Forskjell mellom versjoner av «Alias»
m |
|||
| Linje 29: | Linje 29: | ||
<br> | <br> | ||
| − | Innføringen av sosiale medier slik som Facebook, der det at man faktisk er en selv og de eksisterende sosiale båndene står i fokus, gjorde at de fleste registrerte seg på nettsidene med sitt eget navn. Man ''måtte ''ikke bruke sitt eget navn, man kunne fint bruke et alias eller velge å ikke bruke etternavnet sitt, men de aller fleste registrerte seg som "seg selv". På den måten var det enklere å finne igjen gamle klassekamerater, naboer og han kjekke du traff på festen sist lørdag. Det hadde vært umulig å finne igjen gamle kjente om man var avhengig av å vite aliaset til personen. | + | Innføringen av sosiale medier slik som Facebook, der det at man faktisk er en selv og de eksisterende sosiale båndene står i fokus, gjorde at de fleste registrerte seg på nettsidene med sitt eget navn. Man ''måtte ''ikke bruke sitt eget navn, man kunne fint bruke et alias eller velge å ikke bruke etternavnet sitt, men de aller fleste registrerte seg som "seg selv". På den måten var det enklere å finne igjen gamle klassekamerater, naboer og han kjekke du traff på festen sist lørdag. Det hadde vært umulig å finne igjen gamle kjente om man var avhengig av å vite aliaset til personen. Facebook startet også som et mer lukket nettverk på amerikanske college, så behovet for å skjule sin identitet var ikke i fokus. Medieviter dana boyd forklarer dette slik: "When early adopters (first the elite college students…) embraced Facebook, it was a trusted community. They gave the name that they used in the context of college or high school or the corporation that they were a part of. They used the name that fit into the network that they joined Facebook with."<ref name="dana boyd" /> Brukerne valgte altså å bruke den identiteten de var kjent som i collegemiljøet. Dette satte dermed en norm, som ble fulgt, selv etter at Facebook ble åpnet for alle: "As the site grew larger, people had to grapple with new crowds being present and discomfort emerged over the norms. But the norms were set and people kept signing up and giving the name that they were most commonly known by."<ref name="dana boyd" /> Medieviter dana boyd sier: "The people who most heavily rely on pseudonyms in online spaces are those who are most marginalized by systems of power."<ref name="dana boyd">http://www.zephoria.org/thoughts/archives/2011/08/04/real-names.html</ref> |
<br> | <br> | ||
| Linje 42: | Linje 42: | ||
Anonymitet: kan skjule mye skumle meninger, folk tørr å komme med mye mer ekstreme syn, folk er ikke redde for hva de de kjenner kan komme til å si, man kan ikke miste jobben for å være kritisk på Internett. "(...)pseudonyms allow statements to be public and persistent, but not attached to one's real identity."<ref name="Madrigal" /> | Anonymitet: kan skjule mye skumle meninger, folk tørr å komme med mye mer ekstreme syn, folk er ikke redde for hva de de kjenner kan komme til å si, man kan ikke miste jobben for å være kritisk på Internett. "(...)pseudonyms allow statements to be public and persistent, but not attached to one's real identity."<ref name="Madrigal" /> | ||
| + | |||
| + | |||
| + | |||
| + | Alexis C. Madrigal diskuterer i artikkelen "Why Facebook and Google's Concept of 'Real Names' Is Revolutionary" hvorfor han mener det er et nytt fenomen at man er tvunget til å bruke sitt eget navn på sosiale medier. Han mener det er en misoppfatning at det er naturlig at man bruker sitt eget navn på sosiale medier. At man i det virkelige liv ikke har den samme persistensen knyttet til det man sier. Sier man noe på høyt "i det virkelige liv" så blir det verken søkbart eller lagret for alltid, mens på de sosiale mediene blir alt man sier og gjør potensielt lagret og knytttet til ditt navn for all evighet : "Every statement you make on Google Plus or Facebook is persistent and strongly attached to your real identity through your name."