Forskjell mellom versjoner av «Gruppering A-F»

Revisjonen fra 9. feb. 2017 kl. 21:07

Her kommer det sammendrag og analyse. Klikk "Rediger" over dette skrivefeltet, og begynn å skrive. Lag en overskrift slik: Sammendrag 1. Den neste bruker Sammendrag 2, osv.

Sammendrag 1

Stéphane Mallarmé (1842-1899) var en fransk forfatter og lærer. Denne teksten ble skrevet for et engelsk publikum og ingen kopier av den originale franske teksten er fortsatt i eksistens. Den kopien Art in Theory inneholder er fra Charles S. Moffat, The New Painting: Impressionism 1874-1886, San Francisco: Fine Art Museums of San Francisco, 1986, s. 28-34.

Essayet handler i hovedsak om Manet, hvordan impresjonismen er teknisk og teorien bak. Mallarmé setter Manet som impresjonismens opphavsmann selv om Manet ikke regnet seg selv som en, han ville for eksempel ikke være med på impresjonistenes selvstendige utstillinger. Mallarmé diskuterer de nye impresjonistiske teoriene rundt lys og luft.

Mallarmé starter med å illustrere den da populære romantikken som på vei til å bli umoderne. Han snakker om Salonger uten spesielt interessante bilder. Så kommer Courbet og Mallarmé viser entusiasme rundt hans bilder, han mener at Courbet og realismen har samme intensitet som den nå utdaterte romantikken. Han mener Courbets realisme speiler samtidas realisme innen litteraturen. Innen realismen viser både forfatter og kunstner tingenes tilstand, uten noen slags form for fantasi, bare brutal ærlighet. Han illuderer fort at han mener realisme og impresjonisme har noe til felles. At de ikke er motreaksjoner av hverandre, men heller en felles reaksjon mot romantikken. Impresjonistene gikk bare i en annen retning når det kommer til teknikk og filosofi, man kan se de beveger seg videre fra realisme.

Mallarmé nevner De refusertes salong hvor man i første omgang finner impresjonismen, først og fremst i Edouard Manets bilder. Mallarmé beskriver bildene som uvanlige og unike, latterliggjort av mange, men interresant for den reflekterte kritiker. Her nevnes Charles Baudelaire og Emile Zola som slike intellektuelle som satte pris på Manets bilder.

Mallarmé inkluderer Manets egne meninger rundt kunst i essayet sitt. Ingen bør male et landskap og en figur etter samme prosess. Hvert arbeide bør være en ny kreasjon. Øyet bør glemme alt det før har sett, og også skille seg fra minnet, slik at øyet bare ser det det ser uten å blande inn personlige assosiasjoner. Slik blir maleriet en upersonlig abstraksjon, bare ledet av øyet og ikke av tidligere kunnskap og lære. Selv om Manet sier dette så var han likevel inspirert av andre, spesielt Velasquez og den flamske skolen.

Mallarmé ser på «Olympia» og maleriets utradisjonelle uttrykk. Manet fremstiller samtiden gjennom denne utradisjonelle akten. Mallarmé betegner bildet som ærlig men ikke umoralsk og at det er et godt vitne om Manets nye lover rundt rom og lys. Det også et vitne om at det nå er samtiden som skal fremstilles i kunsten, ikke den moralske og høytidelige fortiden.

