Personvern: Anonymitet og overvåkning
Anonymitet og overvåkning er viktige temaer for vår digitale samtid. Er vi egentlig beskyttet? Hvor går grensene for hva som er offentlig og hva som er privat, og hvem bestemmer disse rammene? Har vi blitt mer eller mindre sårbare?
Vi skaper personligheter og virtuelle liv. Når slutter jeg å være en privatperson og når blir jeg en offentlig person? Reduseres vi til markedsobjekter? Blir vi til varer?
Her skal vi drøfte .... og vi skal se på fordeler og ulemper.
Vi lever i et samfunn som i stor grad preges av digital kommunikasjon og sosiale medier. I disse skaper vi brukere som oftest egne identiteter, i form av brukernavn, profiler, bilder og annen selvpresentasjon. Den vestlige verden preges av markedsøkonomi, med kjøp og salg av varer på et marked som viktig forutsetning. Bedrifter vil tjene penger og folk vil ha varer. Digital kommunikasjon har også gitt den politiske sfæren helt nye verktøy i kampen mot kriminalitet, men kanskje også som middel for sosial kontroll? Dette er temaer som er viktig å belyse, spesielt med tanke på personvern.
Innhold
Identifiserbar
Inntoget av web 2.0 og sosiale medier har ført til en redusert bruk av pseudonymer og kallenavn. Ida Aalen beskriver dette som en endring fra anonymitet til publisitet.[1]
”Folk har vært sosiale på nett, helt siden internetts barndom. Men frem til 2000-tallet var kommunikasjonen på nett stort sett tekstbasert, for eksempel gjennom chat, diskusjonsgrupper og hjemmesider. Det gjorde at brukerne kunne være anonyme og hadde stor kontroll på hvordan de fremsto. Internett ga folk
muligheten til å leve ut andre sider av sin personlighet”.[1]
Vi ser altså en endring fra tidligere internettbruk og internettbruk i dag. Sosiale nettverk gjør det mulig for oss å bruke vår egen identitet på nett. Vi bruker vårt ekte navn, laster opp bilder av oss selv og sprer informasjon som i større grad gjør det mulig å identifisere oss.
Facebook og Google + er to sosiale nettverk som krever at brukerne oppgir sitt ektenavn som profilnavn; altså uten bruk av kallenavn.[2]
Offentlig og privat
I følge Aalen er det over nitti prosent som slår fast at de bruker sitt ekte navn på Facebook. I tillegg er det forskjeller rundt hvorvidt man begrenser profilene sine. Dette varierer også fra årstall til årstall.[1] Det som er interessant med tanke på at vi utleverer informasjon via oss selv istedenfor et pseudonym er hvordan vi i dag deler informasjon. Siden det er mye enklere å spore informasjon vi oppgir, blir vi da mer innesluttet, redde og forsiktige? Tenker vi mer på personvern? Noe av det som kanskje kan ses på som skummelt med sosiale medier når ekte navn oppgis er at du blir med en gang ikke så privat som du kanskje ønsker å være. Tidligere forskning har fokusert mye på at personvernsinnstillinger er noe vi som brukere ikke alltid er så nøye med.[3] Når vi da utleverer mer og mer informasjon som kan spores til oss som person, kan det true privatlivene våre. På den andre siden er dette noe vi i dag er blitt flinkere til.
”Forskning tyder på at folk har blitt mer bevisst på personverninnstillingene, ettersom stadig flere har endret på personverninnstillingene sine og ikke gått for standardinnstillingene”.[1]
Hvorvidt folk begrenser profilene sine på sosiale medier kan ha mange faktorer. Det kan være alt fra kulturforskjeller til kunnskap og holdninger.[1] Dette handler ikke bare om det vi begrenser for de vi ikke er venner med på sosiale medier men også det vi begrenser for de vi er venner med.
