Matisse, H. "Notes of a Painter" 4
«Notes of a Painter» (1886-1954), Notes dún peintre´, er et notat skrevet av den franske maleren Henri Matisse. Teksten ble opprinnelig publisert i La Grande Revenue i Paris 1908 og innebærer en forståelse av hvordan kunstneren konseptualiserer sitt arbeid, dvs. at han peker på hva han ønsker å oppnå med kunsten sin og hvilke virkemidler og teknikker han bruker i arbeidet for å nå bestemte mål. Denne offentlige uttalelsen var en slags respons eller forsvar på kritikken han mottok under etableringen av bevegelsen «fauvisme», som er en betegnelse på den franske ekspresjonismen som oppstod på begynnelsen av 1900-tallet.
Teksten inneholder prinsipper som ligger til grunn for hans kunstnerskap som maler og kan forstås som et forsøkt på å løsrive seg fra tradisjonens fokus på en tilsynelatende realistisk avbildning av naturen. Matisse forsøker å bryte med regler og prinsipper for representasjon og imitasjon av virkeligheten. Gjennom å tilføre en subjektiv tolkning, ofte med en symbolsk betydning, samtidig som han følger visse regler, utfordrer han tradisjonen og eksperimenterer med farger og form. Dette begrunner han med at kunst ikke kan begrenses til den klassiske tradisjonen. Han benytter seg av en generell ide, men tanken endrer seg underveis i prosessen og måter å uttrykke seg på følger etter: "What I am above all, is expression". "Uttrykk" for Matisse innebærer den totale arrangeringen i bildet, både figurer i sentrum, bakgrunn og forgrunn danner sammen en harmonisk helhet. Komposisjonen begrunner han som en måte å uttrykke kunstnerens følelser på i en dekorativ utforming. Overflødige detaljer erstattes med andre essensielle kvaliteter i betrakterens sinn. En tegning må ha en ekspansiv kraft som skaper liv til det rundt seg. [1] Både harmoniske og disharmoniske farger kan sammen skape en harmonisk effekt. I stedet for å male basert på en bestemt måte, prøver han ut ulike effekter som korresponderer med kunstnerens sinnelag eller sinnstilstand.
Matisse sier følgende: «En kunstners intensjon i møte med det offentlige, er å formidle eller avsløre noen ideer som maleren besitter». [1] Hensikten med å avsløre noe, er ikke å kun å vise det man har, men snarere å frembringe noe nytt og annerledes, nemlig å skape et image som forblir husket. Gjennom å hele tiden eksperimentere og prøve ut noe nytt, fornyer kunsten seg til nye uttrykksformer. Den ekspressive kunsten har til hensikt å vekke psykologiske reaksjoner hos betrakteren, men det er opp til hver enkelt formidler å tolke bildene. Det ser vi gjennom valg av motiv og plassering i bildet, ofte er bakgrunnen diffus, slik at fokuset sentreres på figuren i bildet. I notatetet beskriver han bildene som en tolking av hans indre aspirasjoner og følelser. Slik fremstår bildene personlig og autentiske som skiller seg fra den litterære fremstillingen hos sine forgjengere. Helheten, fremfor overflødige detaljer er mindre viktig, det er nemlig selve tankeprosessen (konseptualisering) av helheten før utfallet som betyr noe. Matisses åpenhet i dialogen i møte mellom beskuer og verk, gjør at betrakteren rolle som observatør blir aktivisert. Bildene viser en oppriktighet og ærlighet slik de fremstår i sin synlighet, karakter og gjennom bruk av en eksplosiv fargepalett. Gjennom tilføring av sterke og kontrasterende farger, mellom varme og kalde toner som plasseres i en harmonisk balanse, skapes en totalitet. Denne totaliteten utgjør selve kjernen i uttrykksmåten. Til tross for motstridende ideer, er dette kvaliteter kunstneren bevisst etterstreber i kunsten.
Innflytelse på norsk malerkunst
Matisse anses som ledende innenfor den modernistiske avantgardens gjennombrudd med "Les fauves", som hadde sitt gjennombrudd i Paris på Salone d´Automne 1905. Paris var ledende kunstmetropol i denne perioden og trakk til seg kunstnere fra hele verden som hadde som måt å lære fra sine franske forbilder, hovedsakelig ved akademiet i Paris hvor Matisse var læremester. På denne tiden var ikke malestilen til Matisse et ideal, men snarere den franske formalister Cezannes flatestil. Matisse malerstil ble ansett som radikal og kontroversiell med en urovekkende måte å fange publikums oppmerksomhet på. Kunsten hadde ikke til hensikt å fremstille noe skjønt, men snarere å vekke en følelsesmessig reaksjon som beskueren kan identifisere seg med. Denne nye stilen ble sett på som en måte å tolke Cezannes kunst på. Kunstneriske sett representerer fauvismen en malerstil som fremstilles som provoserende og hemningsløs på publikum med sterke farger, en emosjonell og urolig penselføring på en dekorativ flate.
Innenfor norsk malerkunst er Jean Heiberg og Henrik Sørensen eksempler på kunstnere som videreførte og radikaliserte den franske skolen til norsk grunn. Denne kunstnergruppen fikk betegnelsen Matisse-elevene.[2] I motsetning til sine forgjengere som videreførte en naturalistisk fransk stil ved impresjonisme, representere Matisse-elevene en annen livsholdning, i slekt med Lysakerkretsens vektlegging av farge og komposisjon og tilføying av det dekorative i kunsten. Hensikten var å bygge opp en nasjonal identitet og fremme norsk kultur og bondekultur. Heiberg anses som nærmere stilen til en tidlig Matisse med oppbygning av flater, forenkling og fargebruk, men Sørensen hadde en mer individualistisk uttrykksform. Begge anses som representanter for den norske skolen som fikk betydning for de unge norske kunstnerne i etterkant. [3]
Sørensen og Heiberg oppholdt seg i Kristiania hvor de oppdaget Harriet Backer som hadde en ligne undervisnings-stil som Matisse. Bildet fra Uvdal Stavkirke 1909 viser likheter med Matisse i form av flateroppbygning, koloritt og en dynamisk struktur og linjeføring med rosemalerier.
Litteratur
Werenskiold, Marit (1942). De norske Matisse-elevene: læretid og gjennombrudd 1908-1014: Jean Heiberg...(et al.): 1972. Gyldendal Norsk Forlag.
Henri Matisse. "Notes of a Painter" I Harrison, Charles og Wood, Paul (ed.. 2003. Art in Theory. 1900-2000. An Anthology of Changing Ideas, s 70-75. Malden, Massachuset: Blackwell Publishing.
Referanser
Henri Matisse (1869-1954) «Notes of a Painter», 70.
