Forskjell mellom versjoner av «Jameson, F. "The Deconstruction of Expression" 1»
m (→Innledning: La til referanse) |
(Lagt til tekst og referanser) |
||
| Linje 2: | Linje 2: | ||
==== Innledning ==== | ==== Innledning ==== | ||
| − | Denne artikkelen er et utdrag fra et essay som Fredric Jameson først publiserte i 1984.<ref>Jameson , «Post-Modernism: or the Cultural Logic of Late Capitalism»</ref> Essayet var en utvidelse av en banebrytende forelesning med tittelen «Postmodernism and Consumer Society» som Jameson holdt i 1982 ved Whitney Museum of American Art i New York. Jameson er kjent for sin analyse av postmodernismen, og setter i denne artikkelen den ekspresjonistiske modernismen til van Gogh og Munch opp mot de postmoderne verkene til Andy Warhol. | + | Denne artikkelen<ref>Jameson, The Deconstruction of Expression", 1046-1051</ref> er et utdrag fra et essay som Fredric Jameson først publiserte i 1984.<ref>Jameson , «Post-Modernism: or the Cultural Logic of Late Capitalism»</ref> Essayet var en utvidelse av en banebrytende forelesning med tittelen «Postmodernism and Consumer Society» som Jameson holdt i 1982 ved Whitney Museum of American Art i New York. Jameson er kjent for sin analyse av postmodernismen, og setter i denne artikkelen den ekspresjonistiske modernismen til van Gogh og Munch opp mot de postmoderne verkene til Andy Warhol. |
| − | ==== Peasant Shoes (Et par sko) ==== | + | ==== ''Peasant Shoes (Et par sko)'' ==== |
| − | + | Jameson tar først for seg ''Peasant shoes'' av Van Gogh som han beskriver som et av høymodernismens kanoniske verk. Jameson foreslår 2 måter å lese dette maleriet. | |
| − | + | Den første måten er å rekonstruere den opprinnelige situasjonen verket sprang. Dette gjøres for å unngå at bildet synker til et nivå av ren dekorasjon. Hvis ikke vil maleriet forbli et livløst objekt. Jameson rekonstrukerer fra bildet en verden av fattigslig jordbruk, landsens rå fattigdom og blodig slit. En verden hvor frukttrær er eldgamle og utslitte pinner i fattig jord. Men han spør seg hvordan kan van Gogh avbilde denne verdenen med slike glødende oljefarger, slik hans epletrær eksploderer i hallusinerende farger? Som svar foreslår han at denne bevisste transformasjonen av en bondes triste materielle verden til en strålende framstilling i rene oljefarger kan sees på som en utopisk gest. En kompensasjon som til slutt produserer et helt nytt utopisk område for synssansen. | |
| − | |||
| − | ==== The Waning of Affect ==== | + | Den andre måten er å lese maleriet i lys av Heideggers sentrale hypotese i «Der Ursprung des Kunstwerkes» hvor Heidegger sier: «Van Goghs maleri avdekker hva dette, et par bondesko, virkelig er … Denne eksistensen kommer til syne i en avsløring av dens vesen».<ref>Heidegger, Der Ursprung des Kunstwerkes</ref> Heideggers fortelling må fullføres ved å insistere på verkets fornyede materialitet, og på forvandlingen av materialiteten ved jordens og dens fysiske objektenes til materialiteten ved oljemalingen som bekreftet med egen rett og for sin egen visuelle fornøyelse. |
| − | + | ||
| + | ==== ''Diamond Dust Shoes'' ==== | ||
| + | Begge disse måtene å lese van Goghs verk på mener Jameson kan beskrives som hermeneutiske, siden det livløse verket brukes som et spor eller symptom for en større virkelighet. Deretter trekker Jameson fram en annen type sko, nemlig et verk av en sentral figur i samtidig bildekunst: ''Diamond Dust Shoes'' av Andy Warhol. Dette verket taler ikke til oss med van Goghs umiddelbarhet, det taler ikke til oss i det hele tatt. | ||
