Deling

Fra hf/imk/sosialemedier
Hopp til: navigasjon, søk

Sosiale medier har blitt enormt populære de senere årene og mange tilbringer mye av Internett-tiden sin på nettsteder som Facebook, YouTube og Twitter. Det folk tilsynelatende finner appelerende med slike nettsteder er at man blant annet kan holde kontakten med venner, se videoer, dele linker til nyheter, chatte, kommentere, og generelt dele bilder, opplevelser og erfaringer. Deling er altså en viktig funksjon på sosiale medier, og det er dette begrepet denne teksten skal se nærmere på. Hensikten er å belyse og forklare noen relevante aspekter ved delingskulturen i sosiale medier.

Deling og sosiale medier

Sosiale medier i 2011. Illustrasjonsfoto av Fred Cavazza (CC-lisensiert).

I denne teksten forstås begrepet deling som en generell betegnelse på en aktivitet eller funksjon ved sosiale medier som kan hevdes å være et fundamentalt kjennetegn ved slike nettsteder. Her vil deling forstås som en handling som blir utøvet og synliggjort gjennom en rekke funksjoner som er tilgjengelige i forskjellig grad på ulike sosiale medier. Deling handler eksempelvis om publisering av lenker, videoer, statusoppdateringer, tweets, erfaringer, opplysninger, bilder og kommentarer - egentlig det meste av den aktiviteten som (i all hovedsak) er synlig for flere av dine venner og/eller følgere. I en artikkel av Zizi Papacharissi og Paige L. Gibson som handler om personvern, sosialitet og offentlighet på sosiale nettsteder, skriver de blant annet følgende om deling:

Shareability [...] constitutes an architectural feature of networked structures that encourages sharing over withholding information. What renders networks lively is the flow of information between individual network nodes. Without information flowing between individuals, the network becomes a static, asocial environment (Papacharissi 2009 ifølge Papacharissi & Gibson 2011: 76).[1] 

Dette illustrerer på mange måter hvor viktig deling er for sosiale medier, det kan nærmest hevde å være et premiss for slike nettsteder. Deling av informasjon er det som gjør hele nettstedet sosialt, i og med at funksjonene som tillater oss å gjøre dette også fordrer til og muliggjør interaksjon og sosialisering på nettstedet. Begrepet ”spreadability”, som Jenkins, Ford og Green llanserer og tar i bruk i boken Spreadable Media, referer til flere aspekter ved deling:

[it] refers to the technical resources that make it easier to circulate some kinds of content than other, the economic structures that support or restrict circulation, the attributes of a media text that might appeal to a community’s motivation for sharing material, and the social networks that link people through the exchange of meaningful bytes.[2] 

Det er ikke et mål i denne teksten å ta opp alle disse aspektene ved begrepet som på flere måter er knyttet opp til deling og det å dele. Vi vil likevel synliggjøre og vektlegge enkelte av deres argumenter og forklaringer.


Teknologiske forutsetninger

En rekke nye kommunikasjonsverktøy har oppstått på nett i senere tid, noe som forenkler den dagligdagse og øyeblikkelige delingen man kjenner fra sosiale medier. Men selv om Facebook og Twitter - som begge er gode eksempler på slike relativt nye kommunikasjonsverktøy - tilbyr mennesker muligheten til å “pass along media artifacts”, presiserer Jenkins et. al. at dette ikke bare handler om teknologi.[2] Sirkuleringen av materiale, anbefalinger og delingen av medieinnhold har lenge vært en del av hvordan vi som mennesker interagerer og kommuniserer med hverandre. Som forfatterne skriver: “Perhaps nothing is more human than sharing stories, whether by fire or by “cloud” (so to speak)".[2] Deling kan på denne måten tenkes å være en sosial aktivitet som alltid har vært forankret i menneskets sosialisering. Samtidig gjør denne teknologien det enklere å nå et større publikum enn tidligere. Når du deler en erfaring, link, statusoppdatering eller bilde, er det potensielt mange flere enn tidligere som vil ha muligheten til å få med seg dette. Selv om det i teorien muliggjør et større publikum, er det likevel ingen garanti for at du når ut til det (s. 8-9).[3] 

