borgerklassens erklærte fiende, modernismen, vært mest innflytelsesrik. I begynnelsen delte kapitalismens økonomiske impuls og den kulturelle driften for modernitet en felles kilde - ideen om individuell frihet og frigjøring. Dette skapte et tett forhold mellom kapitalisme og modernisme.[5]

Borgerklassens holdning til ryddighet og tilbakeholdenhet kom i konflikt med den impulsive søken etter følelse og begeistring, som nå ble flyttet fra romantisme til modernismen. Og så lenge arbeid og rikdom hadde et religiøst aspekt, hadde de en transcendental rettferdiggjøring, for jakten etter rikdom alene ga ikke rettferdiggjøring. Da religion ikke lenger var like viktig som normgiver, ble ‘karakter’ (enhet av moralske koder og disiplinære formål) ikke like som ‘personlighet’ (forbedring av selvet gjennom kompulsiv søken for individuell differensiering). Arbeid var før kilde tilfredshet og kriterium for ønskelig oppførsel i samfunnet, dette ble byttet ut med ‘livsstil’. Modernismen som angrep mot konvensjon, seiret og ble den nye konvensjonen.[6]

V

I denne delen tar han for seg markedets og samfunnets endring de siste femti årene, og modernismens problemer. Da markedet er der sosial struktur og kultur sammenfaller, har økonomien rettet seg til livsstiler som er feiret av kulturen. Derfor har det ikke kun vært motsetninger mellom rikene, men den spenningen har gitt ytterligere motsetninger innenfor selve økonomien. Da religiøs etikk eroderte, og en mer diskret inntekt tok dets plass, har kultur tatt initiativet i å promotere endring. Økonomien rettet seg for å møte disse nye ønskene. Bell skriver så at hvis kapitalisme har blitt rutinert, har modernisme blitt bagatellisert. Hvis eksperimentering er normen er det ikke noe sjokkfaktor igjen og ingen originalitet.[7]

VI

Modernisme har i en forstand blitt en handelsvare for promosjon og profitt. I en dypere transformasjon av struktur kan prosessene kun undergrave fundamentene av kapitalisme. Bell mener så at legitimeringen av kulturen er søken for selvtilfredsstillelse og uttrykk av ‘personlighet’. Modernisme angriper den etablerte ortodoksien under påskudd  av personlig autonomi og heterodoksi. Moderne kultur skjønner ikke at kultur har feilet å forstå at ortodoksi ikke beskytter den eksisterende orden, men dømmer selv troens tilstrekkelighet og moralske karakter, ut i fra ‘riktig grunn’.[8]

VII

Her diskuterer Bell for at modernismens æra snart er over. Modernismens impulser var et sprang hinsides natur og kultur, og det grenseløse. Borgerklassens samfunn splittet økonomi fra moralsk norm for å tillate individet å forfølge ens egen selvdefinerte ønsker, men samtidig oppsøkte de å bøye kultur til sine begrensede moralske normer. Modernismen viktigst for bruddet med grensene. Hvis vi nå søker å sette grenser i økonomi og teknologi, vil vi også sette en grense for utforskningen av disse kulturelle uttrykkene som går utenfor moralske normer og omfavne det demoniske i vrangforestilling i at alle opplevelser er kreativ. Til slutt setter Bell spørsmål ved om det går an å sette en grense nå, og at svare på det kan løse motsetningen mellom kapitalisme og det nye moderne samfunnet.[9]

Litteraturliste

Bell, David. "Modernism and Capitalism. I Art in Theory 1900-2000: An Anthology of Changing Ideas, Harrison, Charles, Paul Wood (red.), 1117-1122. Oxford: Blackwell Publishing, 2003.

  1. Bell, "Modernism and Captialism", 1117.
  2. Bell, "Modernism and Captialism", 1117.
  3. Bell, "Modernism and Captialism", 1118.
  4. Bell, "Modernism and Captialism", 1118-1119.
  5. Bell, "Modernism and Captialism", 1119.
  6. Bell, "Modernism and Captialism", 1119-1120.
  7. Bell, "Modernism and Captialism", 1120-1121.
  8. Bell, "Modernism and Captialism", 1121.
  9. Bell, "Modernism and Captialism", 1121-1122.