| + | |||
| + | Bildet inneholder en tilfeldig samling livløse objekter, like fratatt sin tidligere eksistens som haugene av etterlatte sko i Auschwitz eller restene etter en uforståelig og tragisk brann i et danselokale. Det er derfor ikke å lese dette bildet på en hermeneutisk måte, ikke mulig å forestille oss den levde konteksten av danselokalet, ballet, jetsett-verdenen eller motemagasinet. Dette er enda mer paradoksalt sett i lys av at Warhol begynte som kommersiell illustratør av skomote og designet vindusdekorasjoner med pumps og sandaler. Dette får Jameson til å trekke fram en sentral egenskap ved postmodernismen og dens mulige politiske dimensjon: I Andy Warhols arbeider er tingliggjøring sentralt. De store plakatbildene av Coca Cola og Campbells suppeboks fremstiller varefetisjismen ved overgangen til senkapitalismen, og burde være kraftfulle og kritiske politiske uttrykk. Hvis dette ikke er tilfelle sier Jameson at han gjerne skulle ha visst årsaken, og han ville i så fall ha begynt å stille spørsmåltegn ved hvilke muligheter den politiske kunsten har i den postmoderne perioden. | ||
| + | |||
| + | Jameson viser også til to andre forskjeller mellom høymodernismen og postmodernismen, mellom skoene til van Gogh og Warhol. Den første er framveksten av en ny type flathet, overfladiskhet eller dybdeløshet. Den andre er fotografiets rolle i Warhols kunst, som nesten er det motsatte av van Goghs utopiske gest. Hos Warhols sko er det som den ytre og fargede overflate, fornedret og forurenset av assosiasjonen til glansede reklamebilder, «... er blitt strippet vekk og avslører det dødelige sort-hvite underliggende laget i fotografiets negativ …».<ref name=":0">Jameson, The Deconstruction of Expression, 1049</ref> | ||
| + | |||
| + | ==== The Waning of Affect (Den avtagende berøringseffekten) ==== | ||
| + | En tredje forskjell eller tema i Jamesons artikkel er den avtagende berøringseffekten i den postmoderne kulturen. Han mener ikke at all følelse eller stemning er fjernet. ''Diamond Dust Shoes'' har en slags dekorativ opprømthet, både antydet av tittelen og av glitteret av forgylt sand på maleriets overflate (ikke lett å observere i bildet til høyre). Men denne umotiverte frivoliteten i dette dekorative belegget er ikke det samme som f.eks. Rilkes arkaiske greske torso som oppfordrer borgerskapet om å legge om sitt liv. | ||
| + | |||
| + | Den avtagende berøringseffekten gjelder like mye for Warhols menneskelige tema, stjerner – f.eks. Marilyn Monroe – som selv er tingliggjort og omskapt til sine egne avbildninger. | ||
| + | |||
| + | Jameson trekker også fram Edvard Munchs bilde ''Skrik'' som et kanonisk uttrykk for den store modernistens temaer som fremmedgjøring, normløshet, ensomhet og sosial fragmentering og isolasjon, et virtuellt programmatisk emblem for det som ble kalt angstens tidsalder. Han leser dette ikke bare som en konkretisering av uttrykket av denne type berøringseffekt, men enda mer som en «... virtuell dekonstruksjon av det estetiske ved selve uttrykksfullheten".<ref name=":0" /> Dette har nå forsvunnet i den postmoderne verden. Samtidig teori har bl.a. satt seg fore å diskreditere denne hermeneutiske modellen av det indre og det ytre, og denne teoretiske diskursen er også i selv et tydelig postmodernistisk fenomen. Det er derfor inkonsistent å forsvare sannheten av denne teoretiske innsikten siden selve konseptet «sannhet» er noe av det poststrukturalismen forkaster. Jameson antyder likevel at den poststrukturalistiske kritikken av den hermeneutiske læren (dybdemodellen) er nyttig som et symptom på selve den postmodernistiske kulturen. | ||
