Forskjell mellom versjoner av «Friskriving i PhD-veiledning»

Nåværende revisjon fra 6. sep. 2017 kl. 14:23

Jeg har gjort utviklingsoppgaven sammen med en PhD-stipendiat jeg veileder. Hun har akkurat kommet hjem fra et langt feltarbeid og har mye materiale å jobbe med. Når vi snakker kommer det alltid opp en rekke temaer som alle ville være spennende å forfølge. Utfordringen nå er å gjøre et valg: Hvilke temaer skal hun fokusere på i tidsskriftartiklene hun skal skrive. Målet med friskrivingsøvelsen er å identifisere hva hun umiddelbart synes er interessant i dataene sine uten å være bundet av at det skal kunne bli til en artikkel. Dette er et dokument som enten kan bearbeides til å bli til en artikkel eller som kan hentes fram senere når stipendiaten er dypere inne i en skriveprosess og trenger å bli minnet om hva hun umiddelbart fant spennende.

Vi begynte med en oppvarmingsøvelse der hun skrev tre minutter uavbrutt om "gardinen". Deretter gjorde hun avsnittet om til en setning. Dette gikk veldig raskt: stipendiaten sensurerte ikke seg selv i prosessen og ba ikke om mer retningslinjer enn jeg allerede hadde gitt. Til slutt skulle ble hun bedt om å gjøre om setningen til et spørsmål. Dette var tydelig utfordrende for stipendiaten. Hun ba om presiseringer og stile oppfølgingsspørsmål. Etterpå snakket vi om hvorfor det var så mye vanskeligere for henne å formulere et spørsmål enn å oppsummere et avsnitt i en setning. Hun svarte: "Jeg hater å ta et valg. Når jeg skal skrive et spørsmål føler jeg at noe er riktig og noe er feil".

Nest friskrivingsoppgave var knyttet til stipendiatens feltdata. Oppgaven var: "Skriv om en relasjon fra feltarbeidet ditt (mellom mennesker eller mellom mennesker og ting) som du synes var spennende". Igjen skrev stipendiaten lett og fort. Hun hadde heller ikke noe problem med å sammenfatte avsnittet i én setning. Hun bruker friskriving som verktøy selv ofte, og sier at hun har "lært å skru av selvsensuren" når hun skriver. det tok henne imidlertid lang tid å formulere et spørsmål. Da hun presenterte spørsmålet, var hun unnskyldende. Det var stor avstand mellom spørsmålet og oppsummeringssetningen. Vi brukte litt tid på sammen å skrive et spørsmål som var likt oppsummeringssetningen bare omformulert. Deretter så vi på avsnittet, setningen og de to spørsmålene i sammenheng. Det fremsto som tydelig at i overgangen fra oppsummering til problemstilling hadde temaet for teksten forandre seg mye.

Øvelsen var nyttig fordi den identifiserte et format som stipendiaten syntes var utfordrende (spørsmål). Dette antyder at hun og vi sammen i videre arbeid ikke bør starte med å lage en problemstilling, men heller jobbe oss inn mot problemstillingen via andre former for tekster.

Vi fant også ut at det kan være nyttig å utforme problemstillinger i flere steg: Først lage et spørsmål som er empirinært og fremstår som «uvitenskapelig», deretter jobbe utfra dette for å formulere et spørsmål som kan fungere som problemstilling for forskning.  

Heidi ØH