Adam og Eva

Emanuel Vigeland, Adam og Eva, 1897. Olje på lerret, 219 x 94,8 cm . Foto: Nasjonalmuseet

Emanuel Vigeland debuterte med verket Adam og Eva på den statelige høstutstillingen i 1897. Det er et oljemaleri malt på lerett og måler 219 x 94,8 cm. Verket henger på Nasjonalmuseet i Oslo. Adam og Eva tematiserer den bibelske fortellingen av menneskets opprinnelse og samtidige relasjoner mellom kvinnen og mannen. Verket er med på å uttrykke Vigelands religiøsitet og kristendommens plass i hans liv, og verket kan regnes som et frempek til hans senere arbeider.

Motiv

Adam og Eva er et maleri som viser to nakne mennesker i helfigur. Paret står tett sammen og er sentralt plassert i bildet. Paret befinner seg i et åpent landskap med en dunkel stemning. Bakken er dekket av gress og vegetasjon. I front til venstre er det blomster som tydes til løvetann. Bildets fargekomposisjon er mørk, og preget av en blanding av lokal- og objektfarge med kalde toner. De kalde tonene får spesielt bakgrunnen til å oppleves som fjern. Landskapet har et tydelig skille – utformet som horisonten – mellom den blå himmel og grønne jord.

Figurene Adam og Eva

Med et anspent blikk og høye skuldre, betrakter mannen et rom utenfor billedrammen. Kvinnen oppfattes på den andre siden som avslappet, og lener pent hodet mot skulderen til kompanjongen sin. Adam er malt med tydelige overganger fra mørke blåtoner til lysere rosa, på midten av valørskalaen, der hver muskel og sene er tydelig markert. Spesielt tydelig er ribbena hans. Disse er sammen med begges respirasjonsorganer tydeliggjort med maleteknikken impasto. Adam står rett, og det hvite i øynene hans kommer tydelig til syne. Samtidig holder han tilsynelatende tett rundt høyre lår, noe som stiller seg i motsetning til Eva.

Eva er i motsetning til Adam, malt ved bruk av ytterkantene av valørskalaen, der varmt møter kaldt. Huden hennes består av lyse farger og svake skygger, som underbygger den tilsynaletende roen. Det mørke, og nesten svarte håret til Eva skaper en sterk kontrast i bildet. Lengden og bredden på det er med på å skape et skille mellom ham og henne. Hverken Adam eller Eva har noen form for kroppshår, noe som får paret til å fremstå mer ungdommelige enn voksne.

Formalanalyse

Linje og Rom

Vigeland har malt formbeskrivende omrisslinjer på de to skikkelsene i verket. Selv om anatomien på begge kroppene er modellert gjennom maleriske grep, har han lagt inn tynne subtile linjer langs konturen. De buede linjene rundt Adam og Eva bidrar til at forgrunnen har et mer tegnerisk formspråk enn bakgrunnen. Det resulterer i et skille mellom de og miljøet de er plassert i, som i et relieff. Fra høyre hjørne og ned mot Adam går penselstrøkene, og dette danner tilsammen en diagonal gjennom bildet. Det går en svak bue gjennom Evas kropp, sammen med de diagonale penselstrøkene, bidrar den til at bildet blir mer dynamisk.

Rommet i det todimensjonale bildet defineres bla. av den horisontale linjen som skiller mellom himmel og jord, sammen med to relativt vertikale linjer som utgjør figurene selv. Motivet foregår innenfor det a- perspektiviske rom, der atmosfærisk- og fargeperspektiv er med på å definere helheten. Der bakken nærmer seg horisonten endrer koloritten seg til en kjøligere grønnfarge som nesten går over i blå. På den måten skaper bakken en illusjon av et atmosfærisk perspektiv i bildet. Illusjonen brytes av det grå-fiolette bakteppet som vi kan anta er en himmel. Med unntak av en rødglødene stripe, mangler himmelen den fargegraderingen som skaper følelsen av rom. Den har en flathet som dytter bakgrunnen forover og gjør rommet figurene befinner seg i uhåndterlig for betrakteren.

