Umiddelbarhet

Fra hf/imk/sosialemedier
Revisjon per 12. des. 2012 kl. 18:44 av Anitagud@uio.no (diskusjon | bidrag)

(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til: navigasjon, søk

Ved hjelp av sosiale medier og dagens avanserte mobilteknologi er det i dag mulig å dele hva vi gjør og følge med på hva andre individer i vårt nettverk gjør til enhver tid. Vi oppdaterer og kommuniserer i stadig større grad via sosiale medier i sanntid, det vil si mens det skjer, og det er grunnlag for å hevde at umiddelbarhet har blitt en norm for interaksjonen i sosiale medier.

I denne artikkelen vil vi først kort redegjøre for hvilke krefter som har bidratt til utviklingen av normen om umiddelbarhet. Deretter vil vi belyse hva denne normen betyr for aktiviteten og samhandlingen som skjer i sosiale medier.

Vi vil spesielt legge vekt på to kjennetegn ved sanntidsoppdateringer. For det første gjør de det enklere å holde kontakten med venner og kjente uavhengig av geografisk avstand, og kan dermed bidra til å bevare og styrke sosiale bånd over tid. For det andre er oppdateringer i sanntid en rask og enkel måte å holde seg oppdatert på temaer man er interessert i. En konsekvens av dette er at Twitter har blitt en viktig kilde for nyhetsjournalister, og spilte en viktig rolle blant annet under den arabiske våren.


Hvorfor umiddelbarhet?

Med smarttelefon kan vi kommunisere via sosiale medier i sanntid, nesten uansett hvor vi befinner oss. Foto: Ed Yourdon
Det finnes ulike teorier om innføring og utvikling av nye kommunikasjonsmedier, og påvirkningen de har på menneskene og på samfunnet generelt. Baym skiller mellom to sentrale perspektiver. Det første perspektivet kalles ”technological determinism”, og ser ny teknologi som en kausal agent, som kommer inn i samfunnet og aktivt skaper endring som mennesker i liten grad har evne til å motsette seg. Det andre perspektivet, ”the social construction of technology”, hevder på den annen side at det er menneskene som er de viktigste kildene til endring i både teknologi og samfunn (Baym 2010: 24)[1].

Sannheten ligger et sted mellom de to. I tråd med et tredje perspektiv som av og til kalles ”social shaping”, har teknologiutvikling utspring i en kombinasjon av de sosiale muligheter i teknologien, og de uventede måtene folk anvender disse på (Baym 2010: 44)[1]. Personer, teknologier og institusjoner har alle evnen til å påvirke utviklingen og den etterfølgende bruken av ny teknologi. Teknologi påvirkes av eksisterende sosiale og kulturelle kontekster, både når det gjelder om den slår an, og hvordan den blir brukt.

Vi fremholder at utviklingen av normen om umiddelbarhet i sosiale medier både har bakgrunn i den teknologiske utviklingen av avanserte mobile plattformer, og måten programutviklere og brukere har utnyttet mulighetene i den nye teknologien på.


Asynkron og synkron kommunikasjon

Kommunikasjon kan grovt deles inn i to kategorier: synkron og asynkron. Ved synkron kommunikasjon kommuniserer vi i sanntid, direkte med hverandre. En telefonsamtale, eller live chat er eksempler på synkron kommunikasjon. Asynkron kommunikasjon innebærer derimot at du sender en melding, og at mottakeren deretter svarer når det passer han. Brev og e-post er eksempel på asynkron kommunikasjon.

Problemet med synkrone kommunikasjonsformer, er at de krever at partene er ”tilstede” samtidig. De egner seg heller ikke for kommunikasjon i større grupper. Asynkron kommunikasjon lar derimot store grupper interagere, som vi blant annet ser eksempel på i sosiale nettsamfunn (Baym 2010: 8)[1].


