Personvern: Anonymitet og overvåkning

 Anonymitet og overvåkning er viktige temaer for vår digitale samtid. Er vi egentlig beskyttet? Hvor går grensene for hva  som er offentlig og hva som er privat, og hvem bestemmer disse rammene? Har vi blitt mer eller mindre sårbare?

Vi skaper personligheter og virtuelle liv. Når slutter jeg å være en privatperson og når blir jeg en offentlig person? Reduseres vi til markedsobjekter? Blir vi til varer?

Her skal vi drøfte .... og vi skal se på fordeler og ulemper.

Vi lever i et samfunn som i stor grad preges av digital kommunikasjon og sosiale medier. I disse skaper vi brukere som oftest egne identiteter, i form av brukernavn, profiler, bilder og annen selvpresentasjon. Den vestlige verden preges av markedsøkonomi, med kjøp og salg av varer på et marked som viktig forutsetning. Bedrifter vil tjene penger og folk vil ha varer. Digital kommunikasjon har også gitt den politiske sfæren helt nye verktøy i kampen mot kriminalitet, men kanskje også som middel for sosial kontroll? Dette er temaer som er viktig å belyse, spesielt med tanke på personvern.

Identifiserbar

Inntoget av web 2.0 og sosiale medier har ført til en redusert bruk av pseudonymer og kallenavn. Ida Aalen beskriver dette som en endring fra anonymitet til publisitet.

”Folk har vært sosiale på nett, helt siden internetts barndom. Men frem til 2000-tallet var kommunikasjonen på nett stort sett tekstbasert, for eksempel gjennom chat, diskusjonsgrupper og hjemmesider. Det gjorde at brukerne kunne være anonyme og hadde stor kontroll på hvordan de fremsto. Internett ga folk

muligheten til å leve ut andre sider av sin personlighet”.

Twitter er et eksempel på en sosial nettverksside der brukerne kan være anonyme. Hentet fra: New World Notes

Vi ser altså en endring fra tidligere internettbruk og internettbruk i dag. Sosiale nettverk gjør det mulig for oss å bruke vår egen identitet på nett. Vi bruker vårt ekte navn, laster opp bilder av oss selv og sprer informasjon som i større grad gjør det mulig å identifisere oss.

Facebook og Google + er to sosiale nettverk som krever at brukerne oppgir sitt ektenavn som profilnavn; altså uten bruk av kallenavn.

Offentlig og privat

I følge Aalen er det over nitti prosent som slår fast at de bruker sitt ekte navn på Facebook. I tillegg er det forskjeller rundt hvorvidt man begrenser profilene sine. Dette varierer også fra årstall til årstall. Det som er interessant med tanke på at vi utleverer informasjon via oss selv istedenfor et pseudonym er hvordan vi i dag deler informasjon. Siden det er mye enklere å spore informasjon vi oppgir, blir vi da mer innesluttet, redde og forsiktige? Tenker vi mer på personvern? Noe av det som kanskje kan ses på som skummelt med sosiale medier når ekte navn oppgis er at du blir med en gang ikke så privat som du kanskje ønsker å være. Tidligere forskning har fokusert mye på at personvernsinnstillinger er noe vi som brukere ikke alltid er så nøye med. Når vi da utleverer mer og mer informasjon som kan spores til oss som person, kan det true privatlivene våre. På den andre siden er dette noe vi i dag er blitt flinkere til.

”Forskning tyder på at folk har blitt mer bevisst på personverninnstillingene, ettersom stadig flere har endret på personverninnstillingene sine og ikke gått for standardinnstillingene”.

Hvorvidt folk begrenser profilene sine på sosiale medier kan ha mange faktorer. Det kan være alt fra kulturforskjeller til kunnskap og holdninger. Dette handler ikke bare om det vi begrenser for de vi ikke er venner med på sosiale medier men også det vi begrenser for de vi er venner med.

Når vi ser at vi i større grad har blitt flinkere til å bruke de funksjonene som verner om våre privatliv på nett beskytter vi oss også i større grad. Men med tiden får man et større nettverk av bekjente, som igjen fører til at flere kan se hva du deler (med mindre du er flink til å begrense hva vennene dine kan se). Det er kanskje dette folk i dag bør bekymre seg mer over?