<ref name="Madrigal" /> Han sier at dette er et nytt og revolusjonerende fenomen, da denne evigvarende persistensen ikke ekisterer i det virkelige liv. "They are creating tighter links between people's behavior and their identities than has previously existed in the modern world."<ref name="Madrigal" /> Man kan skjønne hvorfor de sosiale mediene ønsker at brukerne skal bruke sitt eget navn. Brukerdataene er ikke like verdifulle i markedsføringsøyemed om man ikke vet sikkert hvem som er hvem. Madrigal spør seg selv om dette kanskje er et nødvendig onde, at vi må leve med å være oss selv på Internett: "It's bad for their marketing teams. It generates social problems when people don't act responsibly under the cloak of their assumed identity. It messes up the clarity and coherence of their data. And maybe those costs do outweigh the benefits pseudonymity brings to social networks."<ref name="Madrigal" /> | ||
<br> | <br> | ||
| + | |||
| + | |||
| + | |||
| + | |||
Identitet: Letter å fange opp negative elementer, kan moderere debatter slik at de blir mer saklige, letter å knytte sosiale bånd. Faren er at om man har noe negativt å si så finner man et utløp for det, nye forum uten regler blir skapt, man har ingen kontroll over Internettet, meningene blir bare vanskeligere å finne. Man får ikke vært sitt sanne jeg, man må hele tiden pynte på hva man mener og sier. Folk tør ikke å stå for meningene sine. Man kan miste jobb og venner hvis man mener noe feil. Man får ikke utløp for fantasier osv. "(...)my experience in the comment trenches of different websites has led me to believe that pure anonymity online creates a short-circuiting of our social software. It seemed natural to believe that attaching a persistent, real name to one's online identity more accurately modeled our real-world social space."<ref name="Madrigal">http://www.theatlantic.com/technology/archive/2011/08/why-facebook-and-googles-concept-of-real-names-is-revolutionary/243171/</ref> | Identitet: Letter å fange opp negative elementer, kan moderere debatter slik at de blir mer saklige, letter å knytte sosiale bånd. Faren er at om man har noe negativt å si så finner man et utløp for det, nye forum uten regler blir skapt, man har ingen kontroll over Internettet, meningene blir bare vanskeligere å finne. Man får ikke vært sitt sanne jeg, man må hele tiden pynte på hva man mener og sier. Folk tør ikke å stå for meningene sine. Man kan miste jobb og venner hvis man mener noe feil. Man får ikke utløp for fantasier osv. "(...)my experience in the comment trenches of different websites has led me to believe that pure anonymity online creates a short-circuiting of our social software. It seemed natural to believe that attaching a persistent, real name to one's online identity more accurately modeled our real-world social space."<ref name="Madrigal">http://www.theatlantic.com/technology/archive/2011/08/why-facebook-and-googles-concept-of-real-names-is-revolutionary/243171/</ref> | ||
| + | |||
| + | |||
| + | |||
| + | dana boyd: "“Real names” policies aren’t empowering; they’re an authoritarian assertion of power over vulnerable people."<ref name="dana boyd" /> | ||
<br> | <br> | ||
Revisjonen fra 13. des. 2012 kl. 11:06
Alias, handle, nick, nickname, kallenavn, kjært barn har mange navn. De fleste som har brukt Internett har ved en eller annen anledning vært nødt til å oppgi et kallenavn. Enten for å opprette en brukerkonto i en nettbutikk, eller for bruke en e-posttilbyder på Internett. De fleste velger seg et navn mest mulig likt sitt eget, eller så har man et etablert kallenavn som alltid bruker når det gjelder slike ting. Men hvorfor har det seg sånn at man ikke bruker sitt ordentlige navn på Internett? Er det for å kunne gjemme seg bort? For å kunne være anonym? Eller er det for å kunne representere en annen når man er på Internett?