Teknologiske forutsetninger

Digitale medier

En av de største endringene som følge av digitale medier, er imidlertid at også asynkron kommunikasjon kan skje mye raskere enn før. Tidsforsinkelsen for kommunikasjon i digitale medier består av tiden det tar for en person å sjekke beskjeder og deretter svare, ikke av tiden meldingen tar å sende (Baym 2010: 8)[1]. For eksempel kan korrespondanse mellom to personer som tidligere tok uker med vanlig brevpost, i dag gjøres unna i løpet av minutter, på internett.

Skillet mellom synkrone og asynkrone medier er dermed ikke absolutt i digitale medier. Dårlig internettforbindelse kan føre til forsinkelser i en live chat, og e-post kan sendes frem og tilbake så raskt at det i virkeligheten fungerer som en synkron form for kommunikasjon (Baym 2010: 7-8)[1].


Mobile plattformer

Twitter-feed på mobiltelefon. Foto: Steve Garfield
Medier kan være enten mobile, det vil si muliggjøre å sende og motta beskjeder uansett sted, eller stasjonære, det vil si kreve at man er på et bestemt sted for å kunne kommunisere (Baym 2010: 11)[1]. Den teknologiske utviklingen av mobile medier, nærmere bestemt avanserte smarttelefoner, har vært en viktig forutsetning for sanntidsoppdateringer på sosiale medier.

De siste årene har smarttelefoner blitt mer og mer vanlige. Disse kjennetegnes ved muligheten til å laste ned programmer som passer ens personlige behov og telefonen kan dermed tilpasses og personaliseres av hver enkelt bruker. De har gjerne innebygde kamera, notatbok, kalender, mail og nettleser, og gir brukerne mulighet til å koble seg på Internett via 3G eller Wi-Fi. I stedet for å vente til man er hjemme ved datamaskinen, kan man nå bruke sosiale medier fra mobiltelefonen, enten man er på bussen, eller står i kø ved kassen i matbutikken.

Cameron Chapman (2009)[2] gir Apples iPhone mye av æren for at sanntidsoppdateringene har blitt så viktige i sosiale medier. Han hevder at mobile nettlesere før iPhonen ble lansert i 2007 var klønete på sitt beste, og ubrukelige på sitt verste. iPhonen gjorde det imidlertid for første gang enkelt, og til og med morsomt å surfe på nettet fra mobilen, hevder Chapman. Da det deretter ble utviklet egne applikasjoner for omtrent alle tenkelige sosiale nettverk, ble det mulig for brukerne å oppdatere disse når som helst, og hvor som helst.

Andre mobiltelefonprodusenter har siden fulgt etter Apple, og det er i dag mange ulike smarttelefoner som lar brukerne være tilkoblet til enhver tid på en enkel måte.


Statusoppdateringer

Facebook har også integrert statusoppdateringer i sin tjeneste. Skjermdump fra Facebook.
Chapman hevder at mikrobloggtjenesten Twitter har spilt en viktig rolle i å gjøre sanntidsoppdateringer til normen i sosiale medier. Da tjenesten ble lansert i 2005, var den en av de første som baserte seg på statusoppdateringer i sanntid. Facebook fulgte opp med sin "Live feed" hvor brukernes aktiviteter overføres med en gang de skjer, og i dag har omtrent alle sosiale nettsamfunn innlemmet muligheten til å publisere slike statuser (Chapman 2009)[2].

I en statusoppdatering forteller senderen hva han tenker på, ser, eller gjør i øyeblikket, og ønsker å dele med andre. Med dagens avanserte mobiltelefoner kan man også ta et bilde og legge ved statusoppdateringen, eller oppgi hvor man er, ved hjelp av telefonens GPS. Meldingen kan umiddelbart leses av senderens nettverk, det vil si andre individer personen er tilknyttet på det aktuelle nettsamfunnet.