Hvordan andre ser på oss, er helt klart noe vi som mennesker bryr oss om. Vi vil at andre skal like oss. Dette igjen bringer oss tilbake til et viktig punkt i forhold til personvern. Når vi vil at andre skal like oss, tenker vi jo også mer over hva vi deler av informasjon. Dermed blir vi også mer forsiktige og nøye med hva folk har tilgang på. Dette er i følge Aalen en mer indirekte måte å dele på. Så vi kan si at på den ene siden gjør navnepolitikken at vi er mer forsiktige på nett. Vi stiller inn personvernsinnstillingene våre. På den andre siden er vi kanskje ikke så nøye med hvor mange venner vi har og hva vennene kan se. Dermed er vi kanskje mer private enn vi ønsker å være?

Illustrasjon av Cathy Wilcox.

Misbruk av makt

Som nevnt tidligere er det både fordeler og ulemper ved navnepolitikken til sosiale nettverk som Facebook og Google +. Noe av det som kanskje er mest negativt med navnepolitikken er at det hindrer mennesker som trenger å være anonyme i å delta. Med andre ord, det kan være grunner til at mennesker trenger å bruke kallenavn og pseudonymer. Danah Boyd skriver at dette kan være mennesker som aktivister, unge mennesker og voldsofre. Når sårbare mennesker ikke lenger kan delta på nett på grunn av retningslinjer i forhold til identitet, er det noe som skurrer. Boyd uttrykker at dette rett og slett er misbruk av makt fra de sosiale nettverkenes side.

Kriminalitet i Honduras

Navnepolitikken skaper store problemer for mennesker som ønsker å gjøre en forskjell. Spesielt rundt saker som kan true deg som person om du ikke er anonym. Ytringsfriheten trenger en digital verden der det er lov å uttrykke seg uten å bli identifisert. Et eksempel er saken om den amerikanske bloggeren som rapporterte kriminalitet i Honduras via Facebook. Det sosiale nettverket fjernet nemlig bloggerens konto, da hun ikke opererte under eget navn. Bloggeren skrev om vold i den sentralamerikanske staten; det er tydelig at det er grunner nok for å bruke pseudonym i den sammenhengen.

Navnepolitikken stopper ikke der. Selv om det har vært en stor debatt rundt Facebook og Google’s retningslinjer, ser det ikke ut til at brukerne har noe de skulle ha sagt. Facebook begynte nemlig i september 2012 å spørre brukerne om vennene deres brukte sitt ekte navn. De ønsker altså at du skal tyste på vennene dine. Ved å studere bildet ser vi at det ikke er mulig å krysse ut boksen som dukker opp. Du er altså nødt til å svare.

Facebook's oppfordring om varslig av falske navn. Klikk for større bilde.

Navnepolitikken begrunnes med at Facebook ønsker at brukerne skal være trygge. ”When people are using their real first and last names, people can know who they’re connecting with. This helps keep our community safe. We take the safety of our community very seriously. That’s why we remove fake accounts from the site as we find them”.

Facebook har et poeng, i tillegg til å unngå falske profiler kan man også argumentere for at navnepolitikken fremmer høflighet og ansvarlighet ved at det blir et tettere bånd mellom folks adferd og deres identitet. Mobbing på nett kan kanskje reduseres i noen grad også. Ved at vi bruker vår identitet på nett som nevnt tidligere handler vi også deretter. Dermed unngår vi blant annet unødvendige uttalelser. Som Facebook understreker vet vi også hvem vi snakker med i større grad, vi vet hvem vi legger til som venner. Dette bringer oss videre til hvordan vi skaper identiteter på nett.

Online identitet

Jamie Beckland, viser til viktigheten av et fleksibelt rammeverk for identitetsskaping på nett. Før hadde vi muligheten til å konstruere våre identiteter på nettet i større grad, som Aalen understreker. Ettersom vi utvikler oss, endrer vi oss. Dette skaper problemer når vi må utlevere vår egen identitet på nett. Beckland sammenligner oss som brukere med kjendiser. Men det som kjendisene har mulighet til som for eksempel Madonna, er at de har mulighet til å rette på identiteten sin. De kan bytte artistnavn og ”starte på nytt.” Ved å se på dette opp i mot navnepolitikken, ser vi at pseudonymer muligens er en bedre løsning for oss som brukere når det kommer til identitetsskaping. Det gir oss som ”mikro-kjendiser” en mulighet til å vise at vi endrer oss ettersom årene går.

Beckland, er tydelig på at sosiale nettverk som Google + og Facebook kan føre til en forenklet versjon av deg selv. Han mener vi blir mer forsiktige med navnepolitikk, som diskutert tidligere.

