Høyfjell i soloppgang

Hans Gude, Høyfjell i soloppgang, 1854. Olje på lerret, 100,2 x 163,6 cm. Foto: Nasjonalmuseet/Børre Høstland.

Høyfjell i soloppgang (1854) er malt av Hans Gude (1825 - 1903). Maleriet er malt med olje på lerret i formatet 100,2 x 163,6 cm. Gude var glad i slike store formater, da dette ga inspirasjon for fantasien. Maleriet eies av Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design i Oslo og kom i deres eie som en gave fra Thorvald Meyers døtre. Høyfjell i Soloppgang er basert på skisser fra en studiereise i Kvinherad og Mauranger i 1849. Det ble laget i Gudes tidlige periode hvor han produserte flere versjoner av norske høyfjellslandskap.

Motiv

Høyfjell i soloppgang er et av verkene til Hans Gude som skildrer norsk landskap. I panorama-formatet kan vi se milevis med fjell omkranset av skyer i den den atmosfæriske himmelen. Store, snødekkede fjell mot horisonten i bakgrunnen opplyses av morgensolen. I tillegg kan vi se en skyggefull dal mellom fjell og skyer. I dalen skimtes et tjern som viser et speilbilde av himmelen. De mektige fjellene, de skarpe slagskyggene, den mørke fargebruken og veltede mosegrodde døde trær frembringer tanker om noe evig, mektig og dramatisk. Foran en stein i forgrunnen skimtes to jegere som sikter mot noen reinsdyr. Deres ansiktsrekk er udefinerte. Klærne er matte og naturfargede, malt i en litt stiv fasong som gir assosiasjoner til tradisjonelt bondetøy. Gude foretrakk å avbilde slike hverdagsmennesker, han ville at man skulle kunne se seg selv i maleriet . Menneskene er forsvinnende små i forhold til den veldige naturen - Et typisk trekk ved nasjonalromantikken.

Formalanalyse og virkemidler

Komposisjon

Komposisjonenen er harmonisk og balansert. Horisonten deler maleriet på midten mellom den lyse himmelen og den mørke jorden. Vi kan se nesten symmetrisk komponerte fjellformasjoner på hver side av et fjell i sentrum. Fjellene på høre side er noe større og mørkere. Gude oppnår likevel balanse i bildet ved å plassere flere mørke skyer på venstre side. Symmetrien og den dempede paletten bidrar til å skape ro og harmoni i bildet.

Perspektiv

Gude skaper en tydelig romfølelse ved bruk av perspektiv og illusjon. Det som skal fremstå som nærmest betrakteren er malt større enn det er som trer lengre bak. Videre oppnår Gude en illusjon av dybde ved å ta i bruk fargeperspektiv, der forgrunnen er malt varmere enn bakgrunnen. Andre steder jobber han med atmosfærisk perspektiv. Dette er særlig tydelig ved de opplyste fjellene i bakgrunnen som er malt med færre kontraster og detaljer. Dette gjør at de trer lenger bak, til tross for at de har en noe varmere farge fra sollyset enn den kalde himmelen. Videre kan vi se mot fjellene i normalpespektiv, opp på skyene i froskeperspektiv og ned på menneskene i fugleperspektiv. Kombinasjonen av perspektifver forsterker romfølelsen og størrelsesforholdet mellom de små staffasjefigurene og den sublime naturen.

Lys og mørke

Blandt de formale virkemidlene spiller fargebruken og fargeperspektivet en viktig rolle. Gude tar i bruk lokalfarger, samt nyanser av lyse og mørke farger, og skaper kontraster mellom fargene. Buk av kontrasterende farger skaper dybde, hvor fjellkjeden i lyse toner virker fjerne, mens de varmere jordfargene femhever forgrunnen. Solen som ikke er avbildet i maleriet, er bildets lyskilde, og er avgjørende for det utfollende fargespillet. Sollyset retter betrakterens blikk inn mot sentrum av bildet, og ettersom solen er i ferd med å stå opp, blir enkelte områder iscenesatt. Lyssettingen virker på enkeltelementer i maleriet som snøtoppene, den oppreiste jegerens rygg, særlig naturen rundt jegeren og fjellknausen der reinen flokker seg oppover. Sollyset har som funskjon å løfte maleriet ved de høye skylagene, likevel skaper himmelens og bekkenes gjenskinn i vannet dybde og en bevegelighet. til tross for en variert fargebruk med både lys og mørk, varm og kjølig, blir helhetsvirkningen både harmonisk og realistisk.

Maleteknikk og penselstrøk

Gude maler svært detaljerikt, illusjonistisk, og naturtro. Maleteknikken brukt på himmelen baserer seg på svært detaljerte skystudier. Lette penselstrøk skaper en oppløftende effekt hvor skyenes omrisslinjer er diffuse og mildner uttrykket. En bløt penselføring dominerer de lavtliggende skylagene i dalen, en konstrast oppstår i de spisse, men lette strøkene som er brukt for å male de sildrende bekkene. I forgrunnen er lyngen gjengitt i brede og korte strøk, ulikt er modelleringen av trestammene som virker mettet og velovreveid. Gude har og gjengitt fjell og stein i grovere trekk, i denne teknikken lar han fargebruk og lyssetting danne et inntrykk av volum og avstand. På denne måten kan betrakte observere maleriet på avstand, men og på nærthold ettersom Gude har skapt en detaljerik og overbevisende illusjon av norsk natur.

