Forskjell mellom versjoner av «Alias»
| Linje 2: | Linje 2: | ||
= Aliasets historie = | = Aliasets historie = | ||
| − | + | ||
Alias eller pseudonym har hatt mange bruksområder opp gjennom historien. Hovedtanken er at man ved hjelp av et annet navn kan gjemme sin egen identitet. I litteraturen blir pseudonymer brukt til å for eksempel gjemme kjønnet til en forfatter eller at man pyntet på kjedelig navn med mer kreative kunstnernavn. En forfatter som skriver bøker i forskjellige sjangre velger ulike navn for ulike sjangre, for å ikke forvirre leserne. I den franske hæren på 1400-1700-tallet (Ancien Régime) fikk soldatene et "nom de guerre" (krigsnavn). Skuespillere bruker scenenavn, mennesker med minoritetsbakgrunn tar et alias for lettere å få jobb, og kjendiser bruker ofte aliaser når de for eksempel bestiller legetime.<ref name="Pseudonym" /> Selve Internettaliaset har vært i bruk så lenge man har hatt Internett. Dette ble opprinnelig brukt for å identifisere brukere, da egne navn og tekniske adresser ofte var for lange til å vises på skjermen. De ble også brukt for å oppretteholde en viss anonymitet.<ref name="Pseudonym">http://en.wikipedia.org/wiki/Pseudonym</ref><br> | Alias eller pseudonym har hatt mange bruksområder opp gjennom historien. Hovedtanken er at man ved hjelp av et annet navn kan gjemme sin egen identitet. I litteraturen blir pseudonymer brukt til å for eksempel gjemme kjønnet til en forfatter eller at man pyntet på kjedelig navn med mer kreative kunstnernavn. En forfatter som skriver bøker i forskjellige sjangre velger ulike navn for ulike sjangre, for å ikke forvirre leserne. I den franske hæren på 1400-1700-tallet (Ancien Régime) fikk soldatene et "nom de guerre" (krigsnavn). Skuespillere bruker scenenavn, mennesker med minoritetsbakgrunn tar et alias for lettere å få jobb, og kjendiser bruker ofte aliaser når de for eksempel bestiller legetime.<ref name="Pseudonym" /> Selve Internettaliaset har vært i bruk så lenge man har hatt Internett. Dette ble opprinnelig brukt for å identifisere brukere, da egne navn og tekniske adresser ofte var for lange til å vises på skjermen. De ble også brukt for å oppretteholde en viss anonymitet.<ref name="Pseudonym">http://en.wikipedia.org/wiki/Pseudonym</ref><br> | ||
= Anonymitet på Internett = | = Anonymitet på Internett = | ||
| − | I Internettets begynnelse ble antall brukere naturlig begrenset på grunn av mangel på utstyr og vanskelig teknologi. Det var de spesielt interesserte som visste hva Internett var for noe. Aalen beskriver dette i sin bok "En liten bok om sosiale medier": "Folk har vært sosiale på nett, helt siden Internetts barndom. Men frem til 2000-tallet var kommunikasjonen på nett stort sett tekstbasert, for eksempel gjennom chat, diskusjonsgrupper og hjemmesider. Det gjorde at brukerne kunne være anonyme og hadde stor kontroll på hvordan de fremsto."<ref name="Aalen">Aalen, I. (under publisering) En liten bok om sosiale medier. Fagbokforlaget (et utvalg)</ref> Forløperne til dagens sosiale medier var enkle Bulletin Board Systems og Usenets, etter hvert kom mer avanserte chatklienter. Først bare på Linuxbaserte maskiner (noe som begrenset bruken), men etter hvert kom det mer brukervennlige programmer også til Windowsmaskiner. For eksempel IRC og ICQ.<ref name="History">http://www.webdesignerdepot.com/2009/10/the-history-and-evolution-of-social-media/</ref> | + | [[Image:Internet dog.jpg|right|thumb|Copyright New Yorker cartoon av Peter Steiner. Fair use rationale for inclusion is to facilitate academic discussion.]]I Internettets begynnelse ble antall brukere naturlig begrenset på grunn av mangel på utstyr og vanskelig teknologi. Det var de spesielt interesserte som visste hva Internett var for noe. Aalen beskriver dette i sin bok "En liten bok om sosiale medier": "Folk har vært sosiale på nett, helt siden Internetts barndom. Men frem til 2000-tallet var kommunikasjonen på nett stort sett tekstbasert, for eksempel gjennom chat, diskusjonsgrupper og hjemmesider. Det gjorde at brukerne kunne være anonyme og hadde stor kontroll på hvordan de fremsto."