Susan Boyles opptreden i Britain’s Got Talent

Susan Boyle under sin TV-opptreden. Skjermdump fra YouTube.
Susan Boyle og hennes TV-opptreden i Britain’s Got talent er et eksempel på hvordan underholdningsinnhold spres, ifølge Jenkins et. al.[2] De mener at dette kan også kan anvendes på spredning av blant annet nyheter, merkevarebygging og reklame, politiske budskap og religiøse budskap.[2] Klippet hvor Susan Boyle opptrådte i Britain’s Got Talent fikk mange millioner treff kort tid etter at det ble sendt på TV. Dette fenomenet ville ikke hatt samme utfall hvis det ikke hadde vært for “the relationships and communities facilitated by social network sites, media sharing tools, and microblogging platforms”.[2] En av grunnene til at det lot seg gjøre at videoen spredte seg i så omfattende grad, var det faktum at det teknisk var mulig å spre den så raskt og så bredt. Folk hadde de riktige verktøyene og visste hva de skulle gjøre med dem, argumenterer Jenkins et al.[2] Det er enkelt å dele YouTube-videoer, og tjenesten bit.ly (som gjør nettlenker kortere) tilrettelegger for enkel og effektiv spredning, i tillegg til at plattformer som Facebook og Twitter muliggjør hurtig deling til ens sosiale forbindelser. Disse teknologiske innovasjonene gjorde spredningen av Susan Boyle-klippet mye enklere.[2]

“In a world where if it it doesn’t spread, it’s dead, if it can’t be quoted, it might not mean anything”, skriver Jenkins et. al., og tillegger her en særlig stor vekt på forutsetning for at mediemateriale må være delelig:

The social practices of spreadable media necessitate material that is quotable - providing easy ways for audiences to be able to excerpt from that material and to share those excerpts with others - and grabbable - providing the technological functions which make that content easily portable and sharable. The ability to easily embed videos from the site into other online forums has been key to YouTube’s sucess. Such grabability is often a key factor in how material spreads.[2]

Denne teknologiske utviklingen, som går ut på at mediemateriale nå er mulig å sitere fra, ta utdrag fra og videre innkapsle (embed) i linker eller på forum etc., kan man hevde bidrar til å bygge opp under eller forsterke delingskulturen på sosiale medier. Innhold kan således eksporteres til flere forskjellige deler av web’en, som gjør det det vesentlig mye lettere for brukere å dele blant annet videoer og linker med hverandre. Tenk bare på hvor enkelt det er, og hvor ofte man ser på YouTube-videoer noen har delt på sosiale medier. Det er dermed mulig å hevde at denne muliggjøringen av å sitere innhold og deretter dele det, oppfordrer til mer utstrakt deling blant brukere på sosiale nettsteder.


Hvem og hvorfor

Bidragsyterne

Jenkins et. al. skriver at det vi tidligere så på som distribusjon – ”where the movement of media content is largely – or totally – controlled by the commercial interest producing and selling it” – nå må utfordres.[2] En ny hybrid sirkuleringsmodell består av en miks av ulike krefter, inkludert de på bunn og de på toppen, som bestemmer hvordan materiale blir delt på tvers og i blant kulturer på en mer deltakende, dog mer rotete måte enn tidligere.[2]

Jenkins et. al. mener dette skiftet fra distribusjon til sirkulasjon er et tegn på en tendens mot en mer “participatory model of culture” som ser på offentligheten som mer enn bare konsumenter av prekonstruerte budskap, men som mennesker som “are shaping, sharing, reframing, and remixing media conent in ways which might not have been previously imagined”.[2] Dette gjør de innenfor communities - nettverk - som tillater dem å spre innhold utover deres umiddelbare geografiske nærhet.[2] Det er altså flere enn produsentene som deler og sprer innhold - mannen i gata har nå også i teorien mulighet til å være med, men det betyr ikke nødvendigvis at alle benytter seg av den.

