Gjessing, S. "Hellesen, Léger og Norge" 1

Innledning

Norge var nøytralt under første verdenskrig, og landet opplevde en høykonjunktur. Samfunnslivet var preget av pionerånd og stor tro på framtiden. Dette ble fordelaktig også for kunsten, og særlig for fransk kunst som hadde fått et stort oppsving etter at flere norske malere hadde studert hos Matisse. Rundt 1910 - 1920 oppsto det flere betydelige samlinger av moderne fransk billedkunst både i museer og hos private samlere. Det var navn som Gauguin, Cezanne, Fresnaye, Derain, Matisse, Braque og Picasso. Léger kom til Oslo for første gang i 1919, og det var sannsynligvis hans vennskap til maleren Thorvald Hellesen som førte han hit. Det var ikke så stor interesse for Légers kunst i Norge, og han deltok for første gang med to malerier på den kjente franske utstillingen i Kunstnerforbundet i 1916, som var organisert av Walther Halvorsen. Det var først i 1930-årene at man fikk se et større utvalg av Légers kunst i Norge, og det var da i regi av Ragnar Hoppe.

Hellesen og Légers kunst og deres forhold til Norge

Maleren Thorvald Hellesen ble født i 1888 og kom fra en høyborgerlig familiebakgrunn. Hans kunstneriske inspirasjon kom fra Edvard Munchs ekspresjonisme. Han studerte en kort periode under Christian Krogh på Statens Kunstakademi i 1910-1911. Høsten 1911 reiste han til Paris og ble boende der, med unntak av korte opphold i Norge, fram til sin død i 1937. Hellesen var opptatt av kubismen, og hadde mye kontakt med Per Krogh den første tiden han flyttet til Paris. Som kunstner var han reseptiv og i årene fram til 1915 jobbet han med futurisme, orfisme og kubisme, og forsøkte å forene orfismens farge-dynamikk med kubismens strenge form. Man vet ikke helt når vennskapet mellom Hellesen og Léger oppsto, men det er helt klart at de hadde tett kontakt på slutten av 1910. Légers ideer om samtidskunstens utvikling var kjent blant en del norske malere, og de sto også på trykk i Kunst og Kulturi 1913. Hellesen´s arbeider fra 1917-1920 var sterkt inspirert av Légers innholdsmessige og formale bestrebelser. Man kan si at Hellesen var påvirket av Légers "elements mécaniques" der han gjorde et fast gjennomført flatemaleri hvor han motvirket dybdevirkningen med bruk av diagonaler. Tredimensjonale former indikeres ved sammenstøtet mellom monokrome og likeformede fargeplan.

Høsten 1919 reiste Hellesen og hans kone maleren Hélène Perdriat til Oslo hvor de begge skulle ha separatutstillinger. De inviterte Léger til Oslo som hadde skrevet forord til Perdriat sin utstillingskatalog, og han ble der en knapp måned. Under oppholdet bodde de hos Hellesen´s søster Sylvia Schou og hennes mann i villa Solstua på toppen av Voksenåsen. Ragnar Hoppe som var amanuens ved Nationalmuseum i Stockholm traff Hellesen i Oslo i 1919 og fikk høre at Léger skulle komme til Oslo. Han ønsket å invitere Léger til Stockholm, men ut i fra et svarbrev fra Léger til Hoppe kommer det fram at han syntes det ble vanskelig på grunn av prisnivået i Norden, og håpet at Hoppe i stede kunne komme til Oslo. Dette ble løst ved at Nationalmuseet i Stockholm etter påtrykk fra Hoppe kjøpte en akvarell og en tegning av Léger og gjorde det mulig for han å besøke Hoppe.

Både Perdriats og Hellesens utstillinger fikk stor oppmerksomhet, selv om det var av ulike grunner. Perdriats utstilling fikk veldig god omtale og hun solgte mye. Hellesen´s utstilling fikk mye kritikk og ble nærmest en liten skandale. Selv om moderne fransk billedkunst ble høyt verdsatt i Norge, var kunstkritikere og samlere enig om at hans form for kubisme var man ikke fortrolig med. I et intervju med Tidens Tegn uttaler Léger seg om kubismens stilling og sier at den går ikke bare i en retning men i to. Picasso og Braque går i en retning og Hellesen og jeg går i en annen. De holder på det rolige i både farger og komposisjon, og vi er mer på det dynamiske. Léger sier videre i Verdens Gang at Hellesen på tross av sitt lange opphold i Paris, likevel er en norsk maler. Det kan man se på fargebruken, han bruker farger som ikke finnes i Paris. Noen måneder senere i forbindelse med Le Salon des Indépendants uttaler Theo Van Deosburg lignende synspunkter: Hellesen´s voldsomme fargebruk har noe eiendommelig nordisk over seg. Han sier videre at den gamle kubismen begynte å utarte seg til en fargeløs borgerlig kunst i kontrast til den mer monumentale kubisme til yngre kunstnere. Og her er det fargene kommer inn. To malere som benytter seg av dette er Thorvald Hellesen og Fernand Léger, og de operer med primærfarge-konstruksjoner.

Tilbake i Paris hadde Hellesen og Léger jevnlig kontakt, og de stilte ofte ut sammen. På den første Salon des Indépendants etter krigen deltok Hellesen med seks arbeider, mens Léger viste Les disqus dans la Ville og det store bildet La Ville. De stilte også ut sammen ved Sectiond´ÓR-utstillingen i Galerie la Boétie i 1920. Og på en fransk utstilling som Léonce Rosenberg arrangerte i Amsterdam høsten 1921. Selv om Hellesens tematikk og kompososjonelle grep har mye til felles med Léger så er likevel forskjellene i malerisk behandling ganske markant. Dette ser man først og fremst på forholdet til fargen og deres ulike betoning av maleriet som flate. Han malte hele bildet i samme fargemessige styrke og det påvirket de figurative elementene slik at de i stor grad mistet sin spesielle identitet. "Jeg rendyrker flatemaleriet" uttalte Hellesen. Léger er mer opptatt av de tredimensjonale elementenes plastitet; med kraftig kraftige form-og farge-kontraster går de figurative elementene mot en mer abstrakt grunn dominert av horisontaler og vertikaler. Utover 1920 årene blir forskjellene mellom dem større. Léger holder seg til et realistisk utgangspunkt, mens Hellesen går mer mot det dekorative og får en mer geometrisk uttrykksform. Dette kom nok av at Hellesen mer og mer jobbet med arkitektoniske dekorasjonsoppgaver som mønster til tapeter, plakater og sceneografiske prosjekter.

Avslutning

På slutten av 20-årene gikk det nedover med Hellesen, han fikk økonomiske problemer og ekteskapet gikk i oppløsning. Sommeren 1937 ble han syk og bragt på båre tilbake til Norge, og døde like etter. Thorvald Hellesen ble glemt her hjemme og fikk først plass i norsk kunsthistorie i begynnelsen av 1980-årene. På midten av 1920-tallet var flere norske malere elever hos Léger blant annet Ragnhild Keyser, Ragnhild Kaarbø og Charlotte Wankel. Sammen med noen nordiske kollegaer fra Academie Moderne stilte de ut i Oslo i 1927. Pressen slaktet utstillingen og disse kunstnerne måtte også vente et halvt århundre på oppreisning. Fernand Légers kunst stemte ikke helt med Norges autoriserte "nasjonale egenart" og det var ikke før i begynnelsen av 50-tallet at Léger ble representert av et norsk museum.

Referanse

Gjessing, Steinar, "Hellesen, Léger og Norge", i (Red) Derouet, Christian, Léger og Norden, 1992, s 109-118.