<ref name="Aalen">Aalen, I. (under publisering) En liten bok om sosiale medier. Fagbokforlaget (et utvalg)</ref> Forløperne til dagens sosiale medier var enkle Bulletin Board Systems og Usenets, etter hvert kom mer avanserte chatklienter. Først bare på Linuxbaserte maskiner (noe som begrenset bruken), men etter hvert kom det mer brukervennlige programmer også til Windowsmaskiner. For eksempel IRC og ICQ.<ref name="History">http://www.webdesignerdepot.com/2009/10/the-history-and-evolution-of-social-media/</ref> |
Men sannsynligheten for at du traff noen av de du snakket med på Internettet i det daglige var liten. Så aliaset man brukte var mer som en identifikasjon, representasjon og presentasjon av en selv, enn en måte å gjemme seg på. Det var først da Internettet ble mer alment tilgjengelig at anonymitet ble viktigere. Når du plutselig kunne møte på noen du kjente fra det virkelige liv på et forum eller på en chatteside, ble det viktigere å skjule identiteten sin. Aliaset fikk et nytt aspekt. | Men sannsynligheten for at du traff noen av de du snakket med på Internettet i det daglige var liten. Så aliaset man brukte var mer som en identifikasjon, representasjon og presentasjon av en selv, enn en måte å gjemme seg på. Det var først da Internettet ble mer alment tilgjengelig at anonymitet ble viktigere. Når du plutselig kunne møte på noen du kjente fra det virkelige liv på et forum eller på en chatteside, ble det viktigere å skjule identiteten sin. Aliaset fikk et nytt aspekt. | ||
Revisjonen fra 13. des. 2012 kl. 13:49
Alias, handle, nick, nickname, kallenavn, kjært barn har mange navn. De fleste som har brukt Internett har ved en eller annen anledning vært nødt til å oppgi et kallenavn. Enten for å opprette en brukerkonto i en nettbutikk, eller for bruke en e-posttilbyder på Internett. Mange velger seg et navn mest mulig likt sitt eget, andre har et etablert kallenavn eller 'handle' de bruker på Internett. I denne Wikipediaartikkelen vil jeg prøve å gi en kort oversikt over hva et alias er og hvorfor det brukes. Jeg vil så gi en kort historisk oversikt over anonymitet på Internett, og hvorfor vi idag går over til å burke "real names". Jeg vil videre diskutere bruk av alias versus "real name" i lys av tekster fra pensum.
Innhold
Aliasets historie
Alias eller pseudonym har hatt mange bruksområder opp gjennom historien. Hovedtanken er at man ved hjelp av et annet navn kan gjemme sin egen identitet. I litteraturen blir pseudonymer brukt til å for eksempel gjemme kjønnet til en forfatter eller at man pyntet på kjedelig navn med mer kreative kunstnernavn. En forfatter som skriver bøker i forskjellige sjangre velger ulike navn for ulike sjangre, for å ikke forvirre leserne. I den franske hæren på 1400-1700-tallet (Ancien Régime) fikk soldatene et "nom de guerre" (krigsnavn). Skuespillere bruker scenenavn, mennesker med minoritetsbakgrunn tar et alias for lettere å få jobb, og kjendiser bruker ofte aliaser når de for eksempel bestiller legetime.[1] Selve Internettaliaset har vært i bruk så lenge man har hatt Internett. Dette ble opprinnelig brukt for å identifisere brukere, da egne navn og tekniske adresser ofte var for lange til å vises på skjermen. De ble også brukt for å oppretteholde en viss anonymitet.[1]
Anonymitet på Internett
Men sannsynligheten for at du traff noen av de du snakket med på Internettet i det daglige var liten. Så aliaset man brukte var mer som en identifikasjon, representasjon og presentasjon av en selv, enn en måte å gjemme seg på. Det var først da Internettet ble mer alment tilgjengelig at anonymitet ble viktigere. Når du plutselig kunne møte på noen du kjente fra det virkelige liv på et forum eller på en chatteside, ble det viktigere å skjule identiteten sin. Aliaset fikk et nytt aspekt.
