Forskjell mellom versjoner av «Matisse, H. "Notes of a Painter" 1»
(→Bibliografi) |
(→Bibliografi) |
||
| Linje 6: | Linje 6: | ||
== Sammendrag == | == Sammendrag == | ||
| − | Henri Matisse begynner teksten med å anerkjenne at han her begir seg ut i litteraturens domene, men ønsker likefullt å skrive om sine følelser og aspirasjoner som maler. Han anerkjenner også, innledningsvis, hvordan de tanker han skal legge frem ikke nødvendigvis vil gjelde for den tidligere kunsten hans. Han ser selv en tydelig forbindelse mellom sine tidlige verk og de nyere på det vi kan kalle idé-nivå men, som han skriver, "my basic idea has not changed, but my thoughts have evolved, and my modes of expression has followed my thoughts." <ref name=":0">70</ref> | + | Henri Matisse begynner teksten med å anerkjenne at han her begir seg ut i litteraturens domene, men ønsker likefullt å skrive om sine følelser og aspirasjoner som maler. Han anerkjenner også, innledningsvis, hvordan de tanker han skal legge frem ikke nødvendigvis vil gjelde for den tidligere kunsten hans. Han ser selv en tydelig forbindelse mellom sine tidlige verk og de nyere, på det vi kan kalle idé-nivå men, som han skriver, "my basic idea has not changed, but my thoughts have evolved, and my modes of expression has followed my thoughts." <ref name=":0">70</ref> |
| − | Matisse er i denne teksten hovedsakelig ute etter uttrykket, eller | + | Matisse er i denne teksten hovedsakelig ute etter uttrykket, eller ekspresjonen. Det er blitt hevdet om han, påstår Matisse, at tross noe begrenset talent, makter han ikke å bevege seg høyere enn å oppnå visuell tilfredsstillelse, underforstått at kunsten mangler høyerestående innhold.<ref name=":0" /> Men en kunstners tanker kan ikke sees på som separert fra de visuelle virkemidler og strategier han benytter. For tanken er ikke mer verd enn de teknikker som benyttes for å formidle den, hevder Matisse. |
| − | Ekspresjonen handler ikke om kraftige enkeltelementer. Det er ikke et lidenskapelig | + | Ekspresjonen handler ikke om kraftige enkeltelementer. Det er ikke et lidenskapelig ansiktsuttrykk eller en kraftig bevegelse som omtales her, men helheten i billedflaten. Komposisjon for Matisse, er kunsten å inkludere bare de elementer som er nødvendig for å formidle kunstnerens følelser, og å arrangere dem på den måten som best oppnår det samme. Ethvert element som ikke bidrar til å styrke helheten er overflødig og ødeleggende.<ref name=":0" /> |
| − | Komposisjonens mål er å ha en ekspressiv kraft | + | Komposisjonens mål er å ha en ekspressiv kraft, men for å oppnå dette må motivet og komposisjonen utarbeides spesifikt for den flaten som skal dekkes. Uttrykket stammer i stor grad fra motivets forhold til formatet. Om maleren tegner noe for et gitt format kan han ikke simpelthen gjenta tegningen på et ark av ulikt format, ei heller skalere opp motivet for et større lerret. Matisse mener at en komposisjon må utarbeides spesifikt for det formatet maleren jobber med.<ref name=":1">71</ref> |
| − | Både harmoni og dissonans i fargen kan gi ønskelige effekter i et bilde, skriver Matisse. Når han begynner å male på et lerret starter han med å fange friske og overfladiske inntrykk og følelser.<ref name=":1" /> Tidligere kunne han si seg fornøyd med resultatet, men i | + | Både harmoni og dissonans i fargen kan gi ønskelige effekter i et bilde, skriver Matisse. Når han begynner å male på et lerret starter han med å fange friske og overfladiske inntrykk og følelser.<ref name=":1" /> Tidligere i livet kunne han si seg fornøyd med resultatet allerede på dette stadiet, men i skrivende stund mener han dette ikke er nok. Det finnes en utydighet i å fange følelsene fra kun én dag når ikke engang kunstneren selv nødvendigvis kan kjenne seg igjen i dem dagen etter. Maleriet må arbeides videre på en annen dag til resultatet er et hellenhetlig møte mellom kunstnerens øyeblikkelige opplevelser og hans egentlige rolige lynne.<ref name=":1" /> |