Innhold
Aliasets historie
Alias eller pseudonym har hatt mange bruksområder opp gjennom historien. Hovedtanken er at man ved hjelp av et annet navn kan gjemme sin egen identitet. I litteraturen blir pseudonymer (nom de plume) for eksempel brukt for å skjule kjønnet til en forfatter, at kvinner skriver under mannsnavn, at man pyntet på kjedelig navn med mer kreative kunstnernavn. Om man har et navn som er veldig likt en annen kjent person så velger man gjerne et alias. For eksempel tok Winston Churchill forfatternavnet Winsont S. Churchill så man ikke skulle ta feil av han og den samtidige amerikanske forfatteren Winston Churchill. En forfatter som skriver bøker i forskjellige sjangre velger ulike navn for ulike sjangre, for å ikke forvirre leserne.
Kriminelle bruker ofte aliaser, både for å skjule sin egentlige identitet, men også får å gjøre forbrytelser. For eksempel starte opp et firma under et falskt navn for å lure penger fra folk. I den franske hæren på 1400-1700-tallet (Ancien Régime) fikk soldatene et "nom de guerre" (krigsnavn). Dette var en forgjenger til identifikasjonsnummer, og ble brukt i en offisiell kapasitet. Skuespillere bruker scenealias, mennesker med minoritetsbakgrunn tar et alias for lettere å få jobb, og mennesker som verner om privatlivet sitt (for eksempel filmstjerner) bruker ofte aliaser når de bestiller legetimer eller gjør andre avtaler.Mange har også kallenavn på sine kjære, katolikker tar gjerne et religiøst mellomnavn og medlemmer av kommunistpartier på 1930-1960-tallet tok ofte kallenavn (cadre names), opprinnelig for å skjule sin identiet, men etter hvert som en tradisjon.
Internettaliaset har vært i bruk så lenge man har hatt Internett. Dette ble opprinnelig brukt for å identifisere brukere, fordi egne navn og tekniske adresser ofte var for lange til å vises på skjermen. De ble også brukt for å oppretteholde en viss anonymitet på Internettet.[1]
Anonymitet på Internett
I Internettets spede begynnelse ble antall brukere naturlig begrenset på grunn av at utstyr og teknologien var vanskelig å forstå for folk flest. Det var mest "de spesielt interesserte" og de som brukte det i jobbsammenheng som visste hva Interenett var for noe. Hardware var vanskelig å få tak i, dyrt og tregt, Internettlinjene var trege og kun forbeholdt de få, og de tilgjengelige programmene var lite brukervennlige. Det fantes diskusjonsgrupper, nyhetsgrupper og forum som i hovedsak handlet om fag, men som ofte hadde et ekstra sosialt aspekt. De fungerte på mange måter slik som Facebook og andre sosiale medier fungerer for oss idag. Brukerne hadde en rik kommunikasjon og en fellesskapfølelse. Det dukket også opp forum for rent prat, chatteklienter (eksempler) som hadde det sosiale som hovedfokus. Men sannsynligheten for at du traff noen av de du snakket med på Internettet i det daglige var liten. Så aliaset man valgte seg på disse tidlige sosiale mediene var mer som en identifikasjon, representasjon og branding, enn en måte å gjemme seg på. Internettet var på denne tiden selve definisjonen på anonymitet. Du kunne si hva du ville om hva du ville uten at noen kunne spore meningene dine tilbake til deg. Man fikk dermed en åpen dialog og god diskusjon, der man kunne fortelle om seg selv og mene noe om alt, uten at man trengte å være redd for at naboen, foreldre eller sjefen kunne finne ut at det var deg det var snakk om.
Det var først da Internettet ble mer alment tilgjengelig at aspektet om anonymitet gjorde seg gjeldende. Når du plutselig kunne møte på noen du kjente fra det virkelige liv på et forum eller på en chatteside, ble det viktigere å skjule identiteten sin, i tillegg til å være en god representasjon på Interenett. Aliaset fikk et nytt aspekt.