Være seg selv
På 2000-tallet var det noe som endret seg, folk flest fikk tilgang til Internett og flere valgte å bruke sine egne navn når de registrerte seg på forum og diskusjonssider. Det var fortsatt en del som brukte alias, men også en del som valgte å bare være seg selv. Aalen beskriver dette i "En liten bok om sosiale medier": "Utover 2000-tallet fikk folk raskere nettilgang, og digitalkameraer og webkameraer ble stadig vanligere. Med Facebooks inntog var plutselig halve det norske folk med bilde og fullt navn på nett."[2] Men muligheten til å være anonym var alltid likevel til stede. Man kunne velge å logge på en tjeneste som en annen bruker. Men etter hvert som Internettet har blitt allemannseie har flere faktorer vært med på å fjerne aspektet om anonymitet. "I løpet av 10—15 år har vi gått fra å se på nettet som en mulighet for anonymitet, til et sted som gjør det mulig å få publisitet og oppmerksomhet."[2]
Facebook startet som et lukket nettverk på amerikanske college, så behovet for å skjule sin identitet var ikke i fokus. dana boyd forklarer dette slik: "When early adopters (first the elite college students…) embraced Facebook, it was a trusted community. They gave the name that they used in the context of college or high school or the corporation that they were a part of. They used the name that fit into the network that they joined Facebook with."[4] Brukerne valgte altså å bruke den identiteten de var kjent som i collegemiljøet. Dette satte dermed en norm, som ble fulgt, selv etter at Facebook ble åpnet for alle: "As the site grew larger, people had to grapple with new crowds being present and discomfort emerged over the norms. But the norms were set and people kept signing up and giving the name that they were most commonly known by."[4] Men fortsatt var det noen grupper som valgte å bruke aliaser istedenfor sitt faktiske navn. Medieviter dana boyd fant i sin forskning at unge svarte og av latinamerikansk herkomst ofte valgte å bruke pseudonym, mens unge hvite i middel- og overklassen gjerne var seg selv.r: "The people who most heavily rely on pseudonyms in online spaces are those who are most marginalized by systems of power."[4]
22. juli
I Norge er man i en særsituasjon, kravet om identifisering ble satt kraftig på agendaen etter 22. juli. At terroristen hadde fått mange års fritt spillerom på flere nettforum var vanskelig for mange å takle. Også i tiden etter 22. juli ble kravet om identifisering tatt opp da debattsidene på de ulike nettavisene opplevde at ulike grupper kom med kommentarer som var langt over grensen, både når det gjalt rasistiske meninger, men også hatmeldinger mot terroristen og hans følgere.[5] De fleste diskusjonsforumene knyttet til nettavisene har idag et eller annet form for identifikasjonskrav. Flere nettsider krever at man identifiserer seg, enten gjennom Facebook, eller ved hjelp av mobiltelefon. Man håper at dette vil gjøre at folk tenker seg om to ganger før de legger ut noe upassende og negativ.[6] En annen bivirkning av 22. juli er den økte modereringen på debattforum på nettsider, negative innlegg blir fjernet uten varsel både før og etter publisering. Ved noen tilfeller er diskusjonsfeltet fjernet helt da det blir for kostbart for nettavisene å moderere.[7]
Kritikk
Alexis C. Madrigal diskuterer i artikkelen "Why Facebook and Google's Concept of 'Real Names' Is Revolutionary" hvorfor han mener det er et nytt fenomen at man er tvunget til å bruke sitt eget navn på sosiale medier. Han mener det er en misoppfatning at det er naturlig at man bruker sitt eget navn på sosiale medier. At man i det virkelige liv ikke har den samme persistensen knyttet til det man sier. Sier man noe høyt IRL (i det virkelige liv) så blir det verken søkbart eller lagret for alltid, mens på de sosiale mediene blir alt man sier og gjør potensielt lagret og knytttet til ditt navn for all evighet : "Every statement you make on Google Plus or Facebook is persistent and strongly attached to your real identity through your name."