På bakgrunn av en undersøkelse som så på deltakelse i såkalte UGC-sites (user generated content sites som Facebook, Twitter og YouTube kan være eksempler på) skriver van Dijck at så mange som 80 prosent ikke aktivt bidrar med innhold - disse kan gjerne kategoriseres som passive mottakere av innhold (s. 44).[4] Dette bidraget, eller fraværet av bidrag i sosiale medier henger tett sammen med det å dele. Enkelte kaller de som ikke aktivt bidrar med (brukergenerert) innhold for “lurkers”.[2] Og det er disse “lurkerne” som står for størstedelen av brukermassene på sosiale nettsteder.

Det blir dermed galt å tro at alle som har en profil på et sosialt nettsted aktivt bidrar med innhold. Sosiale medier har som nevnt ovenfor gjort dette mulig for mannen i gata, interesseorganisasjoner og andre som tradisjonelt sett har hatt små muligheter for å dele i de tradisjonelle mediekanalene. Det er slik sett ikke bare enkeltpersoner som er opptatt av å dele. Grupper har også agendaer og gjerne sterke motivasjoner for å produsere og sirkulere mediemateriale som en del av deres pågående sosiale interaksjoner, deriblant aktivister som søker å forandre offentlighetens oppfatninger av en spesiell sak som opptar gruppen. Det være seg blant annet religiøse grupper, merkevareentusiatser, bloggere, medlemmer av subkulturer etc.[2]  

Eksempel på deling i sosiale medier. Skjermdump fra Facebook.

Motivasjoner for deling

Ifølge Jenkins et al. er det ikke mulig å identifisere én enkeltstående årsak til hvorfor folk sprer materiale på nett, fordi flere innesluttede avgjørelser tas når de bestemmer seg for å deler noe: Er innholdet verdt å engasjere seg i? Er det verdt å dele med andre? Vil det interessere spesifikke personer? Kommuniserer det noe om meg eller mitt forhold til disse menneskene? Hvilken platform er best til å spre det gjennom? Bør det legges ved et budskap?[2]

The New York Times' Customer Insight Group gjennomførte i 2011 en studie for å finne ut av hva det var som motiverte folk til å dele på sosiale medier. En respondent poengterte, i tråd med det Jenkins et. al. sier, at det å dele noe ikke er nytt for oss, vi har alltid delt tanker, meninger, erfaringer og lignende.[5] Informasjonsalderen har derimot tillatt oss å dele mer innhold, oftere, hurtigere og med flere mennesker. Gjennom kvalitative intervjuer og 2500 survey-respondenter identifiserte og klassifiserte studien blant annet ulike grunner for deling. Noen av årsakene som kom opp som motivasjon for å dele var blant annet for å belyse verdifullt og underholdende innhold for hverandre; for å definere oss selv for andre; for å bygge og vedlikeholde ulike forhold; for selvoppfyllelse; og for å markedsføre merker eller formål.[5]

Man hører til stadighet folk som uttaler seg om hvor kjedelig informasjonen som deles på sosiale nettsteder er, og hvordan det kan late til at Facebook og Twitter bare er til for at folk skal ha en mulighet til å skryte av seg selv. Man kan enkelt forestille seg at mange vil oppleve all delingen i sosiale medier som overveldende og til tider enerverende. Det er et viktig poeng å fremheve at delingen i sosiale medier tross alt ikke bare handler om å dele medieinnhold, men også mer triviell informasjon om våres liv og opplevelser.