Når vi ser at vi i større grad har blitt flinkere til å bruke de funksjonene som verner om våre privatliv på nett beskytter vi oss også i større grad. Men med tiden får man et større nettverk av bekjente, som igjen fører til at flere kan se hva du deler (med mindre du er flink til å begrense hva vennene dine kan se). Det er kanskje dette folk i dag bør bekymre seg mer over?
Hvordan andre ser på oss, er helt klart noe vi som mennesker bryr oss om. Vi vil at andre skal like oss.[1] Dette igjen bringer oss tilbake til et viktig punkt i forhold til personvern. Når vi vil at andre skal like oss, tenker vi jo også mer over hva vi deler av informasjon. Dermed blir vi også mer forsiktige og nøye med hva folk har tilgang på. Dette er i følge Aalen en mer indirekte måte å dele på.[1] Så vi kan si at på den ene siden gjør navnepolitikken at vi er mer forsiktige på nett. Vi stiller inn personvernsinnstillingene våre. På den andre siden er vi kanskje ikke så nøye med hvor mange venner vi har og hva vennene kan se. Dermed er vi kanskje mer private enn vi ønsker å være?
Misbruk av makt
Som nevnt tidligere er det både fordeler og ulemper ved navnepolitikken til sosiale nettverk som Facebook og Google +. Noe av det som kanskje er mest negativt med navnepolitikken er at det hindrer mennesker som trenger å være anonyme i å delta. Med andre ord, det kan være grunner til at mennesker trenger å bruke kallenavn og pseudonymer. Danah Boyd skriver at dette kan være mennesker som aktivister, unge mennesker og voldsofre.[4] Når sårbare mennesker ikke lenger kan delta på nett på grunn av retningslinjer i forhold til identitet, er det noe som skurrer. Boyd uttrykker at dette rett og slett er misbruk av makt fra de sosiale nettverkenes side.
Kriminalitet i Honduras
Navnepolitikken skaper store problemer for mennesker som ønsker å gjøre en forskjell. Spesielt rundt saker som kan true deg som person om du ikke er anonym. Ytringsfriheten trenger en digital verden der det er lov å uttrykke seg uten å bli identifisert. Et eksempel er saken om den amerikanske bloggeren som rapporterte kriminalitet i Honduras via Facebook. Det sosiale nettverket fjernet nemlig bloggerens konto, da hun ikke opererte under eget navn. Bloggeren skrev om vold i den sentralamerikanske staten; det er tydelig at det er grunner nok for å bruke pseudonym i den sammenhengen.[5]
Navnepolitikken stopper ikke der. Selv om det har vært en stor debatt rundt Facebook og Google’s retningslinjer, ser det ikke ut til at brukerne har noe de skulle ha sagt. Facebook begynte nemlig i september 2012 å spørre brukerne om vennene deres brukte sitt ekte navn. De ønsker altså at du skal tyste på vennene dine.[6] Ved å studere bildet ser vi at det ikke er mulig å krysse ut boksen som dukker opp. Du er altså nødt til å svare.
Navnepolitikken begrunnes med at Facebook ønsker at brukerne skal være trygge. ”When people are using their real first and last names, people can know who they’re connecting with. This helps keep our community safe. We take the safety of our community very seriously. That’s why we remove fake accounts from the site as we find them”.[6]
Facebook har et poeng, i tillegg til å unngå falske profiler kan man også argumentere for at navnepolitikken fremmer høflighet og ansvarlighet ved at det blir et tettere bånd mellom folks adferd og deres identitet. Mobbing på nett kan kanskje reduseres i noen grad også. Ved at vi bruker vår identitet på nett som nevnt tidligere handler vi også deretter. Dermed unngår vi blant annet unødvendige uttalelser. Som Facebook understreker vet vi også hvem vi snakker med i større grad, vi vet hvem vi legger til som venner. Dette bringer oss videre til hvordan vi skaper identiteter på nett.