Bevare sosiale bånd

Mennesker er sosiale vesener som alltid har delt opplevelser med de rundt seg, og sosiale medier kan ses som en ny plattform å gjøre dette på. Likevel er det liten tvil om at nye og utvidede muligheter for kommunikasjon og samhandling påvirker sosiale relasjoner.


Vinduer til hverandres verdener

En konsekvens av den utstrakte bruken av statusoppdateringer er at det er mulig å holde vedvarende kontakt med venner og kjente, uten å måtte ta direkte kontakt med hver enkelt person. Dette kan bidra til å opprettholde sosiale bånd over tid og geografisk avstand.

Blant annet hevder Chapman (2009)[2] at denne vedvarende kontakten kan styrke forhold mellom brukerne også i den i den ikke-medierte virkeligheten. Når du hele tiden er oppdatert på hva venner og kjente holder på med, er det lettere å oppdage felles interesser, aktiviteter, og annen informasjon som kanskje aldri hadde kommet opp i samtaler ansikt-til-ansikt.

Sanntidsoppdateringer gir økt bevissthet om hva folk rundt oss holder på med, fordi de gir oss innblikk i andres rytme og aktiviteter, ikke bare når de eksplisitt kommuniserer. Dette kan føre til at folk føler seg sterkere knyttet til hverandre og skape en bevissthet om andre, på tvers av geografiske grenser. Bentley og Metcalf hevder at disse ”vinduene inn til hverandres verdener” kan styrke mellommenneskelige forhold og skape minner, på samme måte som samhandling ansikt-til-ansikt (Bentley og Metcalf 2009: 39-40)[3] .

Baym hevder at kommunikasjon i digitale medier kan styrke følelsen av ”placelessness”, og få folk til å føle seg mer sammen når de er fra hverandre. Synkronitet kan gjøre at en melding føles mer umiddelbar og personlig (Baym 2010: 8)[1].


Alltid tilgjengelig

Mikrokoordinering via statusoppdateringer Facebook. Skjermdump fra Facebook.
Mobile medier har også ført med seg det Baym kaller mikrokoordinering, der folk ”sjekker innom” hverandre for å gi hverandre raske oppdateringer eller kjapt avtale møter og ærender. Mobile medier gir en vedvarende mulighet til å initiere kontakt, og det har dermed også vært argumentert for at de truer brukerens autonomi, fordi vi blir gjort ansvarlig overfor andre til enhver tid (Baym 2010: 11)[1].

Ida Bergan (2011: 15)[4] skriver at forskningen på bruk av mobiltelefoni har vært preget av to motpoler. Den første hyller mobilen for at den tilrettelegger for individualisering og fleksibilitet og at den frigjør individet, mens den andre mener mobiltelefonen gjør at vi mister kontrollen over egen hverdag ved å gjøre den unødvendig hektisk, samt at den øker kravet om å hele tiden være tilgjengelig.


Umiddelbarhet på bekostning av kritisk refleksjon

Bergan introduserer i sin masteroppgave begrepet ”tendensen mot det umiddelbare” (Bergan 2011: 88)[4] for å beskrive en endring i sosial handling og refleksjon på sosiale medier. Hun påpeker at det at man med smarttelefonen er konstant tilkoblet, gjør det lettere å bidra med innhold på sosiale medier, fordi man ved hjelp av få tastetrykk kan man ta et bilde eller skrive en statusoppdatering, og legge den ut. Bergan mener dette fører til at mange oppdaterer oftere enn før. Mens PCen som mellomledd innebærer en forskyving i tid som tilrettelegger for en vurderingsprosess, har smarttelefonen derimot et ureflektert og spontant element, som påvirker sosiale handlinger. Telefonen er tilrettelagt slik at man kan dele det som skjer i øyeblikket, og elimineringen av mellomleddet gjør at man kanskje ikke forholder seg like kritisk til det man deler (Bergan 2011: 80, 88)[4].

