Forskjell mellom versjoner av «Matisse, H. "Notes of a Painter" 1»
(→Bibliografi) |
m (Annybf@uio.no flyttet siden Matisse, H. "Notes of a Painter" til Matisse, H. "Notes of a Painter" 1) |
||
| (22 mellomliggende revisjoner av en annen bruker er ikke vist) | |||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
| − | |||
| − | |||
| − | == | + | ''Notes d'un pientre'' ble første gang publisert i ''La Grande Revue'' i Paris i 1908. Jeg har sett på en engelsk oversettelse av teksten, ''Notes of a Painter,'' hentet fra ''ART in Theory, 1900–2000, An Anthology of Changing Ideas.'' |
| + | |||
| + | == Henri Matisse == | ||
| + | Henri Matisse (1869 - 1954) var en frank maler, billedhugger og grafiker. Han var en lederskikkelse i den franske fauvismen og spilte en viktig rolle i modernismens utvikling mot større abstraksjon og fokus på maleriets flatekarakter. Hans malerskole i Paris har hatt stor betydning for norsk billedkunst da flere sentrale norske malere har vært elever der og brakt med seg hans ideer og teorier hjem til Norge. | ||
| + | |||
| + | I teksten ''Notes of a Painter'' legger Matisse fram sine prinsipper og teorier om malekunsten. Hovedpoenget til Matisse er et formalistisk poeng, nemlig at maleriet skal eksistere i seg selv og omhandle maleriske utfordringer. Han snakker om uttrykket i kunsten, eller ekspresjonen som maleriets egentlige mål. Likevekt i komposisjonen og ro i uttrykket blir sentrale begreper og et godt bilde er et hvor betrakterens øye kan hvile som i en god lenestol. En kunstners følelser og temperament vil skinne gjennom hvis han arbeider godt med de formale virkemidler. Formalia følger nødvendigvis av personlighet og lynne. Matisse Går gjennom komposisjon, farge, forholdet mellom bildet og observert natur m.m og tydeliggjør hva slags tilnærming til billedkunsten han mener er å foretrekke. Teksten fungerer også delvis som et forsvar mot kritikk som var kommet fra kritikeren Joséphine Péladan. | ||
== Sammendrag == | == Sammendrag == | ||
| − | Henri Matisse begynner teksten med å anerkjenne at han her begir seg ut i litteraturens domene, men ønsker likefullt å skrive om sine følelser og aspirasjoner som maler. Han anerkjenner også, innledningsvis, hvordan de tanker han skal legge frem ikke nødvendigvis vil gjelde for den tidligere kunsten hans. Han ser selv en tydelig forbindelse mellom sine tidlige verk og de nyere, på det vi kan kalle idé-nivå men, som han skriver, "my basic idea has not changed, but my thoughts have evolved, and my modes of expression has followed my thoughts." <ref name=":0">70</ref> | + | Henri Matisse begynner teksten med å anerkjenne at han her, ved å skrive en artikkel, begir seg ut i litteraturens domene, men ønsker likefullt å skrive om sine følelser og aspirasjoner som maler. Han anerkjenner også, innledningsvis, hvordan de tanker han skal legge frem ikke nødvendigvis vil gjelde for den tidligere kunsten hans. Han ser selv en tydelig forbindelse mellom sine tidlige verk og de nyere, på det vi kan kalle idé-nivå men, som han skriver, "my basic idea has not changed, but my thoughts have evolved, and my modes of expression has followed my thoughts." <ref name=":0">Matisse, H. ''Notes'', 70</ref> |
Matisse er i denne teksten hovedsakelig ute etter uttrykket, eller ekspresjonen. Det er blitt hevdet om han, påstår Matisse, at tross noe begrenset talent, makter han ikke å bevege seg høyere enn å oppnå visuell tilfredsstillelse, underforstått at kunsten mangler høyerestående innhold.<ref name=":0" /> Men en kunstners tanker kan ikke sees på som separert fra de visuelle virkemidler og strategier han benytter. For tanken er ikke mer verd enn de teknikker som benyttes for å formidle den, hevder Matisse. | Matisse er i denne teksten hovedsakelig ute etter uttrykket, eller ekspresjonen. Det er blitt hevdet om han, påstår Matisse, at tross noe begrenset talent, makter han ikke å bevege seg høyere enn å oppnå visuell tilfredsstillelse, underforstått at kunsten mangler høyerestående innhold.<ref name=":0" /> Men en kunstners tanker kan ikke sees på som separert fra de visuelle virkemidler og strategier han benytter. For tanken er ikke mer verd enn de teknikker som benyttes for å formidle den, hevder Matisse. | ||