Være seg selv
På 2000-tallet var det noe som endret seg, folk flest fikk tilgang til Internett og flere valgte å bruke sine egne navn når de registrerte seg på forum og diskusjonssider. Det var fortsatt en del som brukte alias, men også en del som valgte å bare være seg selv. Men muligheten til å være anonym var alltid til stede. Man kunnr velge å logge på en tjeneste som en annen bruker, om det er noe man ønsker å være anonym. Men etter hvert som Internettet har blitt allemannseie har flere faktorer vært med på å fjerne aspektet om anonymitet.
Innføringen av sosiale medier slik som Facebook, der det at man faktisk er en selv og de eksisterende sosiale båndene står i fokus, gjorde at de fleste registrerte seg på nettsidene med sitt eget navn. Man måtte ikke bruke sitt eget navn, man kunne fint bruke et alias eller velge å ikke bruke etternavnet sitt, men de aller fleste registrerte seg som "seg selv". På den måten var det enklere å finne igjen gamle klassekamerater, naboer og han kjekke du traff på festen sist lørdag. Det hadde vært umulig å finne igjen gamle kjente om man var avhengig av å vite aliaset til personen. Facebook startet også som et mer lukket nettverk på amerikanske college, så behovet for å skjule sin identitet var ikke i fokus. Medieviter dana boyd forklarer dette slik: "When early adopters (first the elite college students…) embraced Facebook, it was a trusted community. They gave the name that they used in the context of college or high school or the corporation that they were a part of. They used the name that fit into the network that they joined Facebook with."[2] Brukerne valgte altså å bruke den identiteten de var kjent som i collegemiljøet. Dette satte dermed en norm, som ble fulgt, selv etter at Facebook ble åpnet for alle: "As the site grew larger, people had to grapple with new crowds being present and discomfort emerged over the norms. But the norms were set and people kept signing up and giving the name that they were most commonly known by."[2] Medieviter dana boyd sier: "The people who most heavily rely on pseudonyms in online spaces are those who are most marginalized by systems of power."[2]
Den evige trusselen om terror mot Vesten har også vært med på å tvinge folk til å identifisere seg, på flere nettsider kan man fint bruke et alias ut mot de andre brukeren, men man er nødt til å bruke et ordentlig navn og addresse for å registrere seg. Det er sjelden noen ordentlige kontrollrutiner inne for å sjekke at man er den man sier at man er, men folk velger ofte å stole på hverandre og legger dermed inn sine virkelige navn. Også når det gjelder brukerprofiler på for eksempel nettbutikker så er man fakitsk avhengig av ordentlige navn og adresser for å kunne motta det man kjøper.
I Norge er man i en særsituasjon, kravet om identifisering har blitt satt på agendaen etter 22. juli. At terroristen hadde fått mange års fritt spillerom på nettforum, muligheten til å si hva han mente uten at det hadde noen faktisk konsekvens for han var vanskelig for mange å takler. Også i tiden etter 22. juli ble kravet om identifisering tatt opp da debattkommentarsidene på de ulike nettavisene opplevde at ulike grupper kom med kommentarer som var langt over grensen, både når det gjalt rasistiske meninger, men også om å "ta igjen" mot terroristen og hans følgere. De fleste diskusjonsforumene knyttet til nettavisene har idag et eller annet form for identifikasjonskrav. Flere nettsider krever at man identifiserer seg, enten gjennom Facebook, eller ved hjelp av mobiltelefon (som er knyttet til personnummer i Norge). Man håper at dette vil gjøre at folk tenker seg om to ganger før de legger ut noe rasistisk eller i hat-kategorien, når man vet at det kan spores tilbake til en selv. En annen bivirkning av 22. juli er den økte modereringen på diskusjonsforum på nettsider, negative innlegg blir fjernet uten varsel både før og etter publisering. Og saker der avisen mener det "ikke passer seg" med diskusjon er diskusjonsfeltet helt fjernet. Før var modereringen minimal, og de fleste saker kunne diskuteres. (Referanse!)
