G4-1953 Åtte vertikale former

Anna-Eva Bergman, G4-1953 Åtte vertikale former, 1953. Etsning, 368 x 265 mm. Foto: Therese Husby.

G4-1953 Åtte vertikale former er et verk av Anna-Eva Bergman (1909-1987) fra 1953. Verket er en etsning, og måler 368 x 265 mm. Det er trykt i et opplag på 30 eksemplarer og trykk nummer seks har siden 2015 vært i Nasjonalmuseets Billedkunstsamlings besittelse.

Beskrivelse

Som verkets tittel antyder er bildet satt sammen av åtte vertikale former. Formene er sorte og brer seg ut på en hvit bakgrunn. Seks av formene er store og to er små. De er ikke-kryssende og vist i sin helhet. Alle de åtte formene er ulike, men ligner hverandre i form og retning. De har myke linjer og fremstår organiske på en dempet måte, samtidig som formenes enkelhet trekkes mot det geometriske. Kontrasten mellom sort og hvitt skaper en spenning i bildet som får blikket til å oppfatte de sorte formene både som solide, men også som et negativt rom i det hvite - som om de er åpninger i en hvit flate. Utplasseringen eller komposisjonen av formene i forhold til hverandre oppfattes tilforlatelig og harmonisk, nærmest som om formene balanserer på hverandre.

Komposisjonen er basert på vertikale linjer, noe som viser seg i de sorte, langstrakte formene. Monotonien til den vertikale komposisjonen er brutt av skrå linjer, hvorav de viktigste er de som danner kantene for den første formen til høyre på bildet, og for den tredje formen til venstre på bildet. De to stumpe vinklene til disse to formene, som er ganske like, ligger på samme horisontale (imaginær) linje i den øvre tredjedelen av bildet. Dette er som følger av Bergmans bevisste bruk av det gylne snitt som kompositorisk verktøy.

Påvirkning

Utdannelse

I Norge gjennomførte hun studier ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole og Statens Kunstakademi. I 1929 studerte hun ved Wiener Kunstgewerbeschule under arkitekten og billedkunstneren Eugen Gustav Steinhof (1880-1952). Her ble grunnen lagt for Bergmans konstruktive tilnærming til billedkunstens formale problemer. Bergman reiser etter hvert til Paris. Der treffer hun den tyske kunstneren Hans Hartung (1804-1989). Hartung og Bergman gifter seg, og det blir starten på en relasjon som vel kan sies å ha hatt stor betydning for Bergmans kunstnerskap - i den forstand at Bergman blir knyttet til et internasjonalt kunstnermiljø gjennom Hartung og Paris.

Det nonfigurative maleriet i Paris

Mens det i Norge etter krigen var sterk motstand mot det nonfigurative i kunsten, ble det i Paris utviklet et rent maleri bygd på maleriets estetiske egenart. Bergman og Hartung hadde naturligvis kjennskap til hva som rørte seg på Paris' kunstscene i 30-årene, særlig hva gjaldt den radikalt abstrakte og nonfigurative kunsten. Blant dem som arbeidet med slike utrykk var Wassily Kandinsky (1866-1944), Piet Mondrian (1872-1944) og Antonie Pevsner (1884-1962). Bergman ga selv uttrykk for at Kandinsky hadde stor betydning for hennes kunstneriske orientering. I boken Om det åndelige i kunsten fra 1912 redegjør Kandinsky for det han betegner som «den åndelige vendingen», som innebar en dreining fra å skildre den ytre virkelighetens form til en gjengivelse av virkelighetens indre, nødvendige og objektive åndelige innhold. Kunstnere som arbeidet nonfigurativt, bygget gjerne uttrykket på sin kunnskap om de formale virkemidlene. Ifølge Bergman er geometrien, spesielt det gylne snitt, et instrument som gjør at kunsten kan oppnå objektivitet. Bildet skapes ut fra et system, eller prinsipp, og skulle virke på betrakteren som musikk virker på lytteren. Kunstverkets estetiske egenart var i sentrum, og hva billedflaten helt konkret var bygd opp av var viktig for denne egenarten. Bergman i Paris ble naturligvis påvirket av denne tilnærmingen og troen på formenes, fargenes og konstruksjonens fysiske og psykiske påvirkningsmulighet.

Bergmans uttrykk

Tilbakevendelse og den norske natur

Bergman foretar en reise til Nord-Norge i 1950 som skal vise seg å sette dype spor i kunstneren. I den urørte naturen og det rå landskapet hun opplever i Nord-Norge finner hun de elementene som etter hvert blir typisk for hennes kunst. Bergman kalte disse elementene for «Les Themes» som betegnet et repertoar rundt motiver som stein, båter, fjell og horisonter.

Bergman så på kunst som et symbol som representerte noe annet enn seg selv. Dette inviterer oss til å se på hennes verk fra et symbolsk perspektiv, og ikke kun som rent abstrakt. Hos Bergman fungerte det abstrakte sammen med det figurative. I G4-1953 Åtte Vertikale Former kommer dette til uttrykk i former som tenderer mot det geometriske, men som også presenterer det organiske og stofflige i vannslipte steinformer. Rullestein fra fjæra ble nøye studert av Bergman og ble en del av hennes personlige formspråk som fortettede formuleringer av naturfragmentene.

Teknikk

Bergman eksperimenterte mye med det grafiske uttrykket i verkstedet. I G4-1953 Åtte Vertikale Former benyttes etsning og akvatint på smergelpapir - en teknikk der syre angriper trykkflaten og skaper fordypninger og ujevnheter. Dette bidrar til en struktur og en spenning i motivet som hinter til det stofflige og naturlige i formene. Teknikken hun velger, det grafiske dyptrykket, gir valørforskjeller i overflaten som sammen med de hvite aksentene i det sorte er med på å løfte frem og skape liv i de ellers flate og stramme elementene.

Figurativ minimalkunst

Steinmotivene innledet Bergmans helt egne originale billedverden - en verden som kan karakteriseres som en slags figurativ minimalkunst. Fargebruken er begrenset og kontrasten er stor mellom det lyse og det mørke. Sammen med de enkle og innstrammede formene gir dette et monumentalt inntrykk. Et umiddelbart sterkt inntrykk som kan sammenliknes med naturens slående storhet. I sitt arbeid med rene naturmotiver skapte Bergman elementære geometriske former som fungerte som symboler og tegn med allmengyldig karakter og hennes verker er et betydelig bidrag til vår tids kunst.

Litteratur

Eckhoff, Audun, Ingebjørg Gunnarsom (red.). Fokus 1950: Norsk billedkunst i etterkrigstiden. Oslo: Museet for samtidskunst Spartacus, 1998

Kofoed, Holger og Øivind Storm Bjerke. Tidens øye: En innføring i norsk malerkunst. Oslo: J.M. Stenersens Forlag A.S., 2001.

Hellandsjø, Karin. Surrealisme, strek og form: Anna-Eva Bergmans formative år 1949-1952. Katalog. Høvikodden: Henie Onstad kunstsenter, 2010.

Moe, Ole Henrik. Anna-Eva Bergman: Liv og verk. Oslo: Dreyer, 1990.

Skedsmo, Tone. Anna-Eva Bergman i Norsk kunstnerleksikon på snl.no

Yvenes, Marianne (red.). Anna-Eva Bergman: Grafisk univers. Oslo: Nasjonalmuseet, 2015.