Mallarmé tar for seg teoriene rundt impresjonismen, der han spesielt fokuserer på problemet rundt lys og luft. Han nevner denne teorien ved dets «studionavn» «the theory of open air». Dette begrepet kan forståes på veldig mange måter, men jeg velger å tolke det som en kombinasjon av alt det man opplever i atmosfæren utendørs, luft, vind og klart lys.Han spør hvorfor det er nødvendig å male utendørs i naturen når så mye av moderne liv foregår innendørs. Han mener at den viktigste grunnen til dette er at utendørs er fargene rene og klare, i forhold til innendørs der de blander seg med hverandre, og farger av på hverandre og interiøret som er malt. Man mister noe av ærligheten i fargene og bildet i seg selv. Han bruker kvinnen som modell for å understreke dette poenget. Modellen endrer seg i lyset. Bare utendørs kan man få friske farger og en modell som ganske likt opplyst på alle sider, modellen holder på sine sanne kvaliteter, og derfor blir bildet mer objektivt. Innendørs ville lyset blitt manipulert, man kan styre lyset for å få fram de kvalitetene man vil understreke og gjennom dette får man et subjektivt bilde. Impresjonistene prøver å male naturen slik de ser den, uten å holde tilbake. For å nå dette målet kommer man over er dilemma i forhold til hvordan man skal male luft. For som Mallarmé sier, det finnes ingen transparent farge på paletten som symboliserer luft. Luft blir malt med lett eller tung pensel, med synlige penselstrøk og lette, lyse farger med liten regulering i nyanse.

De maler bevegelse slik øyet ser det, ingenting er satt, få detaljer. Det er lys og luft som står i fokus og da må detaljene vike.

Komposisjon er også et element som mister en del fokus. Motivet blir ikke planlagt i atelieret. Ideelt sett sitter kunstneren ute under hele prosessen og maler etter øyet og ingenting annet. Komposisjon er ikke annet enn en indikasjon av rom som inneholder atmosfære. Mallarmé understreker at komposisjon ikke har en stor rolle i et impresjonistisk maleri, men at man må ha noe å etablere maleriet rundt selv om de ikke komponerer slik neoklassisistene gjør. Man bryter komponeringsmønster ved avkutting etter japansk stil, der rammen virker tilfeldig plassert, samtidig som den inneholder alt kunstneren vil vise fram i forhold til motivet, og henviser til øyeblikket.

Mallarmé understreker at det ikke er nye ting impresjonistene gjør, malere har prøvd disse effektene før, men aldri i slike grader.

Han peker ut en rekke impresjonister og deres kunstneriske særtrekk. Monet og hans evne til å portrettere vann, dets gjennomsiktighet og bevegelighet. Sisley øyeblikksbilder og Pissarros tette grønne skoger og det lyset som befinner seg der. Mallarmé mener at Manet er den eneste som klarer å kombinere alle disse oppramsede egenskapene. Videre sier han at de fleste impresjonistene i hovedsak landskapsmalere og at de sjeldent maler store bilder, de holder seg til den størrelsen som er enklest å se på, noe som også gjør behovet for detaljer enda mindre. Han nevner også en del andre kunstnere som, selv om de ikke er helt like på grunn av deres originalitet men deler en god del av teorien, bør regnes som impresjonister; Morizot, Renoir, Degas og Whistler.

Mallarmé mener at selv om det også var andre viktige retninger innenfor kunsten på denne tiden så var impresjonismen den viktigste. Dette sier han er fordi disse kunstnerne har gitt publikum en ny måte å se kunst på. Han runder av ved å applaudere impresjonistenes objektivitet og sier videre at kunstneren har gått fra å være drømmer til arbeider. Impresjonismen prøver å ha et objektivt syn på omverdenen, samtidig som kunstnerne ikke er skilt fra politikk og industri. Selv om de sier de maler objektivt så er det fortsatt kunstneren som velger motivet. Ta for eksempel Manets bilder av prostituerte; ja, de er malt objektive, men det er fortsatt en observasjon rundt samtiden som kan tolkes både positivt og negativt.

Mallarmé har i dette essayet forsvart impresjonismen og satt Manet som opphavsmann for perioden. Han har gitt et godt bilde på sammenhengen mellom teknikk og teori hos impresjonistene. Selv om Mallarmé ikke klarer å holde seg objektiv gjennom teksten er det en veldig interessant tekst der man leser av en mann som ser ut til å ha god selvinnsikt i egen samtid.  