Farge, valører og lysspill

Vigeland har tatt i bruk et kjølig og nedtonet fargepalett for å understreke en melankoli, en tid etter syndefallet. Tydelige overganger fra mørke blåtoner til en lysere fiolett går uniformt gjennom hele figuren til Adam. Horisonten er malt i oransje toner og fungerer som en komplementær kontrast til Adam og himmelen rundt. Samtidig kan de varme fargene symbolisere paradis som Adam og Eva nå har forlatt. Med unntak av den glødene horisontstripen, mangler himmelen den fargegraderingen som skaper følelsen av rom.

Kroppene illumineres av et mildt, men eksponerende lys. Slagskyggen fra hånda på låret til Eva antyder at lyskilden eksisterer utenfor billedplanet. Skyggemodulasjonen på kroppene bidrar til å skape en illusjon av tredimensjonalitet. Vigeland har brukt en begrenset mengde mørke skygger på menneskene, Evas ben og under Adams hender lener seg mer mot dypere toner.

Bruken av valørskalaen på skikkelsene er et effektivt grep for å skildre forskjellige egenarter i mannen og kvinnen. Brå overganger mellom skygge og lys markerer anatomien til Adam. Han har en hard, skarp fremtoning. Vigeland bruker farger som beslekter hverandre i lysstyrke, kroppen holder seg innenfor en mellomtone. Huden og håret til Eva derimot, er forbeholdt hver sin ytterkant av valørskalaen. Huden består av lyse farger og svake skygger. De sømløse nesten usynlige overgangene mellom muskel og hud resulterer i et mykt og flatere utseende. Samtidig blir den bleke figuren hennes innsvøpt i et mørkt pledd av hår. Denne sammensetningen skaper den største valørkontrasten i bildet og fungerer dermed som et sterkt blikkfang.

Evas bekmørke hår rekker henne ned til knærne. Det fungerer som en mur mellom paret og adskiller Adam fra henne. Relasjonen som utspiller seg på lerretet blir avslørt gjennom den fysiske separasjonen.

Tid og bevegelse

Maleriet viser tydelig tiden etter syndefallet, da Adam og Eva ble forvist fra Edens hage. Kanskje står de på randen av Paradis på vei til den forbannede jorden. De er sammen, men Adam enser ikke Eva. Det angstfulle blikket ser framover, bort fra partneren. Øynene røper en bekymring, hovedsakelig for ham selv om hva hans egen fremtid vil bringe. Eva derimot viser tillit, hun lukker øyne i visshet om at Adam skal lede henne. Ubesværet, uten ansvar, har Eva en mer avslappet holdning som blir understreket gjennom bruken av runde bevegelseslinjer.

Verket fremstiller en øyeblikkskildring. Evas bakerste fot har en slagskygge, den er løftet fra bakken. Hun er i bevegelse, men om hun skal sette foten ned eller gå videre er opp til betrakteren. Adam ser ut til å stå stille, begge benene er plantet på bakken.

Tekstur, Komposisjon og Format 

Malingen er dratt utover lerretet, med kladdetete og sømløse teknikker brukt om hverandre. Bakgrunnen består av pastose penselstrøk, som er med på å gi bildet dybde og en rik tekstur. Tykke, upresise strøk, gjør også bakgrunnen mer diffus.

Eva er malt glattere enn Adam. Hun er mest sannsynlig malt med vått- i- vått- teknikk eller laserende strøk. Denne teknikken oppnår en mykere fremtoning på kvinnekroppen. Lys og skygge benyttes aktivt for å få fram en overbevisende plastisitet på Eva. Adam derimot, er både modulert med penselstrøk og valører. Dette får han til å fremstå som hardere og skarpere enn sin kvinnelige kompanjong. Igjen blir rollene deres; Adam som en fornuftig leder, Eva som en avhengig følger, forsterket av de forskjellige maleteknikkene i bildet.   