”Allow Google + exactly the kind of community they ask for: the one where you use your real identity, but in return, only share a certain, specific part of yourself – the part that you don’t mind being indexed by Google’s servers and made available to the entire world. In other words, the most boring, unimportant and universal version of yourself”.

Vi ser at navnepolitikken, har både fordeler og ulemper. De som får svi er nok de mest sårbare, så det er kanskje sant at det er et maktmisbruk som Danah Boyd uttaler. Reklamen vil uansett bestå, selv om vi kanskje er mer forsiktige med informasjonsdeling. Dette er noe Cory Doctorow tar opp, han mener at ekte identiteter på sosiale nettverk er personvernsmessig dårlig fordi det gjør at det er lettere å selge oss til annonsører. Blir vi da varer?

Målrettet markedsføring på sosiale medier

I markedsføringssammenheng omtales sosiale medier som den største sjansen siden den industrielle revolusjon . Grunnen er ganske enkelt at brukerne av sosiale medier legger ut mye informasjon om seg selv, og gjør det enkelt for reklamebransjen å skille ut sine segmenter, da de lærer mye om sine potensielle kunder på kort tid.

Det er i hovedsak tre typer sosiale nettverkstjenester: det som tar utgangspunkt i den personlige profilen (som Facebook og Friendster), det som tar utgangspunkt i felles interesser (som Couchsurfing og MyChurch) og hybriden mellom disse (som MySpace og Instagram).
Markedsføringen som foregår på disse forskjellige kanalene er også forskjellig. Det som er felles for markedsføring via sosiale nettverkstjenester er at det foregår på nettstedets premisser. Blant annet er det én ting å sette opp en fanside som man deretter genererer all markedsføring fra. Her interagerer man med segmentet, og lærer mye om dem underveis fordi det oppstår en dialog – eller den markedsførende part fanger fort opp positive og negative reaksjoner fra brukerne. Twitter er et klart eksempel på hvor dette blir gjort.

”Invaderende” markedsføring

Imidlertid er det forskjell på markedsføringen via fansider, og på å skille ut segmenter på bakgrunn av informasjon brukerne har gitt facebook i ”fortrolighet”, som så kommer ut til industrien. Personlige, private opplysninger.
Mange er kritiske til denne utviklingen, og stiller spørsmålstegn rundt om denne typen markedsføring vil hjelpe oss til å få enda bedre verktøy å bruke i kampen om oppmerksomhet rundt produkter, eller om den vil true privatlivet og personvernet og bli invaderende.

Personifiserings- og autentisitetsverktøy gjennom Open API’er (nettverkstjenester som kommuniserer med hverandre ved bruk av for eksempel Java, Flash etc) har uante konsekvenser for anonymitet og den allment aksepterte retten til personvern og å ha privatlivets fred i behold, som er ment å beskytte folk for inntrengen i deres politiske synspunkt (Menneskrettighetserklæringen, 1948). Ved å bruke online informasjon fra personlige profiler (som religion, lokasjon, etnisitet, legning og politisk ståsted) kan det oppstå forskjellsbehandling og diskriminering.

Deling – partispartoury culture

Den reklamefinansierte forretningsmodellen som ligger til grunn for sosiale medier baserer seg på å øke antall sidevisninger og på å ha mest mulig informasjon om brukerne. Derfor oppmuntrer tjenester som Facebook og Twitter brukerne til å dele mest mulig om seg selv.

90 prosent av Facebooks brukere oppgir at de bruker sitt fulle navn, og de registrerer også kjønn, fødselsdato og bilder på Facebook. Aalen har funnet at folk gjør dette i hovedsak av praktiske hensyn – fordi de vil at folk skal finne dem.

Folk deler altså mye av privatlivet sitt med sine mange venner – og anonsører – på Facebook. Denne kulturen for å dele tanker lokasjon, bilder og dialog med andre venner kalles ”partispartoury culture” – deltakende kultur, og muliggjør den målrettede markedsføringen på Facebook. Grensene for engasjement er lave, og brukerstyrt deling fremprovoseres og understøttes – både av nettverkstjenesten selv, og av andre brukere. Brukerne tror at deres innhold betyr noe, og er nøye på å gi et godt inntrykk av seg selv. Ideen om fankulturen, eller det aktive publikum, er satt ut i livet.