  === Sammendrag 2 === av Sara Furuholmen kunst vår 

”The Impressionsts and Eduard Manet” ble først ble publisert i september 1877, som en artikkel i det britiske tidsskriftet ”Art Monthly review and Photographic Portfolio” og er skrevet av en høyt aktet fransk poet, Stephanie Mallermes.  Teksten fremstår som et viktig element i vår tids forståelse av fransk avantgardekunst på 1870 tallet, og gjengitt etter sterk påvirkning av aktører som Arthur O´shaugnessy og George T Robinson. (Mallermes, Stephane, the impressionists and Eduard Manet 1877 s. 27 )  I hovedtrekk undersøker, forsvarer og belyser artikkelforfatter sin gode venn Manet, sine synspunkter om kunstens nye formål og ambisjon, i overgangsperioden mellom realismen og impresjonismen, hvor han særlig vektlegger Manet sett i sammenheng med impresjonismens søken etter den subjektive sannhet,  ens erkjennelse og trang til å fange det momentane, atmosfæriske og ekte i naturen.   

Perioden 1860 – 1900 representerte store omveltninger i samfunnet så vel som i kunsten.  Nye sosiale, politiske og estetiske rammer stod i full anmars og truet det eksisterende, dels konservative kunsterinstitisjonens makt og innflytelse.

Fra et ideal om å gjenskape og forskjønne virkeligheten for å oppfylle kunstens dekorative egenskaper var realismen og impresjonismens tidsånd mer radikal og moderne. Ut av denne tidsånden fødte Frankrike en av de vår tids mest innflytelsesrike malere- Eduardo Manet, som etter påvirkning av Henri Regnault, malte bilder som fremstod ukonvensjonelle og uforståelige for den akademiske tradisjonen.  (Mallermes, Stephanie the impressionists and Eduard Manet 1877 s. 27) Manet var en profilert maler, før impresjonismen, men ble en frontfigur for den nye stilen. Det var hans eksentriske særegnhet, og selvstendighet som bidro til hans enorme påvirkning blant noen av de største impresjonistmalerne: Edgar Degas , Claude Monet , Auguste Renoir , Alfred Sisley , Camille Pissarro and Paul Cézann.. Retningens utgangspunkt var en reaksjon mot Salongen. Salongen representerte den konservativ og byråkratiske  makteliten, og mottok Manets bilder med blandet mottagelse, da han i stor grad oppfattes som en opprører mot det tradisjonelle.

En av Manets største tilhengere er den reflekterte modernisten Charles Baudelaire, og Emile Zola som vekselvis også inspirerte Manet (Mallermes, Stephanie The Impressionists and Eduard Manet 1877 s. 28)

En av Manets sentrale synspunkter om impresjonismen forfektet seg I kunstens funksjon, og stammer fra hans holdning til hvordan den skal skapes.  Mallermes gjengir Manets slik “no one should paint a landscape and a figure by the same process, with the same knowledge, or in the same fashion… each work should be a creation of the mind” ([1](Mallermes, Stephanie The Impressionists and Eduard Manet 1877 s.29)

Hva han mener med dette, er selve kjernen I den impresjonistiske kultur. Kunstneren skal ikke innrette seg strenge konvensjoner og regler for ens skapelse. Idealet er nå subjektiv, og kunsten har et ansvar for å gjengi denne erfaringen.  Manets kjente utsagn"I paint what I see, and not what others like to see” understreker viktigheten av å følge sin egen intensjon, og ikke innrette seg gitte rammer for hva som var anerkjent, men heller å søke mot det originale, og særegne.

Lys/skygge og luft ble viktig komponenter i impresjonistisk landskapsmaleri. Kunstnerne fokuserte hovedsaklig på å fange atmosfæriske stemninger som: damp, dirrende sollys, tåke og ikke minst luft. Spesielt var luft av relevans for kunstnerens sannhetssøken: “to adopt air to their medium” er refererende til friluftsmaleriene. Årsakene til impresjonismens fascinasjon av å fange det naturlige friluftlandskap, kan være mange. Muligens stammer dette fra en lengsel etter å komme I kontakt med sine røtter, noe, større og mektigere enn vår menneskelige fattelsesevne, en slags avmakt som både kan pirre og fascinere. En annen tolkning kan være det åndelige og meditative ved å betrakte urørt natur, i en verden som ellers oppfattes som svært kaotisk. Fokuset på  luften kan og, symbolisere livets uforutsigbarhet og forgjengelige I livet, noe som falt I god jord blant publikum “ It surprised us all as something long hidden but suddenly revealed. Captivating and repulsive and the same eccentric, and new, such types were needed in our ambient life” (Mallermes, Stephanie The Impressionists and Eduard Manet 1877 s. 30)”skriver Mallarmes om sin gode venns evne til å vekke motstridende følelser av behag og vemmelse blant tilskuere.