Bildet består ikke av en slavisk symmetri, men det helhetlige inntrykket er ryddig og bevisst utført. Det resulterer i en harmonisk komposisjon til tross for den kaotiske tilværelsen karakterene befinner seg i. Formatet er trangt. Selv om figurene står på en åpen slette, tangerer de nesten med rammen. Det langstrakte formatet skaper et trangt handlingsrom, man fornemmer en følelse av klaustrofobi. Underkastelsen av skjebnen og oppgivelsen av en tidligere tilværelse forsterkes.      

Kroppsspråk og kommunikasjon

I Adam og Eva er det en tydelig kontrast mellom kvinnen og mannens opplevelse av møte med hverandre. Mannens kroppsspråk er anspent og nesten skrekkslagent, med høye skuldre, stivt blikk og hendene boret i lårene. Kvinnen har en helt annen holdning, med et mykere uttrykk gjennom en mer avslappet holdning. Holdningen hennes blir også understreket med bruken av mer runde formene, blant annet håret som bølger seg på mannens skulder. Kvinnes øyne er også lukket som antyder en indre verden eller fravær i nåtiden. Det virker som om hun trenger støtten, og kroppen hennes er bak hans, som om han skal lede hennes vei. De kjølige tonene fra bakgrunnen siver inn i holdningen hans mot henne. Vigeland bruker det mørke håret hennes som et slags skille for å legge vekt på avstanden mellom de to. Alle de formale virkemidlene understreker avstanden mellom Adam og Eva, mannen og kvinnen. Det er tydelig at Vigeland sitt synspunkt på forholdet mellom mann og kvinne er ujevnt fordelt. Kvinnen er avhengig av mannen.

Kontekstualisering

Religiøs kontekst

Tittelen Adam og Eva henviser til det første menneskeparet i verden. Maleriet er en tydelig avbildning av tiden etter Syndefallet, hvor Adam og Eva ble forvist fra Edens hage. Ifølge bibelen står det at kvinnen er skapt for mannen, og verket Adam og Eva får frem Vigeland sitt syn på kvinner og deres skyld for arvesynden. Arvesynden er en betegnelse på en synd alle mennesker er medfødt med ved fødsel, og denne arvesynden oppsto fra syndefallet. Fortellingen om syndefallet går ut på at Eva ble lurt av slangen til å spise eplet fra kunnskapens tre og ga det til Adam. De var ulydige mot Gud, og Gud sin straff innebær for kvinnen var at mannen skulle ha kontroll og bestemme over henne. Dette religiøse synspunktet kommer tydelig frem i maleriet. Eva søker støtte fra Adam og forventer at han skal vite hva de skal gjøre videre fremover. Etter syndefallet begynte Adam og Eva å føle på skam, som kom av å spise fra treet for kunnskap om godt og vondt. Denne følelsen av skam kommer frem på kroppsspråket til Adam og Eva. Vigeland var oppvokst som svært krisen så det kommer naturlig at verket er religiøst fremstilt, men det er også en tydelig dobbeltbetydning utenfor religiøs symbolikk i verket. Nakenheten og skammen kan hinte til et budskap om seksualitet og angsten i møte med den.

Nyromantiske kjennetegn

Adam og Eva (1897) ble malt i den nyromantiske epoken. Kunstneren var bla. inspirert av de symbolistiske strømmingene som utbredte seg i Norge på slutten av 1800 tallet. Symbolismen som kunstbevegelse oppstod i Frankrike som en motreaksjon på naturalismen, og gikk ut på at kunsten skulle uttrykke de ulike ideene som lå bak sanseverden, gjennom ulike symboler. I 