==== Euphoria and Self-Annihilation ==== | ==== Euphoria and Self-Annihilation ==== | ||
| Linje 18: | Linje 30: | ||
=== Litteratur === | === Litteratur === | ||
| + | |||
| + | Heidegger, Martin. “Der Ursprung des Kunstwerkes». I ''Holzwege.'' Gesamtausgabe vol 5, Frankfurt: Vittorio Klostermann, 1950. | ||
| + | |||
| + | Jameson, Fredric. «The Deconstruction of Expression”. I ''Art in Theory'', redigert av Charles Harrison og Paul Wood, 1046-1051. Malden: Blackwell Publishing, 2003. | ||
Jameson, Fredric. «Post-Modernism: or the Cultural Logic of Late Capitalism». I ''New Left Review'', London, 146, July/August 1984, 53-92. | Jameson, Fredric. «Post-Modernism: or the Cultural Logic of Late Capitalism». I ''New Left Review'', London, 146, July/August 1984, 53-92. | ||
[[Kategori:Sammendrag]] | [[Kategori:Sammendrag]] | ||
| + | <references /> | ||
Revisjonen fra 28. sep. 2017 kl. 15:10
Innhold
Sammendrag
Innledning
Denne artikkelen[1] er et utdrag fra et essay som Fredric Jameson først publiserte i 1984.[2] Essayet var en utvidelse av en banebrytende forelesning med tittelen «Postmodernism and Consumer Society» som Jameson holdt i 1982 ved Whitney Museum of American Art i New York. Jameson er kjent for sin analyse av postmodernismen, og setter i denne artikkelen den ekspresjonistiske modernismen til van Gogh og Munch opp mot de postmoderne verkene til Andy Warhol.
Peasant Shoes (Et par sko)
Jameson tar først for seg Peasant shoes av Van Gogh som han beskriver som et av høymodernismens kanoniske verk. Jameson foreslår 2 måter å lese dette maleriet.
Den første måten er å rekonstruere den opprinnelige situasjonen verket sprang. Dette gjøres for å unngå at bildet synker til et nivå av ren dekorasjon. Hvis ikke vil maleriet forbli et livløst objekt. Jameson rekonstrukerer fra bildet en verden av fattigslig jordbruk, landsens rå fattigdom og blodig slit. En verden hvor frukttrær er eldgamle og utslitte pinner i fattig jord. Men han spør seg hvordan kan van Gogh avbilde denne verdenen med slike glødende oljefarger, slik hans epletrær eksploderer i hallusinerende farger? Som svar foreslår han at denne bevisste transformasjonen av en bondes triste materielle verden til en strålende framstilling i rene oljefarger kan sees på som en utopisk gest. En kompensasjon som til slutt produserer et helt nytt utopisk område for synssansen.
Den andre måten er å lese maleriet i lys av Heideggers sentrale hypotese i «Der Ursprung des Kunstwerkes» hvor Heidegger sier: «Van Goghs maleri avdekker hva dette, et par bondesko, virkelig er … Denne eksistensen kommer til syne i en avsløring av dens vesen».[3] Heideggers fortelling må fullføres ved å insistere på verkets fornyede materialitet, og på forvandlingen av materialiteten ved jordens og dens fysiske objektenes til materialiteten ved oljemalingen som bekreftet med egen rett og for sin egen visuelle fornøyelse.
Diamond Dust Shoes
Begge disse måtene å lese van Goghs verk på mener Jameson kan beskrives som hermeneutiske, siden det livløse verket brukes som et spor eller symptom for en større virkelighet. Deretter trekker Jameson fram en annen type sko, nemlig et verk av en sentral figur i samtidig bildekunst: Diamond Dust Shoes av Andy Warhol. Dette verket taler ikke til oss med van Goghs umiddelbarhet, det taler ikke til oss i det hele tatt.