Det impresjonistiske maleriske program og natursyn gikk ut på at naturen skulle skildres som en fargeopplevelse av spekterets rene farger. Komposisjon var ny og frigjorde seg fra kunsttekniske krav om korrektperspektivering- uttrykket var viktigst. Dette perspektivet høstet sterk kritikk blant de etablerte og skapte hva mange oppfattet som flate landskap, uten dybde, og neglisjere grunnleggende tekniske ferdigheter. De nye fargeteknikkene, åpnet opp for en ny eksperimentering med mange optiske illusjoner. På en annen side var det dens “raske” og urefelekterte fremtoning, selv om det var etter ens hensikt, som høstet sterkest kritikk fra kunstnerhold.    Impresjonen hentet inspirasjon fra mange hold. Mallermes skriver: « If we turn to natural perspectives, but rather that artistic example which we learn from the East Japan for example and look at these sea pieces of Manet where the water at the horizon rises to the height of the frame we feel a new delight at the recovery of a long obliterated truth”( Mallermes, Stephanie The Impressionists and Eduard Manet s. 31)

I denne strofen påpeker forfatter en av hovedinspirasjonskildene for impresjonistmalerne- nemlig innflytelse fra det fjerne Østen. Året 1853 åpnet Japan opp for globalisert handel. Dette fikk utslag i Europeiske kunst. Bevegelsen ble kalt Japonismen, og ble etter hvert et allment referansepunkt, som stadig dukker opp i gjenstander. Særlig var det de japanske tresnittene, som vekket enorm interesse. [2]Man kan argumentere for at de japanske tresnittene er en av de viktigste bidragene i impresjonismen og postimpresjonismen. Kjente impressjonistiske malere som lot seg inspirere var blant annet Edgar Degas, Claude Monet, Pierre Bonard og Gaugain for å nevne noen. Tresnittene ga et spennende innblikk i den japanske borgerklassens tradisjon og kultur på 1700-1800 [3]Typiske kjennetegn, som er tydelig i samtlige bilder er det motivavskjæringen og den tekniske japanske penselføring og raske formidling av motivet som fikk stor påvirkning på vestlig maleri.

I teksten nevner Mallermes Manets båtbilder med høy front som et maleri med tydelige impresjonistiske kjenntegn, er Manet «Bateaux en Mer, Golfe de Gascogne” og er et oljemaleri fra 1873. I dette bildet bruker Manet gjennomgående tykke penselstrøk med høy front. Motivet er enkelt- en rekke seilbåter på havet. Fronten er høy og luften er bekledd I grå-blå fargevalører er I sentrum.  Bildet er lite detaljert og man kan argumentere for at deler av komposisjonen nesten fremstår som “forhastet” og uferdig. Seilbåtene er plassert nær hverandre, men I ulik farge og størrelse og dette bidrar til en svært brå overgang mellom forgrunn, mellomgrunn og bakgrunn.  Her har Manet inntatt ett kunstnerisk perspektiv og overskredet “reglene” for perspektivering, I stedet for tradisjonell ett og topunktsperspektivering, er det kun de enkle hvite/nøtrale farger som uttrykker lys/mørke. Som nevnt tidligere var en ambivalens mot vitenskapeliggjøring av kunsten et typisk impresjonistisk trekk, og gir tydelig utslag I dette  maleriet. Han har brukt valører av grønn, blå og grå for å skape lys og skygge, og ikke minst det gjennomksiktige luften.