Online identitet
Jamie Beckland, viser til viktigheten av et fleksibelt rammeverk for identitetsskaping på nett.[7] Før hadde vi muligheten til å konstruere våre identiteter på nettet i større grad, som Aalen understreker. Ettersom vi utvikler oss, endrer vi oss. Dette skaper problemer når vi må utlevere vår egen identitet på nett. Beckland sammenligner oss som brukere med kjendiser. Men det som kjendisene har mulighet til som for eksempel Madonna, er at de har mulighet til å rette på identiteten sin.[8] De kan bytte artistnavn og ”starte på nytt.” Ved å se på dette opp i mot navnepolitikken, ser vi at pseudonymer muligens er en bedre løsning for oss som brukere når det kommer til identitetsskaping. Det gir oss som ”mikro-kjendiser” en mulighet til å vise at vi endrer oss ettersom årene går.
Beckland, er tydelig på at sosiale nettverk som Google + og Facebook kan føre til en forenklet versjon av deg selv. Han mener vi blir mer forsiktige med navnepolitikk, som diskutert tidligere.
”Allow Google + exactly the kind of community they ask for: the one where you use your real identity, but in return, only share a certain, specific part of yourself – the part that you don’t mind being indexed by Google’s servers and made available to the entire world. In other words, the most boring, unimportant and universal version of yourself”.[7]
Vi ser at navnepolitikken, har både fordeler og ulemper. De som får svi er nok de mest sårbare, så det er kanskje sant at det er et maktmisbruk som Danah Boyd uttaler. Reklamen vil uansett bestå, selv om vi kanskje er mer forsiktige med informasjonsdeling. Dette er noe Cory Doctorow tar opp, han mener at ekte identiteter på sosiale nettverk er personvernsmessig dårlig fordi det gjør at det er lettere å selge oss til annonsører.[9] Blir vi da varer?
Målrettet markedsføring på sosiale medier
I markedsføringssammenheng omtales sosiale medier som den største sjansen siden den industrielle revolusjon [10]. Grunnen er ganske enkelt at brukerne av sosiale medier legger ut mye informasjon om seg selv, og gjør det enkelt for reklamebransjen å skille ut sine segmenter, da de lærer mye om sine potensielle kunder på kort tid[10].
Det er i hovedsak tre typer sosiale nettverkstjenester: det som tar utgangspunkt i den personlige profilen (som Facebook og Friendster), det som tar utgangspunkt i felles interesser (som Couchsurfing og MyChurch) og hybriden mellom disse (som MySpace og Instagram).
Markedsføringen som foregår på disse forskjellige kanalene er også forskjellig. Det som er felles for markedsføring via sosiale nettverkstjenester er at det foregår på nettstedets premisser. Blant annet er det én ting å sette opp en fanside som man deretter genererer all markedsføring fra. Her interagerer man med segmentet, og lærer mye om dem underveis fordi det oppstår en dialog – eller den markedsførende part fanger fort opp positive og negative reaksjoner fra brukerne[10][11]. Twitter er et klart eksempel på hvor dette blir gjort.
”Invaderende” markedsføring
Imidlertid er det forskjell på markedsføringen via fansider, og på å skille ut segmenter på bakgrunn av informasjon
Mange er kritiske til denne utviklingen, og stiller spørsmålstegn rundt om denne typen markedsføring vil hjelpe oss til å få enda bedre verktøy å bruke i kampen om oppmerksomhet rundt produkter, eller om den vil true privatlivet og personvernet og bli invaderende[11].
Personifiserings- og autentisitetsverktøy gjennom Open API’er (nettverkstjenester som kommuniserer med hverandre ved bruk av for eksempel Java, Flash etc) har uante konsekvenser for anonymitet og den allment aksepterte retten til personvern og å ha privatlivets fred i behold, som er ment å beskytte folk for inntrengen i deres politiske synspunkt (Menneskrettighetserklæringen, 1948). Ved å bruke online informasjon fra personlige profiler (som religion, lokasjon, etnisitet, legning og politisk ståsted) kan det oppstå forskjellsbehandling og diskriminering[12].