En studie fra Harvard så nærmere på hvorfor vi er så glad i å dele informasjon om oss selv, og kom frem til at dette blant annet skylles at det gir oss en god følelse, som en slags belønning.[6] Ida Aalen skriver i et utdrag av sitt (foreløpig) upubliserte verk En liten bok om sosiale medier at det på sosiale nettsteder er svært vanlig med deling av det som tilsynelatende kan virke som triviell informasjon. Dette er derimot ikke nytt for nettplattformene - begrepet fatisk kommunikasjon ble introdusert av Bronisław Malinowski allerede i 1923, og Aalen sammenligner det med småpraten du har med naboen i gangen (s. 52).[7] Man har ikke nødvendigvis noe nytt eller interessant å meddele, men dersom man ikke sier noe risikerer man å fremstå som overlegen eller sur, eller så sier man kanskje noe bare for å unngå pinlig stillhet. Selv om denne type kommunikasjon gjerne kan fremstå som intetsigende eller åpenbar, utfyller den en viktig funksjon, nemlig “å fylle våre iboende menneskelige behov for sosialt fellesskap og gjensidig anerkjennelse (s. 52).[7] Det å utlevere seg selv hevdes i sosialpsykologien å være en viktig del av prosessen mennesker går gjennom for å bygge tillit og knytte sterke bånd til andre. Det å dele (mer eller mindre) triviell informasjon blir til “en sosial aktivitet [...] motivert av behovet for aksept og samhørighet” (s. 49).[7] Dette er i tråd med det Jenkins et al. skriver om at når reklame deles oppfattes dette som “an intrusion or interruption”, mens medieinnhold spredt av venner kan oppleves positivt fordi det ofte reflekterer egne interesser.[2]

Social grooming

Social grooming hos svarte makakaper. Bilde av Spencer Wright (CC-lisensiert).
For videre å belyse dette behovet om gjensidig anerkjennelse og en fellesskapsfølelse, redegjør Aalen for social grooming, et begrep som ofte forbindes med evolusjonspsykologien og sosialantropologien. Social grooming dreier seg opprinnelig om hvordan sjimpanser steller hverandres pels og på denne måten illustrerer for de andre i flokken at allianser og sterke bånd eksisterer (Dunbar, 1996 ifølge Aalen, upublisert: 52).[7] . Denne forskningen på primater og andre dyrearter lar seg også overføre til oss mennesker, fordi vi bygger lignende relasjoner og lærer hverandre om sosiale normer via språket vårt (s. 52-53).[7] Småprat, sladder og generell nysgjerrighet er ikke bare del av livene våre når vi kommuniserer ansikt til ansikt, det opptar oss selvsagt også i stor grad når vi opptrer online. 


Aalen skriver at en grunnleggende sosial norm er å gjengjelde oppmerksomhet, og at dette ønsket om respons er en viktig motivasjon for hvorfor folk deler ting med hverandre på sosiale medier (s. 53).[7] Fordi det man skriver til eller deler med folk som regel er tilgjengelig for beskuelse av følgere og venner, er sosiale medier særlig godt egnet for social grooming. Ved å skrive på veggen til et familiemedlem, trenger man ikke nødvendigvis være veldig spent på svaret, men det er en høflig gest som viser at man er interessert. Her husker vi hvordan sjimpansene steller hverandre for å vise de andre i flokken at forholdet dem i mellom er godt. Like- og retweet-funksjonene på henholdsvis Facebook og Twitter er ikke bare til for å spre innhold til nye brukere på, det er også måter å vise lojalitet og støtte til avsenderen (s. 54).[7]

Denne åpne strukturen synliggjør for det første kommunikasjon blantfølgere og venner, men den tilfredsstiller også folks naturlige nysgjerrighet til å følge med på hva andre holder på med (s. 56-57).[7]