Gjennom Mallermes artikkel får man beskrevet impresjonismens effekt og påvirkningskilder. Det er utvilsomt at ukjonvensjonelle kunstnere som Manet har inspirert en rekke andre europeiske kunstneresom Monet, Pizzaro og Sisley til å oppdage et nytt perspektiv, og derav- en ny sannhet.

(1)Bilde: Bateaux en Mer, Golfe de Gascogne

https://commons.wikimedia.org/wiki/File%3A%C3%89douard_Manet_-_Bateaux_en_Mer%2C_Golfe_de_Gascogne.jpg

[2]. Inadomi, Masahiko. (2012, 1. februar). Kunst I Japan. I Store norske leksikon. Hentet 9. februar 2017 fra https://snl.no/Kunst_i_Japan.

[3] Inadomi, Masahiko. (2012, 1. februar). Kunst I Japan. I Store norske leksikon. Hentet 9. februar 2017 fra https://snl.no/Kunst_i_Japan.

Sammendrag 3

analyse av Stéphane Mallarmé, "The Impressionists and Edouard Manet".

Sammendrag: Johan C.Alstad-Øhren, KUN2061, vår 2017

Stephane Mallarme (1842-1898) var en fransk forfatter, poet, samt litteratur- og kunstkritiker. Han var i sin samtid tett på billedkunstmiljøet. En av kunstnerne han fulgte og støttet spesielt var Manet, som han blant annet lot seg portrettere for, hvilket han også gjorde for Renoir. Mallarme var en som forstod seg på de ulike kunstformene, herunder litteratur, billedkunst, tekstiler og mote. Teksten ble opprinnelig publisert som en artikkel i The Art Montly Review and Photographic Portfolio i London 30.september 1876. Den nåværende tilgjengelig kilden er nytt opplag av artikkelen publisert I Charles S.Moffat The New Painting; Impressionsms 1874-1886, San Francisco: Fine Art Museums of an Francisco, 1986m s.28-34. Det kan nevnes at artikkelen kun ble utgitt i England. 

I motsetning til sine kollegaer slik som Baudelaire og senere Guillaume Appolinaire, holdt Mallarme en mer tilbakeholden profil i sin samtid. Hva gjelder publikasjoner, står denne artikkelen i hovedsak som en av de nevnbare artiklene. Likevel må denne kunne anses for å være betydningsfull av flere grunner som sammendraget og analysen nedenfor vil gi dekning for. Blant annet bærer artikkelen preg av en skribent som har en dyp forståelse av materiene og den kunsten som er i utvikling. Dette gjør han ved å ta for seg impresjonismen som kunstkonsept og dens arbeidsteknikker. Teksten viser en kunstforståelse som gir epoken en kunsthistorisk forankring idet Mallarme teoretiserer retningen og gir den en faglig plassering. Han gir den impresjonistiske estetikken en formulering som dekker både teori, ikonografi og sosialpolitisk plassering. 

Innledningvis tar Mallarme oss med tilbake i tid til Courbet og realimen. Han drar linjene til realismen i litteraturen og setter kunstretningen i kontekst med denne, hvor blant annet Baudelaire og Zola nevnes som representanter for sin samtid. Forfatterer beskriver dernest overgangen til noe annet, med Manet og andre kunstnere som samler seg og viser noe nytt og annerledes. Artikkelen tar for seg den nye teknikkbruken og de nye estetiske uttrykkene som kommer til syne. Mallarme tar seg inn i konseptet omkring friluftsmaleriet som form, og dets innhold. Samtidig tar han for seg hvilke nye elementer som er tilført den nye retningen og hvorfor. Avslutningsvis behandler Mallarme betydningen av kunsten i en politisk kontekst, før han setter strek ved å lovprise kunstformen. I det følgende vil en analyse av teksten forsøker å fremheve de elementer ved impresjonismen som blir værende kjennetegn på kunstformen. Analysen vil i sin korthet søke å identifisere hva det er artikkelforfatteren forsøker å oppnå, samt hva det er han konkret peker på som gjør teksten til det den er. 