Kommunikasjon på sosiale medier har ofte en relativt muntlig form, og kan i mange tilfeller oppleves som flyktig i øyeblikket (Baym 2010: 63-64)[1]. Sherry Turkle er blant de som har påpekt at vi på nettet ofte føler oss i en mer privat setting enn det vi egentlig er:

“[...] at a screen, you feel protected and less burdened by expectations. And, although you are alone, the potential for almost instantaneous contact gives an encouraging feeling of already being together. In this curious relation space, even sophisticated users who know that electronic communications can be saved, shared and show up in court, succumb to its illusion of privacy” (Turkle 2011: 188, sitert i Aalen, ikke publisert: 90)[5].
Kontrollorgan for retarderte statuse og debattinnlegg. Skjermdump fra Facebook.
Det er nemlig i følge boyd (2010: 7)[6] fire hovedforskjeller mellom tilstedeværelse på sosiale nettverk på Internett og tilstedeværelse i en offline ansikt-til-ansikt sosial situasjon, nemlig vedvarenhet, søkbarhet, reproduserbarhet og spredning. Disse fire punktene får konsekvenser gjennom at informasjonen en deler lagres, er mulig å søke opp, kan endres, og spres i stor skala.

Et eksempel på hvordan dette kan utnyttes er Facebook-gruppen « Kontrollorgan for retarderte statuser og debattinnlegg», hvor Facebook-statuser og debattinnlegg fra tabloidaviser legges ut for bespottelse uten forfatterens tillatelse. I følge grunnleggerne er gruppen ment som en advarsel om hvor offentlig alt man legger ut på internett er, og underholdningsverdien ligger i hvor morsomt det er når folk ikke har skjønt akkurat det (Bjordal 2012)[7]

Med sanntidsoppdateringer som norm gir vi fra oss mer detaljert informasjon om oss selv på sosiale medier enn noen gang tidligere. Facebook har for eksempel som standard å inkludere nøyaktig i hvilket område du befinner deg i når du oppdaterer statusen din. Det finnes også egne lokasjonstjenester hvor du kan logge deg inn og oppdatere løpende om hvor du er. Dette er informasjon som bidrar til å spisse brukerens profil, som kan utnyttes av annonsører i målrettet reklame. I verste fall kan den misbrukes av kriminelle.


Informasjonskanal

Som vi har sett har mikrobloggtjenesten Twitter har spilt en viktig rolle i å gjøre sanntidsoppdateringer til normen i sosiale medier. På Twitter dukker statusoppdateringene til de brukerne man har valgt å følge opp i en nyhetsstrøm som stadig oppdateres. Twitter fungerer dermed som et informasjonsnettverk basert på sanntid (Twitter)[8].


Umiddelbarhet og Twitter

Twitter oppfordrer til sanntidsoppdateringer. Skjermdump fra Twitter.
Mikrobloggen Twitter har 140 millioner aktive brukere , og er et verktøy som tilbyr deg ”å dele og oppdage hva som skjer, hvor som helst i verden, mens det skjer” (Twitter)[8].

Lotan et al. skriver at Twitter-brukernes motivasjon varierer fra å kommunisere med venner, få oppdaterte nyheter om personer eller saker man har en tilknytning til og tiltrekke seg oppmerksomhet, til å bli brukt som nyhetskilde, koordineringsplattform og til deling av nyheter (2011: 1379)[9].

Utformingen av tjenesten samt dens tilgjengelighet er hovedgrunnene til at Twitter har vokst fram til å bli et av de sosiale medier hvor normen om umiddelbarhet gjør seg mest gjeldende. Twitter ble originalt utviklet for bruk via mobiltelefoner, nettopp for å legge til rette for at brukerne kunne oppdatere statusen når som helst og hvor som helst (Marwick og boyd 2011: 117)[10]. Tjenesten er begrenset til 140-tegns statusoppdateringer, og oppfordrer til sanntidsoppdateringer ved å stille spørsmålet "What’s happening?" over statusoppdateringsfeltet. Dette gjør at avsender må filtrere og formulere budskapet sitt presist, noe som igjen fører til at mediumet er lettscannet og oppdateres hurtig.