Sosiologiske perspektiver

Imagined audiences

Publikummere. Bilde av Alison Klein, WEBN News 2008 (CC-lisensiert).
Når man snakker med noen ansikt til ansikt er det lettere å ha kontroll over hvem vi prater til, og vi kan kontrollere for hva vi velger å legge ut om, alt etter hvem det er vi prater med. Dette er vanskelig og utfordrende i sosiale medier, fordi vi her ikke alltid har oversikt over hvem mottakerne faktisk er, eller potensielt kan komme til å være. En ganske banal løsning på denne problematikken kan rett og slett være å visualisere det faktiske publikumet sitt, det som gjerne kalles imagined audiences (s. 88-89).[7] Det ville være nærliggende å tenke at folk forestiller seg det faktiske publikum som alle sine Facebook-venner, men det viser seg at flere bare ser for seg en liten del av sine online-venner når de tenker på det faktiske publikummet (Brandtzæg & Lüders, 2009: 65, ifølge Aalen, upublisert: 89).[7] Ifølge Marwick og boyd skriver mange bloggere for et kongitivt konstruert publikum, en innbilt gruppe lesere som ikke nødvendigvis er faktiske lesere av teksten. Det innbilte publikummet eksisterer bare som det er skrevet inn i teksten, det vil si gjennom bevisste lingvistiske og stilistiske valg (Scheidt, 2006 ifølge Marwick & boyd 2010: 116).[8] Å bruke Twitter strategisk for å opprettholde følgere, eller å konstruere et personlig brand, er en del av et større sosialt fenomen - den instrumentelle bruken av sosiale medier for bevisst å gjøre seg selv til en vare. I denne prosessen blir det å strategisk henvende seg til følgere en nøye kalkulert måte å markedsføre seg selv som en vare eller et produkt et slags forsvar mot usikkerhet rundt sysselsetting (Hearn, 2008; Lair et al., 2005 ifølge Marwick & boyd, 2010: 119).[8] Derfor vil det være viktig for mange brukere av sosiale medier at det de deler er i tråd med den personaen de forsøker å fremstille seg selv som.

Når man ser for seg publikummet sitt før man deler noe, kan det hende man tar seg i å ombestemme seg. Kanskje er det slik det bildet du hadde tenkt å poste fra den fuktige kvelden på byen ikke var fullt så egnet for dine foreldre som for din bestekamerat. I situasjoner som dette, når publikum er sammensatt av svært ulike sosiale sfærer, opplever man det som gjerne kalles kontekstkollaps (s. 91).[7] En måte å forhindre slik kontekstkollaps på, er å gjøre det eksplisitt klart på for eksempel Twitter-profilen sin hvorvidt den er privat eller profesjonell (s. 92).[7] En annen løsning kan være å oppføre seg på en måte som ikke vil støte noe, at man opptrer mer nøkternt. Her gjelder det å finne den riktige balansen mellom for privat og for offentlig (s. 93).[7]

Impression management

Når man tar helt bevisste valgene for hva man skal dele i sosiale medier har man opptrådt på en bestemt måte. Sosiologen Goffman kaller dette for impression management - folk er oppmerksomme på hvem de er sammen med, og tilpasser sine handlinger avhengig av hvem de omgås (West, et al., 2009: 625 ifølge Aalen, upublisert: 88).[7] Disse tankene er overførbare til sosiale medier, hvor man i noen tilfeller opplever å stå på en scene, frontstage, til alles beskuelse - mens man i andre tilfeller kan tre ut av disse rollene og bare befinne seg backstage med nære venner (s. 87).[7]


Oppsummering

Mennesker er sosiale vesener som liker å dele, og det har vi alltid gjort. Deling er ikke et nytt fenomen som har oppstått etter at vi fikk digitale platformer. Sosiale medier har riktig nok utvidet hva vi som mennesker forstår og opplever som sosiale settinger, og dette gjelder nå langt mer enn bare ansikt til ansikt-kommunikasjon. Det kan derfor hevdes at sosiale medier og andre digitale verktøy har lagt lista for spredning av materiale lavere. Det er mulig å dele langt flere typer innhold, og det kan virke som at det nå finnes flere motivasjoner for å dele enn det tidligere har gjort. Men selv om teknologien har gjort det enklere å dele, er det er ikke dermed sagt at alle benytter seg av muligheten. At vi i det hele tatt deler erfaringer er et premiss for at det i det hele tatt går an å kalle interaksjon på de sosiale platformene for nettopp sosial. Delingskulturen kan derfor tenkes å være en medvirkende årsak for hvorfor sosiale medier har oppnådd en enorm popularitet de siste årene.