| − | Han skriver at Impresjonismen er opptatt av å fange flyktige øyeblikk. Selv er Matisse villig til å | + | Han skriver at Impresjonismen er opptatt av å fange flyktige øyeblikk. Selv er Matisse villig til å tape roen, lyset og friskheten i slik kunst for å oppnå en større stabilitet, ved å fange noe essensielt ved motivet. Under impresjonistenes overfladiske øyeblikk finnes det en dypere essensiell karakter i hva enn som avbildes, mener Matisse.<ref name=":1" /> |
Han sammenlikner deretter statuer av Pierre Puget, som er å finne i Louvre, med de moderne skulpturer han kan se i Luxemburg. Hos Puget er uttrykket tvunget og overdrevet så det nærmest blir urovekkende, mens de moderne skulptører, mener Matisse, har fanget øyeblikkelig realistisk bevegelse. "And yet movement thus understood corresponds to nothing in nature" skriver Matisse.<ref name=":1" /> Han setter opp et motsetningsforhold mellom det som er realistisk og det som er kunst, med stive egyptiske og anatomisk umulige greske statuer som eksempler på det sistnevnte.<ref name=":2">72</ref> | Han sammenlikner deretter statuer av Pierre Puget, som er å finne i Louvre, med de moderne skulpturer han kan se i Luxemburg. Hos Puget er uttrykket tvunget og overdrevet så det nærmest blir urovekkende, mens de moderne skulptører, mener Matisse, har fanget øyeblikkelig realistisk bevegelse. "And yet movement thus understood corresponds to nothing in nature" skriver Matisse.<ref name=":1" /> Han setter opp et motsetningsforhold mellom det som er realistisk og det som er kunst, med stive egyptiske og anatomisk umulige greske statuer som eksempler på det sistnevnte.<ref name=":2">72</ref> | ||
| − | Matisse skriver deretter om elementenes forhold til hverandre i billedflaten. En prikk på et ark forholder seg til arkets proporsjoner, to prikker forholder seg til hverandre og arket, ved den tredje prikken har Matisse allerede nådd forvirring.<ref name=":2" /> Hvis lerretet er hvit og kunstneren maler på rødt, blått og grønt | + | Matisse skriver deretter om elementenes forhold til hverandre i billedflaten. En prikk på et ark forholder seg til arkets proporsjoner, to prikker forholder seg til hverandre og til arket, ved den tredje prikken har Matisse allerede nådd forvirring.<ref name=":2" /> Hvis lerretet er hvit og kunstneren maler på rødt, blått og grønt vil hver farge miste litt av sin betydning ettersom den neste kommer til. En ny farge vil svekke de som allerede er tilstede og det er nødvendig at kunstneren balanserer helheten så ikke elementene ødelegger hverandre. Han kan ikke servilt kopiere naturen, verden må omtolkes av kunstneren til helheten blir harmonisk på lik linje med en musikalsk komposisjon.<ref name=":2" /> |
For meg, skriver Matisse, ligger alt i unnfangelsen av bildet, derfor må helheten stå klart for meg før jeg begynner.<ref name=":2" /> Han ser til Paul Cezanne, hvis bilder Matisse mener er meget godt komponert. Uansett hvor fjernt du står fra bildet eller hvor mange figurer Cezanne har inkludert i komposisjonen er bildet alltid rolig og tydelig. Når det er en slik orden og klarhet i bildet betyr det at den samme orden og klarhet har vært tilstede i malerens sinn fra bildets unnfangelse, mener Matisse. | For meg, skriver Matisse, ligger alt i unnfangelsen av bildet, derfor må helheten stå klart for meg før jeg begynner.<ref name=":2" /> Han ser til Paul Cezanne, hvis bilder Matisse mener er meget godt komponert. Uansett hvor fjernt du står fra bildet eller hvor mange figurer Cezanne har inkludert i komposisjonen er bildet alltid rolig og tydelig. Når det er en slik orden og klarhet i bildet betyr det at den samme orden og klarhet har vært tilstede i malerens sinn fra bildets unnfangelse, mener Matisse. | ||