| − | + | Begrepet ekspresjon handler ikke om kraftige enkeltelementer. Det er ikke et lidenskapelig ansiktsuttrykk eller en kraftig bevegelse som omtales her, men helheten i billedflaten. Komposisjon for Matisse, er kunsten å inkludere bare de elementer som er nødvendig for å formidle kunstnerens følelser, og å arrangere dem på den måten som best oppnår det samme. Ethvert element som ikke bidrar til å styrke helheten er overflødig og ødeleggende.<ref name=":0" /> | |
| − | |||
| − | |||
| − | + | Komposisjonens mål er å ha en ekspressiv kraft, men for å oppnå dette må motivet og komposisjonen utarbeides spesifikt for den flaten som skal dekkes. Uttrykket stammer i stor grad fra motivets forhold til formatet. Om maleren tegner noe for et gitt format kan han ikke simpelthen gjenta tegningen på et ark av ulikt format, ei heller skalere opp motivet for et større lerret. Matisse mener at en komposisjon må utarbeides spesifikt for det formatet maleren jobber med.<ref name=":1">Matisse, H. ''Notes,'' 71</ref> | |
| − | + | Både harmoni og dissonans i fargen kan gi ønskelige effekter i et bilde mener Matisse. Når han begynner å male på et lerret starter han med å fange friske og overfladiske inntrykk og følelser.<ref name=":1" /> Tidligere i livet kunne han si seg fornøyd med resultatet allerede på dette stadiet, men i skrivende stund mener han dette ikke er nok. Det finnes en utydelighet i å fange følelsene fra kun én dag når ikke engang kunstneren selv nødvendigvis kan kjenne seg igjen i de samme følelsene dagen etter. Maleriet må arbeides videre på en annen dag til resultatet er et hellenhetlig møte mellom kunstnerens øyeblikkelige opplevelser og hans egentlige rolige lynne.<ref name=":1" /> | |
| − | Han | + | Han skriver at Impresjonismen er opptatt av å fange flyktige øyeblikk. Selv er Matisse villig til å tape roen, lyset og friskheten i slik kunst for å oppnå en større stabilitet, ved å fange noe essensielt ved motivet. Under impresjonistenes overfladiske øyeblikk finnes det en dypere essensiell karakter i hva enn som avbildes, mener Matisse.<ref name=":1" /> Han sammenlikner moderne statuer med de eldre han kan se i Louvre og mener at de moderne billedhuggere er alt for opptatt av fange bevegelser i øyeblikket. Stor skulpturkunst er i stand til å presentere bevegelsens egentlige karakter som en syntese av mange ulike punkter i fra ulike øyeblikk i bevegelsen, samlet i én opplevelse for betrakteren. Matisse setter opp et motsetningsforhold mellom det som er realistisk og det som er kunst, hvor moderne skulptur blir eksempler på det førstnevnte.<ref name=":2">Matisse, H. ''Notes'', 72</ref> |
| − | Matisse skriver deretter om elementenes forhold til hverandre i billedflaten. En prikk på et ark forholder seg til arkets proporsjoner, to prikker forholder seg til hverandre og til arket | + | Matisse skriver deretter om elementenes forhold til hverandre i billedflaten. En prikk på et ark forholder seg til arkets proporsjoner, to prikker forholder seg til hverandre og til arket. Ved den tredje prikken har Matisse allerede nådd forvirring.<ref name=":2" /> Hvis lerretet er hvit og kunstneren maler på rødt, blått og grønt vil hver farge miste litt av sin betydning ettersom den neste kommer til. En ny farge vil svekke de som allerede er tilstede og det er nødvendig at kunstneren balanserer helheten så ikke elementene ødelegger hverandre. Han kan ikke servilt kopiere naturen, verden må omtolkes av kunstneren til helheten blir harmonisk på lik linje med en musikalsk komposisjon.<ref name=":2" /> |
| − | For meg, skriver Matisse, ligger alt i unnfangelsen av bildet, derfor må helheten stå klart for meg før jeg begynner.<ref name=":2" /> Han ser til Paul Cezanne, hvis bilder Matisse mener er meget godt komponert. Uansett hvor fjernt du står fra bildet eller hvor mange figurer Cezanne har inkludert i komposisjonen er bildet alltid rolig og | + | For meg, skriver Matisse, ligger alt i unnfangelsen av bildet, derfor må helheten stå klart for meg før jeg begynner.<ref name=":2" /> Han ser til Paul Cezanne, hvis bilder Matisse mener er meget godt komponert. Uansett hvor fjernt du står fra bildet eller hvor mange figurer Cezanne har inkludert i komposisjonen er bildet alltid rolig og likevektig. Når det finnes en slik orden og klarhet i bildet betyr det at den samme orden og klarhet har vært tilstede i malerens sinn fra bildets unnfangelse, mener Matisse. |