Bildet inneholder en tilfeldig samling livløse objekter, like fratatt sin tidligere eksistens som haugene av etterlatte sko i Auschwitz eller restene etter en uforståelig og tragisk brann i et danselokale. Det er derfor ikke å lese dette bildet på en hermeneutisk måte, ikke mulig å forestille oss den levde konteksten av danselokalet, ballet, jetsett-verdenen eller motemagasinet. Dette er enda mer paradoksalt sett i lys av at Warhol begynte som kommersiell illustratør av skomote og designet vindusdekorasjoner med pumps og sandaler. Dette får Jameson til å trekke fram en sentral egenskap ved postmodernismen og dens mulige politiske dimensjon: I Andy Warhols arbeider er tingliggjøring sentralt. De store plakatbildene av Coca Cola og Campbells suppeboks fremstiller varefetisjismen ved overgangen til senkapitalismen, og burde være kraftfulle og kritiske politiske uttrykk. Hvis dette ikke er tilfelle sier Jameson at han gjerne skulle ha visst årsaken, og han ville i så fall ha begynt å stille spørsmåltegn ved hvilke muligheter den politiske kunsten har i den postmoderne perioden.
Jameson viser også til to andre forskjeller mellom høymodernismen og postmodernismen, mellom skoene til van Gogh og Warhol. Den første er framveksten av en ny type flathet, overfladiskhet eller dybdeløshet. Den andre er fotografiets rolle i Warhols kunst, som nesten er det motsatte av van Goghs utopiske gest. Hos Warhols sko er det som den ytre og fargede overflate, fornedret og forurenset av assosiasjonen til glansede reklamebilder, «... er blitt strippet vekk og avslører det dødelige sort-hvite underliggende laget i fotografiets negativ …».[4]
The Waning of Affect (Den avtagende berøringseffekten)
En tredje forskjell eller tema i Jamesons artikkel er den avtagende berøringseffekten i den postmoderne kulturen. Han mener ikke at all følelse eller stemning er fjernet. Diamond Dust Shoes har en slags dekorativ opprømthet, både antydet av tittelen og av glitteret av forgylt sand på maleriets overflate (ikke lett å observere i bildet til høyre). Men denne umotiverte frivoliteten i dette dekorative belegget er ikke det samme som f.eks. Rilkes arkaiske greske torso som oppfordrer borgerskapet om å legge om sitt liv.
Den avtagende berøringseffekten gjelder like mye for Warhols menneskelige tema, stjerner – f.eks. Marilyn Monroe – som selv er tingliggjort og omskapt til sine egne avbildninger.
Jameson trekker også fram Edvard Munchs bilde Skrik som et kanonisk uttrykk for den store modernistens temaer som fremmedgjøring, normløshet, ensomhet og sosial fragmentering og isolasjon, et virtuellt programmatisk emblem for det som ble kalt angstens tidsalder. Han leser dette ikke bare som en konkretisering av uttrykket av denne type berøringseffekt, men enda mer som en «... virtuell dekonstruksjon av det estetiske ved selve uttrykksfullheten".[4] Dette har nå forsvunnet i den postmoderne verden. Samtidig teori har bl.a. satt seg fore å diskreditere denne hermeneutiske modellen av det indre og det ytre, og denne teoretiske diskursen er også i selv et tydelig postmodernistisk fenomen. Det er derfor inkonsistent å forsvare sannheten av denne teoretiske innsikten siden selve konseptet «sannhet» er noe av det poststrukturalismen forkaster. Jameson antyder likevel at den poststrukturalistiske kritikken av den hermeneutiske læren (dybdemodellen) er nyttig som et symptom på selve den postmodernistiske kulturen.
Euphoria and Self-Annihilation
Kommentar
Litteratur
Heidegger, Martin. “Der Ursprung des Kunstwerkes». I Holzwege. Gesamtausgabe vol 5, Frankfurt: Vittorio Klostermann, 1950.
Jameson, Fredric. «The Deconstruction of Expression”. I Art in Theory, redigert av Charles Harrison og Paul Wood, 1046-1051. Malden: Blackwell Publishing, 2003.
Jameson, Fredric. «Post-Modernism: or the Cultural Logic of Late Capitalism». I New Left Review, London, 146, July/August 1984, 53-92.