Deling – partispartoury culture
Den reklamefinansierte forretningsmodellen som ligger til grunn for sosiale medier baserer seg på å øke antall sidevisninger og på å ha mest mulig informasjon om brukerne. Derfor oppmuntrer tjenester som Facebook og Twitter brukerne til å dele mest mulig om seg selv[1].
90 prosent av Facebooks brukere oppgir at de bruker sitt fulle navn, og de registrerer også kjønn, fødselsdato og bilder på Facebook[1]. Aalen har funnet at folk gjør dette i hovedsak av praktiske hensyn – fordi de vil at folk skal finne dem.
Folk deler altså mye av privatlivet sitt med sine mange venner – og anonsører – på Facebook. Denne kulturen for å dele tanker lokasjon, bilder og dialog med andre venner kalles ”partispartoury culture” – deltakende kultur, og muliggjør den målrettede markedsføringen på Facebook. Grensene for engasjement er lave, og brukerstyrt deling fremprovoseres og understøttes – både av nettverkstjenesten selv, og av andre brukere. Brukerne tror at deres innhold betyr noe, og er nøye på å gi et godt inntrykk av seg selv. Ideen om fankulturen, eller det aktive publikum, er satt ut i livet[13].
Andrejevic setter selv på spissen, og fremhever med referanse til brødrene Lehmans ”How much are your friends worth”, den kommersielle verdien hver enkelt bruker får på Facebook[14]. Blir vi, som individer, redusert til varer gjennom bruk av målrettet markedsføring på sosiale medier[15]? Er dette forskjellig fra målrettet markedsføring gjennom andre medier, eller er det hakket mer dramatisk siden reklamebransjen nå får så mange detaljer om folks privatliv å forholde seg til?
Intensjonen med målrettet markedsføring på sosiale medier er ikke bare det at annonsørene kan rette seg direkte inn mot sitt segment, men også at reklamen spres fortere gjennom det sosiale mediet. Ideelt sett fra reklamebransjens side, vil deltakende kultur også oppfordre brukerne til å dele annonser og informasjon om produkter.
Målrettet markedsføring på Facebook
På Facebook utføres målrettet markedsføring i stor grad via applikasjoner – eller Facebook apps. Informasjonen som blir overført til reklamebyråer og datasamlingsselskaper via Facebook appene er en av de grunnleggende byggesteinene i Facebooks forretningsmodell, og gjøres enkelt via de individuelle bruker-ID’ene som hver bruker er registrert med.
Siden disse bruker-ID’ene er en offentlig del av enhver Facebook-profil, kan hvem som helst søke på en bruker-ID og få opp profilen til vedkommende som har den i en søkemotor, selv om brukeren har satt alle sine innstillinger som ”privat”.
For personer som ikke er logget inn på Facebook og på brukerens venneliste, vil bare den informasjonen som er satt offentlig komme opp. Dette er alder, bosted, yrke og bilder (som er satt offentlig). Alle applikasjonene som lå på Facebooks topp 10-liste videreførte brukernes ID’er[16].
Det florerer av applikasjoner på Facebook, som er laget av utenforstående selskaper. I 2011 var det over 550.000 applikasjoner der. Av disse kan selskapet Zynga Game Network nevnes, som har utviklet populære apper som FarmVille (da med 59 millioner brukere), Texas HoldEm Poker og FrontierVille. Her spiller flere titalls millioner brukere daglig, og informasjonen applikasjonene har tilgang på blir solgt til minst 25 reklameselskaper og dataregistreringsselskaper[17]. Eksterne utviklere har tilgang på å legge inn sine programmer – eller applikasjoner – via Facbooks Social Graph.
Etter at Wall Street Journal fant ut at et stort antall applikasjoner solgte brukerinformasjonen, informerte de Facebook om dette. Avisen skriver at flere av disse applikasjonene ble gjort utilgjengelige for publikum etter at Facebook ble gjort oppmerksom på at informasjonen ble solgt. Grunnen til denne utilgjengeligheten er imidlertid ikke opplyst verken til Facebook eller brukerne etter at det ble gjort[17].