[8] Han sier at dette er et nytt og revolusjonerende fenomen: "They are creating tighter links between people's behavior and their identities than has previously existed in the modern world."[8] Man kan skjønne hvorfor de sosiale mediene ønsker at brukerne skal bruke sitt eget navn. Brukerdataene er ikke like verdifulle i markedsføringsøyemed om man ikke vet sikkert hvem som er hvem. Madrigal spør seg selv om dette kanskje er et nødvendig onde, at vi må leve med å være oss selv på Internett: "It's bad for their marketing teams. It generates social problems when people don't act responsibly under the cloak of their assumed identity. It messes up the clarity and coherence of their data. And maybe those costs do outweigh the benefits pseudonymity brings to social networks."[8]
dana boyd og Ida Aalen beskriver flere bekymringer i forhold til personvern og identitet på sosiale medier, fra Aalen:
"Sosiale medier har blitt knyttet til en lang rekke personvernbekymringer, deriblant at
• folk ut av vanvare kan komme til å dele personlig informasjon og dermed øke faren for hacking, phishing og identitetstyveri
• sosiale medier skal ødelegge noens renommé gjennom sladder og rykter
• folk, særlig barn og unge, blir offer for uønsket kontakt eller trakassering"[2]
dana boyd: "“Real names” policies aren’t empowering; they’re an authoritarian assertion of power over vulnerable people." "What’s at stake is people’s right to protect themselves, their right to actually maintain a form of control that gives them safety." "Thus, from my perspective, enforcing “real names” policies in online spaces is an abuse of power." [4]
Men vil debatten faktisk bli snillere om man vet hvem alle er? I Korea prøvde man i 4 år å tvinge brukerne av alle nasjonale nettsider til å bruke sitt virkelige navn, men man valgte etter hvert å gå bort fra dette da studier viste at identifiserte profiler hadde veldig lite å si: "For 4 years, Koreans enacted increasingly stiff real-name commenting laws, first for political websites in 2003, then for all websites receiving more than 300,000 viewers in 2007, and was finally tightened to 100,000 viewers a year later after online slander was cited in the suicide of a national figure. The policy, however, was ditched shortly after a Korean Communications Commission study found that it only decreased malicious comments by 0.9%. Korean sites were also inundated by hackers, presumably after valuable identities."[9]
Konklusjon
Blir diskusjonen snillere når man må identifisere seg på nett? Eller mister man bredden i diskusjonen om man er nødt til å stå for alt man sier, potensielt i all evighet? Trenden på sosiale medier går mot at man må bruke sitt virkelige navn, de fleste uavhengige diskusjonsforum lar deg kommentere anonymt, mens flere nettaviser har gått over til å bruke løsninger der man må identifisere seg, men hvor man fortsatt kan bruke et pseudonym (såkalt pseudonymitet[10]).
Referanser
- ↑ 1,0 1,1 http://en.wikipedia.org/wiki/Pseudonym
- ↑ 2,0 2,1 2,2 2,3 Aalen, I. (under publisering) En liten bok om sosiale medier. Fagbokforlaget (et utvalg)
- ↑ http://www.webdesignerdepot.com/2009/10/the-history-and-evolution-of-social-media/
- ↑ 4,0 4,1 4,2 4,3 http://www.zephoria.org/thoughts/archives/2011/08/04/real-names.html
- ↑ http://www.aftenposten.no/meninger/Anonym-og-ekstrem-6694978.html
- ↑ http://voxpublica.no/2012/02/regulering-av-avisenes-nettdebatter-i-kjolvannet-av-227/
- ↑ http://nrkbeta.no/2011/06/24/hvordan-fa-folkeskikken-inn-i-kommentarfeltet/
- ↑ 8,0 8,1 8,2 http://www.theatlantic.com/technology/archive/2011/08/why-facebook-and-googles-concept-of-real-names-is-revolutionary/243171/
- ↑ http://techcrunch.com/2012/07/29/surprisingly-good-evidence-that-real-name-policies-fail-to-improve-comments/
- ↑ http://www.medievarlden.se/diskussion/2011/09/radda-kommentarsfalten-med-pseudonymitet