Twitter som informasjonskanal

Ifølge en studie av Zhao og Rosson gjør lett tilgang til tjenesten at brukere kan oppdatere både egen status, videreformidle andres oppdateringer (retweete) eller svare andre brukere på en rask måte (Zhao og Rosson 2009: 248)[11]

Zhao og Rosson mener Twitter er en viktig kanal for innhenting av informasjon av to hovedårsaker. For det første publiserer brukerne oppdateringer som de anser å være interessante og nyttige for andre (Zhao og Rosson 2009: 247)[11]. Det er også nokså lav terskel for å dele informasjon på Twitter, fordi det ikke krever svar, og er frivillig å lese. Dermed anses det som et nyttig plattform for å dele interessante ting, uten å ha en bestemt mottaker i tankene (Zhao og Rosson 2009: 248)[11]. I følge forskerne ser brukerne på tegnrestriksjonen som en lite krevende måte å dele informasjon på, hvilket fører til at de deler ting de ellers ikke hadde tatt seg bryet med å publisere i andre fora (Zhao og Rosson 2009: 246)[11].

For det andre opplever mange at Twitter gir relevant og verdifull informasjon, fordi de følger brukere de deler interesser med (Zhao og Rosson 2009: 247)[11]. En av respondentene i undersøkelsen beskrev følgefunksjonen på Twitter som et filter for den beste typen informasjon om de temaene han er mest interessert i. Twitter-feeden ble også ansett som troverdig fordi den besto av informasjon fra folk i brukerens sosiale nettverk, som han hadde tillit til (Zhao og Rosson 2009: 247-248)[11]. Forskerne begrunner Twitter-bruken med at følelsen av nærhet umiddelbarheten gir, igjen motiverer til videre bruk (Zhao og Rosson 2009: 250)[11].


Twitter og journalistikk

Brukernes muligheter til å delta og uttrykke seg på den offentlige arena har økt med den teknologiske utviklingen. Dette har også fått betydning for den journalistiske praksisen, og Twitter har i dag blitt en del av verktøysettet til dagens journalister.

En undersøkelse Sermo Consulting gjorde i samarbeid med Cision i 2009 viser at halvparten av de spurte journalistene har brukt eller bruker Twitter, blant annet i research og som idébank (Sermo Consulting)[12]. Det er nærliggende å anta at andelen er enda høyere i dag.

Axel Bruns hevder at mediene har gått fra å være primærprodusenter av nyheter (gatekeeping) til å moderere nyheter (gatewatching), og har troen på brukernes medvirkning og potensiale til å produsere og dele nyheter og delta i debatt (2005)[13]

Twitter ble brukt som nyhetskilde under den arabiske våren. Foto: Prachatai/Flickr.com
Menigmann utfører i større grad enn tidligere borgerjournalistikk, og i en bransje hvor kjapphet verdsettes, fungerer privatpersoners Twitter-oppdateringer som første kilde til siste nytt. Twitter spilte også en viktig rolle under "den arabiske våren" i Tunisia og Egypt i 2011, også kalt "Twitter-revolusjonen". Løpende Twitter-oppdateringer av privatpersoner ”i felten” var en viktig kilde både for sivile i Midtøsten og Nord-Afrika, resten av verden og utenlandske journalister (Lotan et al. 2011: 1377)[9].

Tjenesten ble brukt både av sivile som opprettholdt sterke bånd med venner og familie og styrket følelsen av "placelessness" gjennom sanntidsoppdateringer, av opprørere som mobiliserte til demonstrasjoner og informerte om siste nytt innad i landet, og av utenlandske journalister som ikke hadde direkte tilgang til det som foregikk i de arabiske landene (Tufekci og Wilson 2012)[14]. Ifølge Lotan et al. ble Twitter brukt som "a bridge between Egypt and outside communities. Much of the early news of the protests to outside world spread through Twitter, and then to traditional news media" (2011, i Tufekci og Wilson 2012)[14].