Kritikk
Anonymitet: kan skjule mye skumle meninger, folk tørr å komme med mye mer ekstreme syn, folk er ikke redde for hva de de kjenner kan komme til å si, man kan ikke miste jobben for å være kritisk på Internett. "(...)pseudonyms allow statements to be public and persistent, but not attached to one's real identity."[3]
Alexis C. Madrigal diskuterer i artikkelen "Why Facebook and Google's Concept of 'Real Names' Is Revolutionary" hvorfor han mener det er et nytt fenomen at man er tvunget til å bruke sitt eget navn på sosiale medier. Han mener det er en misoppfatning at det er naturlig at man bruker sitt eget navn på sosiale medier. At man i det virkelige liv ikke har den samme persistensen knyttet til det man sier. Sier man noe på høyt "i det virkelige liv" så blir det verken søkbart eller lagret for alltid, mens på de sosiale mediene blir alt man sier og gjør potensielt lagret og knytttet til ditt navn for all evighet : "Every statement you make on Google Plus or Facebook is persistent and strongly attached to your real identity through your name."[3] Han sier at dette er et nytt og revolusjonerende fenomen, da denne evigvarende persistensen ikke ekisterer i det virkelige liv. "They are creating tighter links between people's behavior and their identities than has previously existed in the modern world."[3] Man kan skjønne hvorfor de sosiale mediene ønsker at brukerne skal bruke sitt eget navn. Brukerdataene er ikke like verdifulle i markedsføringsøyemed om man ikke vet sikkert hvem som er hvem. Madrigal spør seg selv om dette kanskje er et nødvendig onde, at vi må leve med å være oss selv på Internett: "It's bad for their marketing teams. It generates social problems when people don't act responsibly under the cloak of their assumed identity. It messes up the clarity and coherence of their data. And maybe those costs do outweigh the benefits pseudonymity brings to social networks."[3]
Identitet: Letter å fange opp negative elementer, kan moderere debatter slik at de blir mer saklige, letter å knytte sosiale bånd. Faren er at om man har noe negativt å si så finner man et utløp for det, nye forum uten regler blir skapt, man har ingen kontroll over Internettet, meningene blir bare vanskeligere å finne. Man får ikke vært sitt sanne jeg, man må hele tiden pynte på hva man mener og sier. Folk tør ikke å stå for meningene sine. Man kan miste jobb og venner hvis man mener noe feil. Man får ikke utløp for fantasier osv. "(...)my experience in the comment trenches of different websites has led me to believe that pure anonymity online creates a short-circuiting of our social software. It seemed natural to believe that attaching a persistent, real name to one's online identity more accurately modeled our real-world social space."[3]
dana boyd: "“Real names” policies aren’t empowering; they’re an authoritarian assertion of power over vulnerable people."[2]
Konklusjon
Finne en god balanse, kunne la folk skap seg selv på nettet, men også ha muligheten til å se hvem som faktisk har sagt hva. Mister kanskje litt av demokratiet. Ytringsfriheten blir kneblet. I ytterste konsekvens er det avisene og Facebook som har siste ordet i det man mener.
Referanser
- ↑ http://en.wikipedia.org/wiki/Pseudonym
- ↑ 2,0 2,1 2,2 2,3 http://www.zephoria.org/thoughts/archives/2011/08/04/real-names.html
- ↑ 3,0 3,1 3,2 3,3 3,4 http://www.theatlantic.com/technology/archive/2011/08/why-facebook-and-googles-concept-of-real-names-is-revolutionary/243171/
Aktulle artikler:
Why the internet is bad for democrazy, the internet, public spheres and political communications, Anonymous: From the Lulz to Collective Action, baym kap 2 og 3, Aalen, The History and Evolution of social media, The Presentation of Self in the Age of Social Media:, “Real Names” Policies Are an Abuse of Power, Why Facebook and Google's Concept of 'Real Names' Is Revolutionary, The Role of Digital Media. Journal of Democracy, Kirkegaard Hates Slacktivism