| − | Videre skriver Matisse at fargens hovedfunksjon bør være å tjene uttrykket, ekspresjonen, og at han velger farger uten en forutinntatt plan.<ref>73</ref> Han forteller at eksempelvis kan en høstdag inspirere isende klar himmel-blå heller enn de tradisjonelle varme fargene fra løvverket. Inspirasjonen skal komme fra følelsen av landskapet, ikke minnet. Noen ganger kan et høstmotiv føles som en varm fortsettelse av sommeren, andre ganger kan høsten være et kjølig forvarsel om vinter. Den følesomle observasjonen, mener Matisse, skal veie tyngre på en maler enn vitenskapelig fargeteori. | + | Videre skriver Matisse at fargens hovedfunksjon bør være å tjene uttrykket, ekspresjonen, og at han velger farger uten en forutinntatt plan.<ref name=":3">73</ref> Han forteller at eksempelvis kan en høstdag inspirere isende klar himmel-blå heller enn de tradisjonelle varme fargene fra løvverket. Inspirasjonen skal komme fra følelsen av landskapet, ikke minnet. Noen ganger kan et høstmotiv føles som en varm fortsettelse av sommeren, andre ganger kan høsten være et kjølig forvarsel om vinter. Den følesomle observasjonen, mener Matisse, skal veie tyngre på en maler enn vitenskapelig fargeteori. Fargenes forhold til hverandre og til komposisjonen kan føre til at former eller figurer må justeres eller endres. Men til sist vil det komme et punkt, mener Matisse, der alle elementer står i perfekt balanse og ingen endring vil gjøre annet en å ødelegge bildet.<ref name=":3" /> |
| + | |||
| + | Matisse skriver at det som interesserer han mest av alle motiver er mennesket. Gjennom bilder av mennesket er han i stand til å uttrykke sin nærmest religiøse ærefrykt ovenfor selve livet. Men han sysler ikke med de små detaljer i ansiktet på sin modell, han søker modellens essensielle kvaliteter, han søker den tyngden som hviler i hvert menneske. Et kunstverk må være i stand til å bære i seg hele sitt betydning og presentere det samme for en betrakter, selv før betrakteren har igjenkjent motivet.<ref name=":3" /> | ||
| + | |||
| + | Det jeg drømmer om, skriver Matisse, er en kunst som er balansert, som er ren og beroligende for sinnet, helt uten forstyrrende eller deprimerende innhold, "something like a good armchair which provides relaxation from physical fatigue."<ref name=":3" /> | ||
| + | |||
| + | Videre refererer Matisse til en utbredt holdning i hans samtid, at det finnes to typer kunstnere, de som jobber med observert virkelighet og de som jobber fra fantasien. Han mener ingen av disse metodene er å foretrekke uten den andre. Ved å ta i bruk begge disse tilnærmingene til malerkunsten vil en tilstrekkelig kraftfull og vital kunstner holde inntrykkene i hode over flere dager mens han bearbeider dem på lerretet, og han vil være en mester i sitt felt.<ref>74</ref> | ||
| + | |||
| + | De enkleste midler er de som best gir en kunstner mulighet til å uttrykke seg. Hvis kunstneren frykter det banale kan han ikke unngå det samme. En kunstner må være ydmyk nok til å tro på at han har malt bare det han har observert i naturen. Matisse sitrer en rekke kunstnere som alle mener en kunstner må først kopiere naturen for å være i stand til å skape noe nytt. Deretter påstår Matisse at den som jobber i en bestemt stil og som vender seg bort fra naturobservasjonen ikke fanger sannheten. En kunstner må forstå, mener Matisse, at selv om maleriet er kunstig så må en i øyeblikket tro at en maler naturen, og når kunstneren ikke lenger avbilder naturen må det være for å tolke naturen mer fullstendig. | ||
== Bibliografi == | == Bibliografi == | ||
Revisjonen fra 9. apr. 2019 kl. 21:30
Innhold
Intro, Henri Matisse
Henri Matisse, Notes of a Painter, 1908
Litt bakgrunn
Sammendrag
Henri Matisse begynner teksten med å anerkjenne at han her begir seg ut i litteraturens domene, men ønsker likefullt å skrive om sine følelser og aspirasjoner som maler. Han anerkjenner også, innledningsvis, hvordan de tanker han skal legge frem ikke nødvendigvis vil gjelde for den tidligere kunsten hans. Han ser selv en tydelig forbindelse mellom sine tidlige verk og de nyere, på det vi kan kalle idé-nivå men, som han skriver, "my basic idea has not changed, but my thoughts have evolved, and my modes of expression has followed my thoughts." [1]