Både borgerjournalistikk og profesjonell journalistikk fant sted på Twitter, og funn fra Lotan et al.s analyse viser at journalister som dekket Tunisia-opprøret retvitret (retweetet) oppdateringer fra aktivister like mye som de retvitret andre journalister (Lotan et al.: 1392). Dette bygger opp under argumentet om at aktivister fungerer som en viktig kilde til hendelser som anses å ha nyhetsverdi[9]. Dette konkluderer også Lotan et al. med, og hevder at aktivister og journalister under visse forhold er likestilte som nyhetskilder på Twitter, samt at "Twitter supports distributed conversation among participants and that journalism, in this era of social media, has become a conversation" (Gillmor, 2004 i Lotan et al. 2011)[9].


Er Twitter en upålitelig kilde?

Enkelte kritikere har vært skeptiske til umiddelbarheten som følger med den teknologiske utviklingen, og mener blant annet at Twitter som nyhetskilde kan være overfladisk og unøyaktig. Eksempelvis skriver Douglas Rushkoff i essayet "The internet makes me think in the present tense" at verdien av dybde har blitt erstattet av umiddelbarhet forkledd som relevans (Rushkoff 2010)[15].

Tendensen mot det umiddelbare kan som nevnt tidligere føre til at den kritiske refleksjonen tillegges mindre vekt. I den forbindelse kan man stille spørsmål ved journalistenes kildekritikk. Det finnes nok av eksempler på at meldinger som har blitt plukket opp av journalister har vært falske rykter, noe som kan være uheldig dersom informasjonen er av sensitiv karakter (Nilsen 2012)[16]. Sjansen for at berørte av en hendelse får ubekreftet informasjon via Twitter før de får mottatt beskjeden personlig er i mange tilfeller tilstede.


Avslutning

I denne artikkelen har vi tatt utgangspunkt i begrepet om umiddelbarhet som de siste årene har blitt en viktig norm i sosiale medier. Oppdateringer i sanntid er muliggjort gjennom dagens avanserte mobilteknologi, og den muligheten er utnyttet av de sosiale mediene, som i stor grad har innlemmet statusoppdateringer i sine plattformer.

Vi har sett på hva normen om umiddelbarhet betyr for de aktiviteter og den samhandling som skjer i sosiale medier. For det første kan sanntidsoppdateringer bidra til å bevare sosiale bånd over tid og uavhengig av geografisk avstand. Dette innebærer imidlertid også et økende krav om å hele tiden være tilgjengelig, noe som kan oppfattes som negativt. Smarttelefonen er tilrettelagt slik at man kan dele det som skjer i øyeblikket, og det spontane elementet kan føre til at man forholder seg lite kritisk til det man deler.

Vi har også sett at sanntidsoppdateringer kan være en viktig kilde til oppdatert informasjon. Her har vi trukket frem nettsamfunnet Twitter som viktig. De senere årene har denne tjenesten også blitt en viktig kilde for journalister. For dem kan sosiale medier kan gi viktig innsikt i hendelsesprosesser de ellers ville fått begrenset innsyn i, som i eksempelet med den arabiske våren. Kritikere har imidlertid hevdet at Twitter er en unøyaktig og i verste fall upålitelig kilde, og at den journalistiske verdien umiddelbarhet har gått på bekostning av dybde og grundighet.


