Hitler, A. "Speech Inaugurating the 'Great Exhibition of German Art'" 2

I Art in Theory 1900-1945. An Anthology of Changing Ideas side 439-441 finner vi et utdrag fra Adolf Hitlers tale for åpningen av utstillingen "The Great Exhibition of German Art" i 1937. Denne utstillingen skulle være motstykket til den samtidige utstillingen "Degenerate Art" som viste avantgarde verk. Avantgarde-utstillingen skulle vise disse verkene som eksempler/bevis på korrupsjon, galskap og "kulturell bolsjevisme". I denne talen tar Hitler opp de moderne konseptene om kunst, hva god/sann kunst er, og på Hitler-vis avsluttes utdraget med et utsagn om å "rense" det tyske riket for all farlig ukultur.

Den moderne kunsten

Adolf Hitler skriver i sin tale om samfunnets kulturelle kollaps og at det virket til at Jødedommen var i kontroll over de midler og kommunikasjons-institusjoner som formet den offentlige mening, og at dette ikke gikk uten sine negative effekter på samfunnet. Hitler mente det var det jødiske folket som hadde endret konseptene om natur og kunst, og ødelagt kunstens mål. På grunn av dette var ikke lenger kunsten "sunn".

Den moderne kunsten tilhørte ikke lenger til et folk, en etnisk gruppe eller en "rase". Den tilhørte en tid eller en epoke. Dette er en kunst som ikke vil vare evig. Det var en kunst som tilhørte 1930-tallet, eller 40-, 50-, 60-tallet osv. Frem til det nasjonalsosialistiske parti tok over i Tyskland, eksisterte det en slik moderne kunst i landet - som hvert år gjenskapte seg selv, og aldri da fikk en form for 'evig' verdi. Partiet ønsket en såkalt "tysk kunst" som skulle ha en slik evig verdi. En kunst som tilhørte et folk - det tyske folk. For Hitler mente at kunst ikke baserer seg på tid, men på et folk. Alt som er født i og som blomstrer under én epoke alene, vil dø sammen med epoken. Men et folk vil ikke dø på samme måte - derfor vil kunsten som representerer essensen av et folks eksistens være et evig monument.

Hitler mener at de kunstnere som arbeider med moderne kunst mangler virkelig kunstnerisk talent og er heller løgnaktige, gale bedragere. Han skriver om de kunstnere som påstår å faktisk oppleve verden på en annen måte en den egentlig fremstår. De kunstnere som mener å erfare engene blå og skyene grønne. Han mener dette kan ha to ulike forklaringer: enten så ser faktisk kunstneren verden på denne måte og lider av en syns-deformasjon eller sykdom på øyet. Denne mann må medisinsk undersøkes, og vi kan ikke annet enn å synes synd på han. Eller så tror ikke kunstneren selv på den virkelighet han fremstiller i sin kunst, og han trakasserer nasjonen med slik nonsens av helt andre grunner. Et slikt tilfelle mener Hitler at vil gå under straffeloven.