Tilgang på all info
Med fokus på personvern virker det også skremmende på mange at flere av disse applikasjonene, som altså selger informasjon om brukerne til reklamebyråer, hadde tilgang på så å si all informasjon om brukerne. Etter sigende uten å vite det selv[18].
I mai 2011 ble det kjent at flere av tredjepartsapplikasjonene hadde tilgang på profilene i sin helhet, brukernes bilder – og chat[18]. Det var de hemmelige tilgangsnøklene, ”access tokens”, på Facebooks som ble lekket til applikasjonene – spill og butikker.
I et intervju med The Wall Street Journal, uttalte Facebook at 100.000 applikasjoner kunne ha misbrukt dette hullet. Imidlertid hevder Facebook at de – ved hjelp av sikkerhetsprogramvareselskapet Symantec – tettet dette hullet før det ble misbrukt[19].
Uenige rundt salg av personopplysninger
Alle er ikke like enige om at det er positivt med reklame på Facebook. Forbrukerombudet vil stoppe de sponsede annonsene som dukker opp i brukernes live feed.
– Vi mener Facebook skal omfattes av samme regelverk som gjelder for reklame formidlet direkte per e-post og tekstmeldinger. Det er ikke lovlig med mindre mottakeren har samtykket i det, sier Petter Ravne Bugten, fagdirektør for IKT hos Forbrukerombudet til Aftenposten[18].
Videre sier han at: – Hensynet bak reglene er at forbrukeren skal kunne styre hvilken reklame han mottar. Vi mener at det samme hensynet må gjøres gjeldende på Facebook. Denne kanalen har klare likheter med e-post ettersom forbrukerne kan nås direkte, sier Ravne Bugten.
Anonymitet og overvåkning i politisk kontekst
Det er ikke bare næringslivet og store selskaper som har interesse av å vite mye om deg og hva du driver med på internett. Også offentlige institusjoner og styresmakter følger med på din aktivitet. Hvordan kan sosiale og digitale medier tilrettelegge for sosial kontroll?
Datalagringsdirektivet
De seneste årene har det foregått en debatt i Norge om Datalagringsdirektivet (EU-direktiv 2006/24/EF). Direktivet er allerede implementert i flere EU-land, og går ut på at data om innbyggeres tele- og internettkommunikasjon innhentes og lagres i et gitt tidsrom. Det lagres informasjon om hvem du snakker med på telefon og epost og hvor du befinner deg når du gjør det, samt IP-adresse for på- og avlogging til internett.[20] Mens overvåkning som dette tidligere har fulgt et etterforskningsprinsipp som tilsier at det må finnes konkret mistanke om alvorlig kriminell aktivitet før dataene kan lagres, vil direktivet innebære at alle borgere overvåkes til enhver tid, uavhengig av om de er kriminelle eller ikke.
Argumentene på tilhengersiden går ut på at datalagring kan bli viktig for å bekjempe terrorisme, pedofili og annen organisert kriminalitet, og at man ikke behøver frykte noe dersom man ikke er kriminell.
Argumentene på motstandersiden går ut på at det er uetisk og et brudd på grunnleggende juridiske rettigheter å behandle alle borgere som kriminelle til det motsatte er bevist; at alle har rett på privatliv og personvern; at man ikke kan være trygg på om dataene kommer i gale hender; at det finnes stor fare for misbruk dersom en trusselaktør får tilgang på dataen, samt at det er veldig enkelt å omgå for folk som virkelig vil drive med ulovlig aktivitet.[21]
Overvåkning i sosiale medier
På sosiale medier kan man ikke overvåkes av datalagringsdirektivet, men det betyr ikke at man ikke blir overvåket. Målrettet markedsføring, algoritmer, cookies og trackers holder øye med aktiviteten din for å kunne gi informasjon til markedsførere og selskaper, slik at de kan utvikle annonser og produkter som skal falle i smak hos deg, og gi dem større inntjening. Når kommunikasjonen vår i økende grad skjer digitalt og over sosiale medier, vil både markedet og maktapparatet rette blikket den veien. Politi og myndigheter følger med der hvor det er mulig.