| − | Videre skriver Matisse at fargens hovedfunksjon bør være å tjene uttrykket, ekspresjonen, og at han velger farger uten en forutinntatt plan.<ref name=":3"> | + | Videre skriver Matisse at fargens hovedfunksjon bør være å tjene uttrykket, ekspresjonen, og at han velger farger uten en forutinntatt plan.<ref name=":3">Matisse, H. ''Notes'', 73</ref> Han forteller at eksempelvis kan en høstdag noen ganger kan inspirere isende klar himmel-blå heller enn de tradisjonelle varme fargene fra løvverket. Inspirasjonen skal komme fra følelsen av landskapet, ikke minnet. Noen ganger kan et høstmotiv føles som en varm fortsettelse av sommeren, andre ganger kan høsten være et kjølig forvarsel om vinter. Den følesomle observasjonen, mener Matisse, skal veie tyngre på en maler enn vitenskapelig fargeteori. Fargenes forhold til hverandre og til komposisjonen kan føre til at former eller figurer må justeres eller endres for å oppnå likevekt. Men til sist vil det komme et punkt, mener Matisse, der alle elementer står i perfekt balanse og ingen endring vil gjøre annet en å ødelegge bildet.<ref name=":3" /> |
| − | Matisse skriver at det som interesserer han mest av alle motiver er mennesket. Gjennom bilder av mennesket er han i stand til å uttrykke sin nærmest religiøse ærefrykt ovenfor selve livet. Men han sysler ikke med de små detaljer i ansiktet på sin modell, han søker modellens essensielle kvaliteter, | + | Matisse skriver at det som interesserer han mest av alle motiver er mennesket. Gjennom bilder av mennesket er han i stand til å uttrykke sin nærmest religiøse ærefrykt ovenfor selve livet. Men han sysler ikke med de små detaljer i ansiktet på sin modell, han søker modellens essensielle kvaliteter, og søker den tyngden som hviler i hvert menneske. Et kunstverk må være i stand til å bære i seg hele sin betydning og presentere det samme for en betrakter, selv før betrakteren har oppfattet motivet.<ref name=":3" /> |
Det jeg drømmer om, skriver Matisse, er en kunst som er balansert, som er ren og beroligende for sinnet, helt uten forstyrrende eller deprimerende innhold, "something like a good armchair which provides relaxation from physical fatigue."<ref name=":3" /> | Det jeg drømmer om, skriver Matisse, er en kunst som er balansert, som er ren og beroligende for sinnet, helt uten forstyrrende eller deprimerende innhold, "something like a good armchair which provides relaxation from physical fatigue."<ref name=":3" /> | ||
| − | Videre | + | Videre snakker Matisse om en utbredt holdning i hans samtid, at det finnes to typer kunstnere, de som jobber med observert virkelighet og de som jobber fra fantasien. Han mener ingen av disse metodene er å foretrekke uten den andre. Ved å ta i bruk begge disse tilnærmingene til malerkunsten vil en tilstrekkelig kraftfull og vital kunstner kunne holde de observerte inntrykkene i hode over flere dager mens han bearbeider dem på lerretet, og han vil være en mester i sitt felt.<ref name=":4">Matisse, H. ''Notes'', 74</ref> |
| − | De enkleste midler er de som best gir en kunstner mulighet til å uttrykke seg. Hvis kunstneren frykter det | + | De enkleste midler er de som best gir en kunstner mulighet til å uttrykke seg. Hvis kunstneren frykter å være banal hjelper det ikke å anvende bisarre, eksentriske grep, uttrykket må komme fra hans eget lynne. Kunstneren må være ydmyk nok til å tro på at han bare maler det han har observert. All stor kunst må starte i naturobservasjonen. I tanken må en kunstner vite at maleriet er kunstig, men mens han maler må han tro han kopierer naturen. Og når maleren abstraherer naturen, eller på andre måter vender seg bort fra henne må han tro at dette er for å tolke naturen mer fullstendig.<ref name=":4" /> |
