Personvern: Anonymitet og overvåkning

 Anonymitet og overvåkning er viktige temaer for vår digitale samtid. Er vi egentlig beskyttet? Hvor går grensene for hva  som er offentlig og hva som er privat, og hvem bestemmer disse rammene? Har vi blitt mer eller mindre sårbare?

Vi skaper personligheter og virtuelle liv. Når slutter jeg å være en privatperson og når blir jeg en offentlig person? Reduseres vi til markedsobjekter? Blir vi til varer?

Her skal vi drøfte .... og vi skal se på fordeler og ulemper.

Vi lever i et samfunn som i stor grad preges av digital kommunikasjon og sosiale medier. I disse skaper vi brukere som oftest egne identiteter, i form av brukernavn, profiler, bilder og annen selvpresentasjon. Den vestlige verden preges av markedsøkonomi, med kjøp og salg av varer på et marked som viktig forutsetning. Bedrifter vil tjene penger og folk vil ha varer. Digital kommunikasjon har også gitt den politiske sfæren helt nye verktøy i kampen mot kriminalitet, men kanskje også som middel for sosial kontroll? Dette er temaer som er viktig å belyse, spesielt med tanke på personvern.

Identifiserbar

Inntoget av web 2.0 og sosiale medier har ført til en redusert bruk av pseudonymer og kallenavn. Ida Aalen beskriver dette som en endring fra anonymitet til publisitet.

”Folk har vært sosiale på nett, helt siden internetts barndom. Men frem til 2000-tallet var kommunikasjonen på nett stort sett tekstbasert, for eksempel gjennom chat, diskusjonsgrupper og hjemmesider. Det gjorde at brukerne kunne være anonyme og hadde stor kontroll på hvordan de fremsto. Internett ga folk

muligheten til å leve ut andre sider av sin personlighet”.

Twitter er et eksempel på en sosial nettverksside der brukerne kan være anonyme. Hentet fra: New World Notes

Vi ser altså en endring fra tidligere internettbruk og internettbruk i dag. Sosiale nettverk gjør det mulig for oss å bruke vår egen identitet på nett. Vi bruker vårt ekte navn, laster opp bilder av oss selv og sprer informasjon som i større grad gjør det mulig å identifisere oss.

Facebook og Google + er to sosiale nettverk som krever at brukerne oppgir sitt ektenavn som profilnavn; altså uten bruk av kallenavn. Alexis Madrigal deler Ida Aalens syn på at dette er revolusjonerende. Det sier seg selv at når vi som brukere går fra å være anonyme på nett til å identifisere oss med vårt eget navn kan skape personvernsproblemer. Når du plikter å identifisere deg selv er det også dermed enklere for mennesker å få tilgang til opplysninger om deg. På den andre siden er det en større kontroll som kanskje får oss som brukere til å tenke mer over handlingene våre på nett. Det er altså både fordeler og ulemper med navnepolitikken i dagens digitale verden.

Offentlig og privat

I følge Aalen er det over nitti prosent som slår fast at de bruker sitt ekte navn på Facebook. I tillegg er det forskjeller rundt hvorvidt man begrenser profilene sine. Dette varierer også fra årstall til årstall. Det som er interessant med tanke på at vi utleverer informasjon via oss selv istedenfor et pseudonym er hvordan vi i dag deler informasjon. Siden det er mye enklere å spore informasjon vi oppgir, blir vi da mer innesluttet, redde og forsiktige? Tenker vi mer på personvern? Noe av det som kanskje kan ses på som skummelt med sosiale medier når ekte navn oppgis er at du blir med en gang ikke så privat som du kanskje ønsker å være. Tidligere forskning har fokusert mye på at personvernsinnstillinger er noe vi som brukere ikke alltid er så nøye med. Når vi da utleverer mer og mer informasjon som kan spores til oss som person, kan det true privatlivene våre. På den andre siden er dette noe vi i dag er blitt flinkere til.

”Forskning tyder på at folk har blitt mer bevisst på personverninnstillingene, ettersom stadig flere har endret på personverninnstillingene sine og ikke gått for standardinnstillingene”.

Hvorvidt folk begrenser profilene sine på sosiale medier kan ha mange faktorer. Det kan være alt fra kulturforskjeller til kunnskap og holdninger. Dette handler ikke bare om det vi begrenser for de vi ikke er venner med på sosiale medier men også det vi begrenser for de vi er venner med.

Når vi ser at vi i større grad har blitt flinkere til å bruke de funksjonene som verner om våre privatliv på nett beskytter vi oss også i større grad. Men med tiden får man et større nettverk av bekjente, som igjen fører til at flere kan se hva du deler (med mindre du er flink til å begrense hva vennene dine kan se). Det er kanskje dette folk i dag bør bekymre seg mer over?

