Innsjøer som forsvant

Det finnes eksempler på relativt store innsjøer som er senket og forsvunnet.

I Ottadalen ved Lesja, en drøy mil vest for Dombås, lå i gamle dager Siemsvatnet og Lesjavatnet og dekket det meste av den flate dalbunnen fra munningen av Lordalen til Bottem i en strekning av 17 kilometer. I 1850-årene begynte man å planlegge tørrlegging av disse vatna for å vinne inn nytt jordbruksland. Kanalvesenet, NVEs forgjenger, var involvert i planleggingen som gikk ut på utdyping av Bottemstraumen ved utløpet av Lesjavatnet. Senkningsarbeidet gikk gradvis fremover, men det var først utover 1900-tallet som de nye områdene der Lesjavatnet en gang lå kunne dyrkes for fullt. Siemsvatnet hadde bare delvis blitt senket. Det var i årene 1977-1981 som kanalisering og oppdyrking av Siemsvatnet ble fullført da Hattremsstraumen, litt øst for Lesja kirke, ble utgravd. Nå er det ikke særlig spor igjen etter de to vatna. I Ivar Teigums bok «Utvegar til vatn» er senkningen av Lesjavatna beskrevet i detalj.

Mellom Stavanger og Sandnes lå tidligere det ca. 4,5 km2 store Stokkavannet. Det var et grunt vann, stort sett ikke mer enn 1,5 – 2 m dypt, som lå 10 m over havet og hadde utløp østover til Gandsfjorden. Man hadde lenge hatt planer å tappe ut vannet og i 1906 begynte man arbeidet. Det ble sprengt en tunnel og gravd en kanal vestover til Hafrsfjorden, noe som ble fullført i 1908. Det tok fem år før Stokkavannet var helt nedtappet og man kunne begynne å dyrke bunnen. Nå er området helt urbanisert med industri, helikopterbase og motorvei og kjent som Forus. Navnet Stokkavassbotnen kan vi se på kartet og Stokkavannets utløp, Foruskanalen, er fortsatt mulig å se. Arbeidet er beskrevet i boken «Jærlandskapet forandrer seg» av Hanne Thomsen fra 1988.