| − | = | + | Mot slutten av ''Notes'' skriver Matisse om forfatteren Joséphine Péladan. M. Péladan skal ha skrevet i en kritikk at Matisse ikke maler ærlig. Matisse ville følt harme av en slik påstand kan han meddele, om det ikke var for at kritikken går på at Matisse ikke er ærlig "i henhold til idealene og reglene i kunst". Men kritikeren skriver jo ikke engang hva disse reglene for kunst er, "but were it possible to learn them what sublime artists we would have!" svarer Matisse ironisk. Fordi regler ikke eksisterer utenfor individet som tolker dem, og følger eller bryter dem, ellers ville en litteraturprofessor kunne skrive et mesterverk, ved simpelthen å følge reglene, skriver Matisse.<ref name=":4" /> Avslutningsvis fastslår Matisse at en kunstner hører til i sin samtid, og at det å følge regler fra tidligere tider for å oppnå stor kunst i dag, aldri vil fungere. Alle kunstnere er preget av sin tid, mener Matisse, men de største kunstnerne er dypest preget av sin samtid.<ref>Matisse, H. ''Notes'', 75</ref> Matisse avslutter ''Notes'' ved å antyde at M. Péladan ikke er særlig dypt preget av sin samtid. |
== Litteratur == | == Litteratur == | ||
| + | Matisse, Henri. "Notes of a Painter" i ''ART in Theory, 1900–2000, An Anthology of Changing Ideas,'' redigert av Harrison, Charles og Paul Wood. Oxford: Blackwell Publishing, 2003. | ||
| + | |||
| + | Store Norske Leksikon, hentet 10.04.2019, https://snl.no/Henri_Matisse | ||
=== Referanser === | === Referanser === | ||
Nåværende revisjon fra 12. feb. 2021 kl. 15:06
Notes d'un pientre ble første gang publisert i La Grande Revue i Paris i 1908. Jeg har sett på en engelsk oversettelse av teksten, Notes of a Painter, hentet fra ART in Theory, 1900–2000, An Anthology of Changing Ideas.
Henri Matisse
Henri Matisse (1869 - 1954) var en frank maler, billedhugger og grafiker. Han var en lederskikkelse i den franske fauvismen og spilte en viktig rolle i modernismens utvikling mot større abstraksjon og fokus på maleriets flatekarakter. Hans malerskole i Paris har hatt stor betydning for norsk billedkunst da flere sentrale norske malere har vært elever der og brakt med seg hans ideer og teorier hjem til Norge.
I teksten Notes of a Painter legger Matisse fram sine prinsipper og teorier om malekunsten. Hovedpoenget til Matisse er et formalistisk poeng, nemlig at maleriet skal eksistere i seg selv og omhandle maleriske utfordringer. Han snakker om uttrykket i kunsten, eller ekspresjonen som maleriets egentlige mål. Likevekt i komposisjonen og ro i uttrykket blir sentrale begreper og et godt bilde er et hvor betrakterens øye kan hvile som i en god lenestol. En kunstners følelser og temperament vil skinne gjennom hvis han arbeider godt med de formale virkemidler. Formalia følger nødvendigvis av personlighet og lynne. Matisse Går gjennom komposisjon, farge, forholdet mellom bildet og observert natur m.m og tydeliggjør hva slags tilnærming til billedkunsten han mener er å foretrekke. Teksten fungerer også delvis som et forsvar mot kritikk som var kommet fra kritikeren Joséphine Péladan.
Sammendrag
Henri Matisse begynner teksten med å anerkjenne at han her, ved å skrive en artikkel, begir seg ut i litteraturens domene, men ønsker likefullt å skrive om sine følelser og aspirasjoner som maler. Han anerkjenner også, innledningsvis, hvordan de tanker han skal legge frem ikke nødvendigvis vil gjelde for den tidligere kunsten hans. Han ser selv en tydelig forbindelse mellom sine tidlige verk og de nyere, på det vi kan kalle idé-nivå men, som han skriver, "my basic idea has not changed, but my thoughts have evolved, and my modes of expression has followed my thoughts." [1]
Matisse er i denne teksten hovedsakelig ute etter uttrykket, eller ekspresjonen. Det er blitt hevdet om han, påstår Matisse, at tross noe begrenset talent, makter han ikke å bevege seg høyere enn å oppnå visuell tilfredsstillelse, underforstått at kunsten mangler høyerestående innhold.[1] Men en kunstners tanker kan ikke sees på som separert fra de visuelle virkemidler og strategier han benytter. For tanken er ikke mer verd enn de teknikker som benyttes for å formidle den, hevder Matisse.