I forbindelse med opprørene i London sommeren 2011, så man eksempler på at Facebook-brukere ble dømt til fengsel for å ha oppfordret til hærverk og butikktveri, enda de konkrete oppfordringene ikke hadde medført kriminalitet eller opprør.[22] I tilfeller av trolling i sosiale medier eller kommentarfelt vil det være en utfordring å bestemme hvor grensene for hva som er akseptabelt og ikke skal trekkes. Statsminister David Cameron gikk så langt som å si at menneskrettigheter, som ytringsfrihet og retten til personvern, kunne ha skyld i opprøret.[23] Cameron sa i en tale at regjeringen ville vurdere å bannlyse opprørere fra sosiale medier som Facebook og Twitter dersom de antas å planlegge kriminelle handlinger[24]:
“Mr Speaker, everyone watching these horrific actions will be stuck by how they were organised via social media. Free flow of information can be used for good. But it can also be used for ill. And when people are using social media for violence we need to stop them.
So we are working with the Police, the intelligence services and industry to look at whether it would be right to stop people communicating via these websites and services when we know they are plotting violence, disorder and criminality.”[25]
Et spørsmål som reiser seg i den anledning er hvordan man kan bedømme hvorvidt noen planlegger kriminelle handlinger. Et annet spørsmål gjelder balansegangen mellom ytringsfrihet og preventive tiltak mot kriminalitet.
Etter COP15-klimatoppmøtet i København i desember 2009 ble 944 mennesker anholdt etter et demonstrasjonstog. Da det viste seg at de anholdte hadde krav på erstatning, fordi anholdelsene var ulovlige, ble det nedsatt en etterforskningsenhet i det danske politiet som skulle saumfare sosiale medier etter opplysninger på arrestantene - opplysninger som skulle bevise at de var «radikalere», og ergo rettferdiggjøre anholdelsene.[26] Alt demonstrantene hadde liggende på sosiale medier kunne bli brukt mot dem, uavhengig av hvor gammelt det var. Dersom en person hadde «likt» en side eller gruppe på Facebook som dansk politi mente var radikal, eller postet bilder fra demonstrasjoner og aksjoner, ville det kunne være bevis for at de selv var radikale. Domstolen mente det ikke var godt nok som bevis og frifant klimaaktivistene,[27] men sa ingenting om at det var ulovlig å overvåke folk for å finne grunnlag til en anholdelse som allerede hadde skjedd.
Sosiale medier som verktøy for demokrati
Politisk engasjerte mennesker har lenge skjønt at sosiale medier kan være viktige for å spre ideer, diskutere og mobilisere til protest. Sosiale medier utgjør også en viktig kommunikasjonskanal for meninger som er i strid med den politiske mainstreamen, spesielt i veldig autoritære, udemokratiske stater. I disse opplever mange å bli overvåket på nettet (og ellers) på bakgrunn av sin politiske overbevisning, tro eller legning. Eli Noam påpeker at internett bidrar til å underminere totalitære styrer ved å tilby informasjon til alle og enhver, men hevder at nettet også underminerer politisk stabilitet og skaper verktøy for elektronisk «Storebror ser deg»-overvåkning.[28] 2009 ble politiske protester i Makedonia organisert raskt via Twitter.[29] Myndighetene blokkerte Twitter like etterpå, noe som tyder på at de anså det som et mektig middel for reell politisk aksjonisme.