Panteismen og det sublime; det opphøyde, er to sentrale kjennetegn innenfor nyromantikken. Det er en gjennomgående religiøs- og sanselig aura i maleriet til Vigeland. Motivets to ungdommelige figurer, er også å se som et typisk trekk ved den nyromantiske epoken, der barnet og det intuitive stilte sterkt. Evas avslappende holdning kan tolkes som kvinnens naivitet rundt hva hun har i vente ved møtet med egen seksualitet. Som mann visste Adam hva dette innebar, noe som førte til angst og endeløs bekymring. Vigeland brukte mest sannsynlig seg selv som modell som Adam, noe som også kjennetegner den nyromantiske epoken: Kunstnerne skulle male det subjektive, og jeg- relaterte, gjerne med de indre følelsene som f.eks. angst.  

Kvinnesyn

Emanuel Vigeland, Selvportrett i arbeidskittel (1892) Olje på lerret, 87 x 66 cm. Foto: Emanuel Vigeland Museum.

Under Vigelands samtid begynte kvinnebevegelsen å vokse frem, og mange menn begynte å se på relasjon med kvinner som problematiske. Som en følge av forandringene i samfunnet oppstod det nye strømninger som kvinnenes kamp om stemmerett og Kristiania- bohemens tanker om seksuell frihet. I Adam og Eva røper Vigeland sine egne holdninger om hvordan mannen skal lede kvinnen. Den voksende feminismen kan ha ført til at mange menn inkludert Vigeland følte at deres dominerende posisjon ble utfordret. Vi kan se i dette i verket der Adams holdning er forbundet med angst, og han søker vekk fra Eva. Han var selv en ung mann når han malte verket, og han kan ha brukt egne tanker og opplevelser. Dette kan være grunnen til at han malte seg selv som modell for Adam. Vi kan gjenkjenne det samme uttrykket i hans selvportrett malt i 1898 der han har den samme anspente og stive uttrykket.

Edvard Munch som levde på samme tid som Vigeland opplevde den samme utviklingen, og han malte i 1909 verket Adam og Eva. Verket viser enn annen handling enn den Vigeland malte, og handlingen viser rett før Eva spiser eplet i Edens hage. I motsetning til Vigelands maleri er de begge påkledde og de berører hverandre ikke. Felles for bildene er ansiktsuttrykkene til Adam og Eva, der begge verkene representerer en ubekymret Eva og en engstelig Adam. Munch sine kvinner i hans malerier ble enten representer som vampyren eller Madonna, og dette representerer også de brytningene som fantes i samfunnet. Enten var mannen dominerende som vi ser i Ibsen sitt stykke Et dukkehjem, eller er kvinnen framstilt som vampyr, som i Vampyr II. Her blir kvinnen fremstilt som en som bruker mannen for å få en bedre plass i samfunnet. Endringen av fremstillingen av kvinner i kunsten var et resultat datidens brytninger, som vi kan se i fremstillingen av kvinner i verkene Adam og Eva (1909) og Adam og Eva (1897).

Edvard Munch, Adam og Eva (1909) Olje på lerret, 130,5 x 202 cm. Foto: Munchmuseet.

Litteratur

Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur fra vikingtida til i dag. 3. utgave. Oslo: Det norske samlaget, 1997.

Messel, Nils, Lau Albrektesen, Maj-Brit Wadell. Emanuel Vigeland (1875-1948). Oslo: Vigeland-museet, 1999.

Store norske leksikon online. S.v. "Symbolismen". Oppsøkt 10.09.2022 fra https://snl.no/symbolisme.

Store norske leksikon online. S.v. "Syndefallet". Oppsøkt 08.09.2022 fra https://snl.no/syndefallet .

Tybring, Fred. Emanuel Vigeland. Oslo: H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 1935.

Stuen, Eivind August Westad. "Munch og myten om geniet", 08.09.2020. Oppsøkt 25.10.2022 fra https://kjonnsforskning.no/nb/2020/09/munch-og-myten-om-geniet.

Wadell, Maj-Brit. Emanuel Vigeland (1875-1948). Oslo: Vigeland-museet. 1999.