Begrepet ekspresjon handler ikke om kraftige enkeltelementer. Det er ikke et lidenskapelig ansiktsuttrykk eller en kraftig bevegelse som omtales her, men helheten i billedflaten. Komposisjon for Matisse, er kunsten å inkludere bare de elementer som er nødvendig for å formidle kunstnerens følelser, og å arrangere dem på den måten som best oppnår det samme. Ethvert element som ikke bidrar til å styrke helheten er overflødig og ødeleggende.[1]
Komposisjonens mål er å ha en ekspressiv kraft, men for å oppnå dette må motivet og komposisjonen utarbeides spesifikt for den flaten som skal dekkes. Uttrykket stammer i stor grad fra motivets forhold til formatet. Om maleren tegner noe for et gitt format kan han ikke simpelthen gjenta tegningen på et ark av ulikt format, ei heller skalere opp motivet for et større lerret. Matisse mener at en komposisjon må utarbeides spesifikt for det formatet maleren jobber med.[2]
Både harmoni og dissonans i fargen kan gi ønskelige effekter i et bilde mener Matisse. Når han begynner å male på et lerret starter han med å fange friske og overfladiske inntrykk og følelser.[2] Tidligere i livet kunne han si seg fornøyd med resultatet allerede på dette stadiet, men i skrivende stund mener han dette ikke er nok. Det finnes en utydelighet i å fange følelsene fra kun én dag når ikke engang kunstneren selv nødvendigvis kan kjenne seg igjen i de samme følelsene dagen etter. Maleriet må arbeides videre på en annen dag til resultatet er et hellenhetlig møte mellom kunstnerens øyeblikkelige opplevelser og hans egentlige rolige lynne.[2]
Han skriver at Impresjonismen er opptatt av å fange flyktige øyeblikk. Selv er Matisse villig til å tape roen, lyset og friskheten i slik kunst for å oppnå en større stabilitet, ved å fange noe essensielt ved motivet. Under impresjonistenes overfladiske øyeblikk finnes det en dypere essensiell karakter i hva enn som avbildes, mener Matisse.[2] Han sammenlikner moderne statuer med de eldre han kan se i Louvre og mener at de moderne billedhuggere er alt for opptatt av fange bevegelser i øyeblikket. Stor skulpturkunst er i stand til å presentere bevegelsens egentlige karakter som en syntese av mange ulike punkter i fra ulike øyeblikk i bevegelsen, samlet i én opplevelse for betrakteren. Matisse setter opp et motsetningsforhold mellom det som er realistisk og det som er kunst, hvor moderne skulptur blir eksempler på det førstnevnte.[3]
Matisse skriver deretter om elementenes forhold til hverandre i billedflaten. En prikk på et ark forholder seg til arkets proporsjoner, to prikker forholder seg til hverandre og til arket. Ved den tredje prikken har Matisse allerede nådd forvirring.[3] Hvis lerretet er hvit og kunstneren maler på rødt, blått og grønt vil hver farge miste litt av sin betydning ettersom den neste kommer til. En ny farge vil svekke de som allerede er tilstede og det er nødvendig at kunstneren balanserer helheten så ikke elementene ødelegger hverandre. Han kan ikke servilt kopiere naturen, verden må omtolkes av kunstneren til helheten blir harmonisk på lik linje med en musikalsk komposisjon.[3]
For meg, skriver Matisse, ligger alt i unnfangelsen av bildet, derfor må helheten stå klart for meg før jeg begynner.[3] Han ser til Paul Cezanne, hvis bilder Matisse mener er meget godt komponert. Uansett hvor fjernt du står fra bildet eller hvor mange figurer Cezanne har inkludert i komposisjonen er bildet alltid rolig og likevektig. Når det finnes en slik orden og klarhet i bildet betyr det at den samme orden og klarhet har vært tilstede i malerens sinn fra bildets unnfangelse, mener Matisse.