Referanser

  1. 1,0 1,1 1,2 1,3 1,4 1,5 1,6 1,7 1,8 Baym, Nancy K. (2010): "Personal connections in the digital age". Cambridge: Polity Press.
  2. 2,0 2,1 2,2 Chapman, C. (2009): "The History and Evolution of social media". Hentet 1. oktober 2012, fra http://www.webdesignerdepot.com/2009/10/the-history-and-evolution-of-social-media
  3. Bentley, Frank og Metcalf, Crysta J. (2009): "The Use of Mobile Social Presence". Hentet 27. november 2012, fra http://web.mit.edu/bentley/www/papers/PervasiveAmbient.pdf
  4. 4,0 4,1 4,2 Bergan, Ida. (2011). "Den tilkoblede tilværelsen. En undersøkelse av unges bruk av Facebook, mobiltelefoni og smarttelefoner". Masteroppgave, Universitetet i Oslo. Hentet 6. desember 2012, fra https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/123456789/27339/MasterxIdaxBergan.pdf?sequence=2
  5. Aalen, Ida. (under publisering). "En liten bok om sosiale medier". Fagbokforlaget (et utvalg).
  6. boyd, danah. (2010). Social Network Sites as Networked Publics: Affordances, Dynamics, and Implications, I: Papacharissi, Z. (ed.) Networked Self: Identity, Community, and Culture on Social Network Sites. London and New York: Routledge. Hentet 10. oktober 2012 fra http://www.danah.org/papers/2010/SNSasNetworkedPublics.pdf
  7. Bjordal, Nina. (24.07.2012): "Har noen av dine Facebook-statuser havnet her?". Nettavisen. Hentet 7. desember 2012, fra http://www.an.no/nyheter/article6162149.ece
  8. 8,0 8,1 Twitter.com. About Twitter. Hentet 10. desember 2012, fra http://www.twitter.com/about
  9. 9,0 9,1 9,2 9,3 Lotan, Gilad, Graeff, Erhardt, Ananny, Mike, Gaffney, Devin, Pearce, Ian, og boyd, danah. (02..9.2011): "The Arab Spring. The Revolutions Were Tweeted: Information Flows during the 2011 Tunisian and Egyptian Revolutions" I: International Journal of Communication [Online] 5:0. Hentet 29.11.2012, fra http://ijoc.org/ojs/index.php/ijoc/article/view/1246/643
  10. Marwick, Alice. og boyd, danah (2011): "I tweet honestly, I tweet passionately: Twitter users, context collapse, and the imagined audience". New Media and Society 13 (1): 114-133. Hentet 10.10.2012 fra http://nms.sagepub.com/content/13/1/114.full.pdf
  11. 11,0 11,1 11,2 11,3 11,4 11,5 11,6 Zhao, Dejin og Rosson, Mary Beth (2009): How and Why People Twitter: The Role that Micro-blogging Plays in Informal Communication at Work". Hentet 14. november 2012, fra http://www.pensivepuffin.comwww.pensivepuffin.com/dwmcphd/syllabi/insc547_wi11/papers/microblog/zhao.rosson.Twitter.GROUP09.pdf
  12. Sermo Consulting (27.07.2009): "Norske journalister omfavner Twitter". Sermo Consulting. Hentet 29.11.2012, fra http://sermoconsulting.wordpress.com/2009/07/27/norske-journalister-omfavner-twitter/
  13. Bruns, Axel (2005): "Gatewatching. Collaborative Online News Production". New York: Peter Lang.
  14. 14,0 14,1 Tufekci, Zeynep og Wilson, Christopher (2012): "Social media and the Decision to Participate in Political Protest: Observations from Tahrir Square". I: Journal of Communication 62: 363-379. Hentet 9. november 2012, fra http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/j.1460-2466.2012.01629.x/abstract
  15. Rushkoff, Douglas (2010): "The Internet makes me think in the present tense". Hentet 7. desember 2012, fra http://www.edge.org/q2010/q10_6.html
  16. Nilsen, Sverre Rørvik (31.10.2012): "Politisk rådgiver spredte falske orkanrykter - nå går han av". E24.no. Hentet 10. desember 2012, fra http://e24.no/media/politisk-raadgiver-spredte-falske-orkanrykter-naa-gaar-han-av/20293487