Ikonografisk, behandler Mallarme paradigmeskiftet i det estetiske uttrykket ved å blant annet begynne med motivene. ”…..And what found they there?A collection of pictures of strange aspect, at first view giving the ordinary impression of the motive which made them, but over beyond this, a peculiar qualitt outside mere realism.” 

Temaene som behandles

Mallerme skriver i artikkelen om den atmosfæren som preget arbeidene. Om dette skriver han blant annet: ”As to the details of the picture, nothing should be absolutely fixed in order that we may feel that the bright gleam which lights the picture, or the diaphanous shadow which veils it, are only seen in passing, and just when the spectator and beholds the represented subject, which being composed of a harmony of reflected and ever-changing light, cannot be supposed always to look the same, but palpitates with movement, light and life.” 

Impresjonistisk malerteknikk

Impresjonistene deler opp persepsjonen slik at innholdet i mange tilfeller trer i bakgrunnen i motivet. Persepsjonen er todimensjonal hvor noe forholder seg i bakgrunn, mens noe annet er fremtredende i forgrunnen. ”..The secret of this is found in an absolutely new science, and in the manner of cutting down the pitcures, and which gives to the frame all the charm of a merley fanciful boundary, such as that which is embraced at one glance of a scsene framed in by the hands, or at least all of it found worthy to preserve. …..” 

Artikkelforfatter peker også på bruken av lys og skygge, samt malerstrøkene som typisk: ”…..Now Manet and his school use simple colour, fresh, or lightly laid on, and their result appear to have been attained at the first stroke, that ever-present light blends with and vivifies all things….” 

Kunstneren og betrakteren

I kunstnernes oppfattelse av omgivelsene som gjenstand for motivet, rekonstruerer de den optiske tilnærmingen til motivet. Betrakteren av det impresjonistiske arbeidet ble utfordret på en helt annen måte enn i realismen. Denne vektforsyvningen mellom avsender og mottaker, kan leses inn i det Mallarme skriver om atmosfæren og opplevelsen av arbeidet:

”……Nevertheless he must find something on which to establish his picture, though it be but for a minute. For the one thing needful is the time required by the spectator to see and admire the representation with that promptitude which just suffices for the connection of its truth.” 

Avsluttende bemerkninger

Artikkelen lager en ramme på kunstformen. Mallerme setter ord på den. Den uttrykker essensen av konseptet impresjonisme. På denne måten kan man si at teksten løfter impresjonismen og gir den et faglig fundament å støtte seg til. Han er også skånsom i sin tilnærming til stoffet i måten å skrive på. Teksten bærer preg av at forfatteren selv er kunstner. Den er til dels ganske subjektiv. Ved å lese teksten, kan man lett seg for seg et av maleriene av de representative kunstnerne. Et tilfellet som ikke var så uvanlig tidligere før fotografiet fikk sitt inntog. For å nevne et tilfellet på norsk jord, må Kalle Løchen nevnes, som malte et lite maleri på bakgrunn av E.Werenskiolds beretninger i brevform fra Paris. 

Impresjonismen er et resultat og en reaksjon på de rigide stilformene som var knyttet til landskapsmaleriet i begynnelsen av det 19.århundre. Impresjonismen kan ses på som en slags teori- fiendlighet. Derimot var det ingen felles agenda om å uttrykke denne måten å arbeide på i faglige tidskrift eller i offentligheten. Deltakerne i denne utviklingen gav ikke i seg selv en formelringen av de estetiske uttrykkene. Dette er en av grunne til at Mallarme sin artikkel har stor betydning for perioden og vektighet i kunsthistorien som kilde. Men selv om Mallerme støtter impresjonistene og er forutfor sin tid, må det taas forbehold om at Mallarme og kunsterne også hadde ulike utgangspunkt. Artikkelen er mallarmes røst, ikke på vegne av kunstnerne. Dette må være in mente. Impresjonismen kan ses på som et ”mildt” opprør med det etablerte. I hvert fall dersom man sammenlikner med andre omveltninger og paradigmeskifter opp gjennom kunsthistorien.

Sammendrag 4