Matisse er i denne teksten hovedsakelig ute etter uttrykket, eller ekspresjonen. Det er blitt hevdet om han, påstår Matisse, at tross noe begrenset talent, makter han ikke å bevege seg høyere enn å oppnå visuell tilfredsstillelse, underforstått at kunsten mangler høyerestående innhold.[1] Men en kunstners tanker kan ikke sees på som separert fra de visuelle virkemidler og strategier han benytter. For tanken er ikke mer verd enn de teknikker som benyttes for å formidle den, hevder Matisse.
Ekspresjonen handler ikke om kraftige enkeltelementer. Det er ikke et lidenskapelig ansiktsuttrykk eller en kraftig bevegelse som omtales her, men helheten i billedflaten. Komposisjon for Matisse, er kunsten å inkludere bare de elementer som er nødvendig for å formidle kunstnerens følelser, og å arrangere dem på den måten som best oppnår det samme. Ethvert element som ikke bidrar til å styrke helheten er overflødig og ødeleggende.[1]
Komposisjonens mål er å ha en ekspressiv kraft, men for å oppnå dette må motivet og komposisjonen utarbeides spesifikt for den flaten som skal dekkes. Uttrykket stammer i stor grad fra motivets forhold til formatet. Om maleren tegner noe for et gitt format kan han ikke simpelthen gjenta tegningen på et ark av ulikt format, ei heller skalere opp motivet for et større lerret. Matisse mener at en komposisjon må utarbeides spesifikt for det formatet maleren jobber med.[2]
Både harmoni og dissonans i fargen kan gi ønskelige effekter i et bilde, skriver Matisse. Når han begynner å male på et lerret starter han med å fange friske og overfladiske inntrykk og følelser.[2] Tidligere i livet kunne han si seg fornøyd med resultatet allerede på dette stadiet, men i skrivende stund mener han dette ikke er nok. Det finnes en utydighet i å fange følelsene fra kun én dag når ikke engang kunstneren selv nødvendigvis kan kjenne seg igjen i dem dagen etter. Maleriet må arbeides videre på en annen dag til resultatet er et hellenhetlig møte mellom kunstnerens øyeblikkelige opplevelser og hans egentlige rolige lynne.[2]
Han skriver at Impresjonismen er opptatt av å fange flyktige øyeblikk. Selv er Matisse villig til å tape roen, lyset og friskheten i slik kunst for å oppnå en større stabilitet, ved å fange noe essensielt ved motivet. Under impresjonistenes overfladiske øyeblikk finnes det en dypere essensiell karakter i hva enn som avbildes, mener Matisse.[2]
Han sammenlikner deretter statuer av Pierre Puget, som er å finne i Louvre, med de moderne skulpturer han kan se i Luxemburg. Hos Puget er uttrykket tvunget og overdrevet så det nærmest blir urovekkende, mens de moderne skulptører, mener Matisse, har fanget øyeblikkelig realistisk bevegelse. "And yet movement thus understood corresponds to nothing in nature" skriver Matisse.[2] Han setter opp et motsetningsforhold mellom det som er realistisk og det som er kunst, med stive egyptiske og anatomisk umulige greske statuer som eksempler på det sistnevnte.[3]
Matisse skriver deretter om elementenes forhold til hverandre i billedflaten. En prikk på et ark forholder seg til arkets proporsjoner, to prikker forholder seg til hverandre og til arket, ved den tredje prikken har Matisse allerede nådd forvirring.[3] Hvis lerretet er hvit og kunstneren maler på rødt, blått og grønt vil hver farge miste litt av sin betydning ettersom den neste kommer til. En ny farge vil svekke de som allerede er tilstede og det er nødvendig at kunstneren balanserer helheten så ikke elementene ødelegger hverandre. Han kan ikke servilt kopiere naturen, verden må omtolkes av kunstneren til helheten blir harmonisk på lik linje med en musikalsk komposisjon.[3]
For meg, skriver Matisse, ligger alt i unnfangelsen av bildet, derfor må helheten stå klart for meg før jeg begynner.[3] Han ser til Paul Cezanne, hvis bilder Matisse mener er meget godt komponert. Uansett hvor fjernt du står fra bildet eller hvor mange figurer Cezanne har inkludert i komposisjonen er bildet alltid rolig og tydelig. Når det er en slik orden og klarhet i bildet betyr det at den samme orden og klarhet har vært tilstede i malerens sinn fra bildets unnfangelse, mener Matisse.