Protest mot overvåkning og real names-policy
Ikke alle finner seg i innskrenkede rettigheter på internett. Anonymous er en løst organisert gruppe av hackere, «geeks» og andre.[30] De er anonyme nettaktivister med mange og ulike aksjonsmidler. Anonymous har i en rekke sammenhenger protestert mot sensur og overvåkning av internettkommunikasjon,[31] for eksempel ved å støtte det anonyme varslernettstedet Wikileaks, som har formidlet hemmeligstemplet informasjon fra flere stater og organisasjoner. Da PayPal og Mastercard boikottet Wikileaks, gikk Anonymous til kollektivt DDoS-angrep mot nettsidene deres. Som navnet kanskje kan tyde på, er Anonymous opptatt av retten til anonymitet, både for seg selv og andre.
Hvem vokter vokterne?
Det tidligere nevnte Wikileaks er et varslernettsted for dokumenter og informasjon fra styresmakter og organisasjoner, som samtidig holder kildene sine anonyme.[32] Wikileaks skal avsløre ulovligheter og brudd fra styresmakter, og fungere som et mellomledd for varslere og media. Det er helt vesentlig for et demokrati at borgere kan få varsle om lovbrudd og overgrep uten selv å settes i fare, derfor er anonymitet og kildevern essensielt for et nettsted som Wikileaks. Wikileaks’ større lekkasjer fra bl.a. det amerikanske forsvaret og Pentagon utgjør også et eksempel på det mange motstandere av Datalagringsdirektivet hevder, nemlig at datalekkasjer alltid vil kunne forekomme og at data kan havne i andre hender enn de var intendert for.
Oppsummering
Denne artikkelen har tatt for seg spørsmål omkring anomymitet og overvåkning i kontekster som navnepolitikken i sosiale medier, målrettet markedsføring i sosiale medier, og overvåkning i digitale medier.
Vi har kommet frem til at det finnes gode og dårlige sider ved alle disse spørsmålene, og at det finnes mange nyanser å ta høyde for i drøftingen. Sosiale medier er viktige arenaer for dagligdags og strategisk kommunikasjon. Det er arenaer hvor borgere av alle slag, næringsliv og myndigheter kan komme sammen og hvor hver part har sine spesifikke, og noen ganger motstridende, interesser.
Retten til anonymitet blir viktig i en digital hverdag hvor en til enhver tid skal være tilgjengelig og innen rekkevidde. Når avstandene blir kortere enn noen gang, og grensene mellom det private og det offentlige blir utydelige, vil de fleste kunne kjenne behovet for å være anonyme, og for å være i fred.
Vi ser også at spørsmål omkring anonymitet og overvåkning er tett knyttet til demokrati og menneskerettigheter. Å begi seg ut på en diskusjon om trygghet versus ytringsfrihet og lignende kan være et minefelt, men vi mener at det må være tillatt for mennesker å av og til kunne velge å være anonyme, å ikke være under konstant overvåkning, og å få kunne velge når og i hvilken grad man vil bli utsatt for markedsføring og reklame.
- ↑ 1,0 1,1 1,2 1,3 1,4 1,5 1,6 1,7 1,8 Aalen, I. (under publisering). En liten bok om sosiale medier. Fagbokforlaget (et utvalg). Siteringsfeil: Ugyldig
<ref>-tagg; navnet «Aalen» er definert flere steder med ulikt innhold Siteringsfeil: Ugyldig<ref>-tagg; navnet «Aalen» er definert flere steder med ulikt innhold - ↑ Madrigal, A., 5. August 2011, ”Why Facebook and Google’s concept of ’real names’ is revolutionary”, sett 22. November 2012, http://www.theatlantic.com/technology/archive/2011/08/why-facebook-and-googles-concept-of-real-names-is-revolutionary/243171/
- ↑ Hoadley, C. M., Xu, H., Lee, J. J., og Rosson, M. B. (2010). Privacy as information access and illusory control: The case of the Facebook News Feed privacy outcry. Electronic Commerce Research and Applications, 9(1), 50-60.