Referanser

  1. Papacharissi, Z. og Gibson, P. (2011). 'Fifteen Minutes of Privacy: Privacy, Sociality, and Publicity on Social Network Sites'. I: Trepte, S. og Reinecke, L. (red.) Privacy Online. Perspectives on Privacy and Self-Disclosure in the Social Web. Berlin: Springer Verlag. Hentet 6. desember 2012, fra http://www.springerlink.com/content/h4458034j5076877
  2. 2,00 2,01 2,02 2,03 2,04 2,05 2,06 2,07 2,08 2,09 2,10 2,11 2,12 2,13 2,14 2,15 2,16 Jenkins, H., Ford, S. og Green, J. (i trykk). Spreadable Media. New York: NYU Press. Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; navnet «Jenkins» er definert flere steder med ulikt innhold Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; navnet «Jenkins» er definert flere steder med ulikt innhold Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; navnet «Jenkins» er definert flere steder med ulikt innhold Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; navnet «Jenkins» er definert flere steder med ulikt innhold Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; navnet «Jenkins» er definert flere steder med ulikt innhold Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; navnet «Jenkins» er definert flere steder med ulikt innhold Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; navnet «Jenkins» er definert flere steder med ulikt innhold Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; navnet «Jenkins» er definert flere steder med ulikt innhold Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; navnet «Jenkins» er definert flere steder med ulikt innhold Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; navnet «Jenkins» er definert flere steder med ulikt innhold Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; navnet «Jenkins» er definert flere steder med ulikt innhold Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; navnet «Jenkins» er definert flere steder med ulikt innhold Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; navnet «Jenkins» er definert flere steder med ulikt innhold Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; navnet «Jenkins» er definert flere steder med ulikt innhold Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; navnet «Jenkins» er definert flere steder med ulikt innhold Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; navnet «Jenkins» er definert flere steder med ulikt innhold
  3. boyd, d. (2010). 'Social Network Sites as Networked Publics: Affordances, Dynamics, and Implications'. I: Papacharissi, Z. (red.) Networked Self: Identity, Community, and Culture on Social Network Sites. London and New York: Routledge
  4. Van Dijck, J. (2009). ‘Users like you. Theorizing agency in user-generated content'. I: Media, Culture and Society 31(4): s. 41-58. Hentet 6. desember 2012, fra http://mcs.sagepub.com/content/31/1/41.full.pdf
  5. 5,0 5,1 Howell, C. (2011). 'Why Do People Share Online?' Socialmediatoday.com, Hentet 6. desember 2012, fra http://socialmediatoday.com/cory-howell/353846/why-do-people-share-online
  6. McMillan, G. (2012). 'Over-sharing on social media is just like sex, experts say'. Digitaltrends.com, Hentet 6. desember 2012, fra http://www.digitaltrends.com/social-media/over-sharing-on-social-media-is-just-like-sex-experts-say/
  7. 7,00 7,01 7,02 7,03 7,04 7,05 7,06 7,07 7,08 7,09 7,10 7,11 7,12 7,13 7,14 Aalen, I. (under publisering). En liten bok om sosiale medier. Fagbokforlaget (et utvalg).
  8. 8,0 8,1 Marwick, A. og boyd, d. (2011). 'I tweet honestly, I tweet passionately: Twitter users, context collapse, and the imagined audience'. I: New Media and Society 13 (1): s. 114-133. Hentet 6. desember 2012, fra http://nms.sagepub.com/content/13/1/114.full.pdf