Videre skriver Matisse at fargens hovedfunksjon bør være å tjene uttrykket, ekspresjonen, og at han velger farger uten en forutinntatt plan.[4] Han forteller at eksempelvis kan en høstdag noen ganger kan inspirere isende klar himmel-blå heller enn de tradisjonelle varme fargene fra løvverket. Inspirasjonen skal komme fra følelsen av landskapet, ikke minnet. Noen ganger kan et høstmotiv føles som en varm fortsettelse av sommeren, andre ganger kan høsten være et kjølig forvarsel om vinter. Den følesomle observasjonen, mener Matisse, skal veie tyngre på en maler enn vitenskapelig fargeteori. Fargenes forhold til hverandre og til komposisjonen kan føre til at former eller figurer må justeres eller endres for å oppnå likevekt. Men til sist vil det komme et punkt, mener Matisse, der alle elementer står i perfekt balanse og ingen endring vil gjøre annet en å ødelegge bildet.[4]
Matisse skriver at det som interesserer han mest av alle motiver er mennesket. Gjennom bilder av mennesket er han i stand til å uttrykke sin nærmest religiøse ærefrykt ovenfor selve livet. Men han sysler ikke med de små detaljer i ansiktet på sin modell, han søker modellens essensielle kvaliteter, og søker den tyngden som hviler i hvert menneske. Et kunstverk må være i stand til å bære i seg hele sin betydning og presentere det samme for en betrakter, selv før betrakteren har oppfattet motivet.[4]
Det jeg drømmer om, skriver Matisse, er en kunst som er balansert, som er ren og beroligende for sinnet, helt uten forstyrrende eller deprimerende innhold, "something like a good armchair which provides relaxation from physical fatigue."[4]
Videre snakker Matisse om en utbredt holdning i hans samtid, at det finnes to typer kunstnere, de som jobber med observert virkelighet og de som jobber fra fantasien. Han mener ingen av disse metodene er å foretrekke uten den andre. Ved å ta i bruk begge disse tilnærmingene til malerkunsten vil en tilstrekkelig kraftfull og vital kunstner kunne holde de observerte inntrykkene i hode over flere dager mens han bearbeider dem på lerretet, og han vil være en mester i sitt felt.[5]
De enkleste midler er de som best gir en kunstner mulighet til å uttrykke seg. Hvis kunstneren frykter å være banal hjelper det ikke å anvende bisarre, eksentriske grep, uttrykket må komme fra hans eget lynne. Kunstneren må være ydmyk nok til å tro på at han bare maler det han har observert. All stor kunst må starte i naturobservasjonen. I tanken må en kunstner vite at maleriet er kunstig, men mens han maler må han tro han kopierer naturen. Og når maleren abstraherer naturen, eller på andre måter vender seg bort fra henne må han tro at dette er for å tolke naturen mer fullstendig.[5]
Mot slutten av Notes skriver Matisse om forfatteren Joséphine Péladan. M. Péladan skal ha skrevet i en kritikk at Matisse ikke maler ærlig. Matisse ville følt harme av en slik påstand kan han meddele, om det ikke var for at kritikken går på at Matisse ikke er ærlig "i henhold til idealene og reglene i kunst". Men kritikeren skriver jo ikke engang hva disse reglene for kunst er, "but were it possible to learn them what sublime artists we would have!" svarer Matisse ironisk. Fordi regler ikke eksisterer utenfor individet som tolker dem, og følger eller bryter dem, ellers ville en litteraturprofessor kunne skrive et mesterverk, ved simpelthen å følge reglene, skriver Matisse.[5] Avslutningsvis fastslår Matisse at en kunstner hører til i sin samtid, og at det å følge regler fra tidligere tider for å oppnå stor kunst i dag, aldri vil fungere. Alle kunstnere er preget av sin tid, mener Matisse, men de største kunstnerne er dypest preget av sin samtid.[6] Matisse avslutter Notes ved å antyde at M. Péladan ikke er særlig dypt preget av sin samtid.
Litteratur
Matisse, Henri. "Notes of a Painter" i ART in Theory, 1900–2000, An Anthology of Changing Ideas, redigert av Harrison, Charles og Paul Wood. Oxford: Blackwell Publishing, 2003.
Store Norske Leksikon, hentet 10.04.2019, https://snl.no/Henri_Matisse