- ↑ Danah, B., 4. August 2011, ” ’Real names’ policies are an abuse of power”, sett 28. November 2012, http://www.zephoria.org/thoughts/archives/2011/08/04/real-names.html
- ↑ Heim, A., 25. Oktober 2011, ” How Facebook’s name policy silinced a blogger in Honduras”, sett 11. Desember 2012, http://thenextweb.com/facebook/2011/10/25/how-facebooks-name-policy-silenced-a-blogger-in-honduras/
- ↑ 6,0 6,1 Protalinski, E., 21. September 2011, ”Facebook tests prompt asking you to snitch on your friends who aren’t using their real name”, sett 11. Desember 2012, http://thenextweb.com/facebook/2012/09/21/facebook-now-wants-snitch-friends-arent-using-real-name/
- ↑ 7,0 7,1 Beckland, J., 19. September 2011, ”Google +: Why the real name policy is creating a very boring social network”, sett 13. Oktober 2012, http://mashable.com/2011/09/19/google-plus-real-name-boring/
- ↑ Beckland, J., 19. September 2011, ”Google +: Why the real name policy is creating a very boring social network”, sett 13. Oktober 2012, http://mashable.com/2011/09/19/google-plus-real-name-boring/
- ↑ Doctorow, C., 30. August 2011, ” Google plus forces us to discuss identity”, sett 13. Oktober 2012, http://www.guardian.co.uk/technology/blog/2011/aug/30/google-plus-discuss-identity
- ↑ 10,0 10,1 10,2 Smith, PR og Zook, Ze (2011) 'Marketing Communications - Integrating offline and online with social media' Kogan Page
- ↑ 11,0 11,1 boyd, dana og Crawford, Kate (2012): Critical Question for Big Data, Information, Communication
- ↑ Bodle, Robert (2011): Regimes of Sharing, Information, Communication
- ↑ Jenkins, H., Ford, S. og Green, J. (under publisering) Chapter 4: What constitutes meaningful participation, in Spreadable Media. New York: NYU Press
- ↑ Andrejevic, M. (2011) Social network exploitation, In: Papacharissi, Z. (ed.) 'Network Self: Identity, Community, and Culture on Social Network Sites. London and New York: Routledge
- ↑ http://www.guardian.co.uk/technology/blog/2011/aug/30/google-plus-discuss-identity
- ↑ http://online.wsj.com/article/SB10001424052702304772804575558484075236968.html
- ↑ 17,0 17,1 http://online.wsj.com/article/SB10001424052702304772804575558484075236968.html
- ↑ 18,0 18,1 18,2 http://www.aftenposten.no/digital/Vil-stoppe-reklame-pa-Facebook-7051936.html
- ↑ http://www.itavisen.no/869282/bare-flaks-at-det-gikk-bra
- ↑ http://www.dagbladet.no/dinside/2008/01/10/523498.html
- ↑ http://carlchristian.net/2010/12/14/10-argumenter-mot-eus-datalagringsdirektiv/
- ↑ http://theweek.com/article/index/218382/using-facebook-to-incite-london-riots-is-a-4-year-sentence-too-harsh
- ↑ http://ukhumanrightsblog.com/2011/08/16/are-human-rights-to-blame-for-the-riots/
- ↑ http://www.guardian.co.uk/media/2011/aug/11/david-cameron-rioters-social-media
- ↑ http://www.bigbrotherwatch.org.uk/home/2011/08/fear-violence-and-controlling-social-media.html
- ↑ http://www.information.dk/281645
- ↑ http://politiken.dk/indland/ECE1048560/klimaaktivister-lod-champagnepropperne-springe/
- ↑ Noam, E. (2005) Why the Internet is bad for democracy. Communications of the ACM: http://www.elinoam.com/eli/internet_democracy.pdf
- ↑ Baym, Nancy K. (2010) Personal connections in the digital age. Cambrigde:Polity Press.
- ↑ http://mediacommons.futureofthebook.org/tne/pieces/anonymous-lulz-collective-action
- ↑ http://www.theinquirer.net/inquirer/news/2126594/anonymous-threatens-government-alleged-internet-censorship
- ↑ http://no.wikipedia.org/wiki/WikiLeaks