Hvordan andre ser på oss, er helt klart noe vi som mennesker bryr oss om. Vi vil at andre skal like oss. Dette igjen bringer oss tilbake til et viktig punkt i forhold til personvern. Når vi vil at andre skal like oss, tenker vi jo også mer over hva vi deler av informasjon. Dermed blir vi også mer forsiktige og nøye med hva folk har tilgang på. Dette er i følge Aalen en mer indirekte måte å dele på. Så vi kan si at på den ene siden gjør navnepolitikken at vi er mer forsiktige på nett. Vi stiller inn personvernsinnstillingene våre. På den andre siden er vi kanskje ikke så nøye med hvor mange venner vi har og hva vennene kan se. Dermed er vi kanskje mer private enn vi ønsker å være?

Illustrasjon av Cathy Wilcox.

Misbruk av makt

Som nevnt tidligere er det både fordeler og ulemper ved navnepolitikken til sosiale nettverk som Facebook og Google +. Noe av det som kanskje er mest negativt med navnepolitikken er at det hindrer mennesker som trenger å være anonyme i å delta. Med andre ord, det kan være grunner til at mennesker trenger å bruke kallenavn og pseudonymer. Danah Boyd skriver at dette kan være mennesker som aktivister, unge mennesker og voldsofre. Når sårbare mennesker ikke lenger kan delta på nett på grunn av retningslinjer i forhold til identitet, er det noe som skurrer. Boyd uttrykker at dette rett og slett er misbruk av makt fra de sosiale nettverkenes side.

Kriminalitet i Honduras

Navnepolitikken skaper store problemer for mennesker som ønsker å gjøre en forskjell. Spesielt rundt saker som kan true deg som person om du ikke er anonym. Ytringsfriheten trenger en digital verden der det er lov å uttrykke seg uten å bli identifisert. Et eksempel er saken om den amerikanske bloggeren som rapporterte kriminalitet i Honduras via Facebook. Det sosiale nettverket fjernet nemlig bloggerens konto, da hun ikke opererte under eget navn. Bloggeren skrev om vold i den sentralamerikanske staten; det er tydelig at det er grunner nok for å bruke pseudonym i den sammenhengen.

Navnepolitikken stopper ikke der. Selv om det har vært en stor debatt rundt Facebook og Google’s retningslinjer, ser det ikke ut til at brukerne har noe de skulle ha sagt. Facebook begynte nemlig i september 2012 å spørre brukerne om vennene deres brukte sitt ekte navn. De ønsker altså at du skal tyste på vennene dine. Ved å studere bildet ser vi at det ikke er mulig å krysse ut boksen som dukker opp. Du er altså nødt til å svare.

Navnepolitikken begrunnes med at Facebook ønsker at brukerne skal være trygge. ”When people are using their real first and last names, people can know who they’re connecting with. This helps keep our community safe. We take the safety of our community very seriously. That’s why we remove fake accounts from the site as we find them”.

Facebook har et poeng, i tillegg til å unngå falske profiler kan man også argumentere for at navnepolitikken fremmer høflighet og ansvarlighet ved at det blir et tettere bånd mellom folks adferd og deres identitet. Mobbing på nett kan kanskje reduseres i noen grad også. Ved at vi bruker vår identitet på nett som nevnt tidligere handler vi også deretter. Dermed unngår vi blant annet unødvendige uttalelser. Som Facebook understreker vet vi også hvem vi snakker med i større grad, vi vet hvem vi legger til som venner. Dette bringer oss videre til hvordan vi skaper identiteter på nett.

Online identitet

Jamie Beckland, viser til viktigheten av et fleksibelt rammeverk for identitetsskaping på nett. Før hadde vi muligheten til å konstruere våre identiteter på nettet i større grad, som Aalen understreker. Ettersom vi utvikler oss, endrer vi oss. Dette skaper problemer når vi må utlevere vår egen identitet på nett. Beckland sammenligner oss som brukere med kjendiser. Men det som kjendisene har mulighet til som for eksempel Madonna, er at de har mulighet til å rette på identiteten sin. De kan bytte artistnavn og ”starte på nytt.” Ved å se på dette opp i mot navnepolitikken, ser vi at pseudonymer muligens er en bedre løsning for oss som brukere når det kommer til identitetsskaping. Det gir oss som ”mikro-kjendiser” en mulighet til å vise at vi endrer oss ettersom årene går.

Beckland, er tydelig på at sosiale nettverk som Google + og Facebook kan føre til en forenklet versjon av deg selv. Han mener vi blir mer forsiktige med navnepolitikk, som diskutert tidligere.

”Allow Google + exactly the kind of community they ask for: the one where you use your real identity, but in return, only share a certain, specific part of yourself – the part that you don’t mind being indexed by Google’s servers and made available to the entire world. In other words, the most boring, unimportant and universal version of yourself”.

Vi ser at navnepolitikken, har både fordeler og ulemper. De som får svi er nok de mest sårbare, så det er kanskje sant at det er et maktmisbruk som Danah Boyd uttaler. Reklamen vil uansett bestå, selv om vi kanskje er mer forsiktige med informasjonsdeling. Dette er noe Cory Doctorow tar opp, han mener at ekte identiteter på sosiale nettverk er personvernsmessig dårlig fordi det gjør at det er lettere å selge oss til annonsører. Blir vi da varer?