Videre skriver Matisse at fargens hovedfunksjon bør være å tjene uttrykket, ekspresjonen, og at han velger farger uten en forutinntatt plan.[4] Han forteller at eksempelvis kan en høstdag inspirere isende klar himmel-blå heller enn de tradisjonelle varme fargene fra løvverket. Inspirasjonen skal komme fra følelsen av landskapet, ikke minnet. Noen ganger kan et høstmotiv føles som en varm fortsettelse av sommeren, andre ganger kan høsten være et kjølig forvarsel om vinter. Den følesomle observasjonen, mener Matisse, skal veie tyngre på en maler enn vitenskapelig fargeteori. Fargenes forhold til hverandre og til komposisjonen kan føre til at former eller figurer må justeres eller endres. Men til sist vil det komme et punkt, mener Matisse, der alle elementer står i perfekt balanse og ingen endring vil gjøre annet en å ødelegge bildet.[4]
Matisse skriver at det som interesserer han mest av alle motiver er mennesket. Gjennom bilder av mennesket er han i stand til å uttrykke sin nærmest religiøse ærefrykt ovenfor selve livet. Men han sysler ikke med de små detaljer i ansiktet på sin modell, han søker modellens essensielle kvaliteter, han søker den tyngden som hviler i hvert menneske. Et kunstverk må være i stand til å bære i seg hele sitt betydning og presentere det samme for en betrakter, selv før betrakteren har igjenkjent motivet.[4]
Det jeg drømmer om, skriver Matisse, er en kunst som er balansert, som er ren og beroligende for sinnet, helt uten forstyrrende eller deprimerende innhold, "something like a good armchair which provides relaxation from physical fatigue."[4]
Videre refererer Matisse til en utbredt holdning i hans samtid, at det finnes to typer kunstnere, de som jobber med observert virkelighet og de som jobber fra fantasien. Han mener ingen av disse metodene er å foretrekke uten den andre. Ved å ta i bruk begge disse tilnærmingene til malerkunsten vil en tilstrekkelig kraftfull og vital kunstner holde inntrykkene i hode over flere dager mens han bearbeider dem på lerretet, og han vil være en mester i sitt felt.[5]
De enkleste midler er de som best gir en kunstner mulighet til å uttrykke seg. Hvis kunstneren frykter det banale kan han ikke unngå det samme. En kunstner må være ydmyk nok til å tro på at han har malt bare det han har observert i naturen. Matisse sitrer en rekke kunstnere som alle mener en kunstner må først kopiere naturen for å være i stand til å skape noe nytt. Deretter påstår Matisse at den som jobber i en bestemt stil og som vender seg bort fra naturobservasjonen ikke fanger sannheten. En kunstner må forstå, mener Matisse, at selv om maleriet er kunstig så må en i øyeblikket tro at en maler naturen, og når kunstneren ikke lenger avbilder naturen må det være for å tolke naturen mer fullstendig.