Andrejevic setter selv på spissen, og fremhever med referanse til brødrene Lehmans ”How much are your friends worth”, den kommersielle verdien hver enkelt bruker får på Facebook. Blir vi, som individer, redusert til varer gjennom bruk av målrettet markedsføring på sosiale medier? Er dette forskjellig fra målrettet markedsføring gjennom andre medier, eller er det hakket mer dramatisk siden reklamebransjen nå får så mange detaljer om folks privatliv å forholde seg til?

Intensjonen med målrettet markedsføring på sosiale medier er ikke bare det at annonsørene kan rette seg direkte inn mot sitt segment, men også at reklamen spres fortere gjennom det sosiale mediet. Ideelt sett fra reklamebransjens side, vil deltakende kultur også oppfordre brukerne til å dele annonser og informasjon om produkter.

Målrettet markedsføring på Facebook

På Facebook utføres målrettet markedsføring i stor grad via applikasjoner – eller Facebook apps. Informasjonen som blir overført til reklamebyråer og datasamlingsselskaper via Facebook appene er en av de grunnleggende byggesteinene i Facebooks forretningsmodell, og gjøres enkelt via de individuelle bruker-ID’ene som hver bruker er registrert med.

Siden disse bruker-ID’ene er en offentlig del av enhver Facebook-profil, kan hvem som helst søke på en bruker-ID og få opp profilen til vedkommende som har den i en søkemotor, selv om brukeren har satt alle sine innstillinger som ”privat”.

For personer som ikke er logget inn på Facebook og på brukerens venneliste, vil bare den informasjonen som er satt offentlig komme opp. Dette er alder, bosted, yrke og bilder (som er satt offentlig). Alle applikasjonene som lå på Facebooks topp 10-liste videreførte brukernes ID’er.

Det florerer av applikasjoner på Facebook, som er laget av utenforstående selskaper. I 2011 var det over 550.000 applikasjoner der. Av disse kan selskapet Zynga Game Network nevnes, som har utviklet populære apper som FarmVille (da med 59 millioner brukere), Texas HoldEm Poker og FrontierVille. Her spiller flere titalls millioner brukere daglig, og informasjonen applikasjonene har tilgang på blir solgt til minst 25 reklameselskaper og dataregistreringsselskaper. Eksterne utviklere har tilgang på å legge inn sine programmer – eller applikasjoner – via Facbooks Social Graph.

Etter at Wall Street Journal fant ut at et stort antall applikasjoner solgte brukerinformasjonen, informerte de Facebook om dette. Avisen skriver at flere av disse applikasjonene ble gjort utilgjengelige for publikum etter at Facebook ble gjort oppmerksom på at informasjonen ble solgt. Grunnen til denne utilgjengeligheten er imidlertid ikke opplyst verken til Facebook eller brukerne etter at det ble gjort.

Tilgang på all info

Med fokus på personvern virker det også skremmende på mange at flere av disse applikasjonene, som altså selger informasjon om brukerne til reklamebyråer, hadde tilgang på så å si all informasjon om brukerne. Etter sigende uten å vite det selv.
I mai 2011 ble det kjent at flere av tredjepartsapplikasjonene hadde tilgang på profilene i sin helhet, brukernes bilder – og chat. Det var de hemmelige tilgangsnøklene, ”access tokens”, på Facebooks som ble lekket til applikasjonene – spill og butikker.

I et intervju med The Wall Street Journal, uttalte Facebook at 100.000 applikasjoner kunne ha misbrukt dette hullet. Imidlertid hevder Facebook at de – ved hjelp av sikkerhetsprogramvareselskapet Symantec – tettet dette hullet før det ble misbrukt.

Uenige rundt salg av personopplysninger

Alle er ikke like enige om at det er positivt med reklame på Facebook. Forbrukerombudet vil stoppe de sponsede annonsene som dukker opp i brukernes live feed.

– Vi mener Facebook skal omfattes av samme regelverk som gjelder for reklame formidlet direkte per e-post og tekstmeldinger. Det er ikke lovlig med mindre mottakeren har samtykket i det, sier Petter Ravne Bugten, fagdirektør for IKT hos Forbrukerombudet til Aftenposten.

Videre sier han at: – Hensynet bak reglene er at forbrukeren skal kunne styre hvilken reklame han mottar. Vi mener at det samme hensynet må gjøres gjeldende på Facebook. Denne kanalen har klare likheter med e-post ettersom forbrukerne kan nås direkte, sier Ravne Bugten.