Nasjonalromantikken, det sublime og påvirkning fra Düsseldorfskolen

Nasjonalromantikken

Nasjonalromantikken 1830-70 var en særegen epoke i norsk malerkunst. Det var en periode med frigjøring og nasjonsbygging i flere land i Europa, og kunsten ble orientert mot å vise frem nasjonens felles tradisjoner, språk og kultur. Som student ved kunstakademiet i Düsseldorf møtte Gude et Tyskland der kunsten gav forrang til de rike og bemidlede, hvilket preger Gudes motivvalg . Gude blir tilhenger av nasjonalstaten som en sikring for demokrati og ytringsfrihet, hvilket leder hans kunstneriske fokus mot motiver som er typiske og spesielle for Norge, samt fremstilling av hverdagsmennesker man kan relatere seg til , slik vi finner vi igjen i Høyfjell i Soloppgang. Etter fire hundre år under Danmark hadde Norge hadde fått sin egen grunnlov i 1814, men var fortsatt i union med Sverige. Som en del av nasjonsbyggingen i denne perioden ble også kunstnerne orientert mot å vise frem den nasjonale fortellingen, heller enn kunstnerens individuelle utrykk. Ivar Aasen, P. A. Munch, Ole Bull, Asbjørnsen og Moe m.fl. la grunnlaget for en språklig, historisk, musikalsk og folkloristisk undersøkelse og forståelse av det norske. Hans Gude ble, sammen med malere som J. C. Dahl og Adolph Tidemand, en sentral representant for norsk kulturell bevissthet og nasjonsbygging i malerkunsten, og disse har laget flere av de mest kjente verkene i norsk malerkunst. Det fremste eksempelet av dem alle, Brudeferden i Hardanger, malte Tidemand og Gude i det store europeiske revolusjonsåret 1848. Selv om mange norske kunstnere befant seg utenlands i denne perioden, var motivene norske. Særlig landskaper og folkeliv ble populære nasjonalromantiske motiver, og dramatiske fremstillinger av norsk natur var med på å bygge opp den nasjonale identiteten. Gjennom sitt valg av norske motiver fikk landskapsmaleriet nasjonal egenart og identitet. Høyfjell i soloppgang er malt midt i den nasjonalromantiske perioden, og kan ses på som et eksempel på nasjonalromantisk maleri. Landskapet er sublimt med høye fjell og stor utsikt som viser det norske høyfjellet, mens menneskene er små mot den mektige naturen. Fokuset er på landskapet, ikke på menneskenes psyke eller kunstneres individuelle opplevelse av motivet.

Det sublime

Det sublime var et viktig begrep for nasjonalromantiske kunstnere. Ordet sublim kommer fra det latinske begrep sublimis som betyr “Høy, opphøyet”. Det sublime er en oppelevelse av frykt og beundring i møte med naturens vidde, storhet og kraft, det er en estetisk opplevelse. I filosofi brukes begrepet Sublim for å redegjøre en følelse av ubehag, individet føler når de er i møte med naturens storhet. Dette var et populært begrep i filosofi rundt 1700-tallet, filosofer som Kant og Edmund Burke skrev om det. Edmund Burke mente at individet opplever det sublime når sinnet blir overveldet av noe, at de ikke kan reflektere over noe annet; forbløffelse. "Når det store og sublime i naturen virker på sitt mektigeste, kalles den bevegelsen disse årsakene skaper for forbløffelse, og forbløffelse er den sjelstilstand der all sjelens aktiviteter blir opphevet med viss grad av frykt. Da blir sinnet så oppfylt av objekter at det ikke kan reflektere over noe annet." Skjønnhet og det sublime har ofte blitt blandet sammen som om de er én enhet, men disse to begrepene representerer ulik betydning. “Sublime gjenstander har nemlig store dimensjoner, mens skjønnhet til sammenlikning er små, det skjønne bør være glatt og polert; det storslagne barskt og skjødesløst”. Den sublime kunststil ble viktig hos nasjonalromantiske kunstnere, fordi det var en måte å vise frem de nasjonale karakterer til et land. Det sublime kunststilen tillot malerer å opphøye nasjonalbildet, og representere det som noe høyere, større og sterkere. Dette var viktig for Norge med tanke på å skille seg fra de andre skandinaviske landene og definere sin nasjonale identitet. I Høyfjell i soloppgang ser vi store fjell, en enorm himmel og to små figurer. Natur i kunstverk er motivet og den virker sterkere i forhold til de to små figurene. Dette er typisk for sublime malerier. 

Düsseldorfskolen og påvirkningen på Gudes kunstnerskap

Av mangel på et eget norsk kunstakademi ble norske kunstnerspirer på 1800-tallet sendt til utlandet for skolering . Med støtte fra den Norske Kunstforening ble Hans Gude som sekstenåring sendt til Det Kongelige Prøyssiske Kunstakademi i Düsseldorf . Dette akademiet ble ansett som svært moderne i den europeiske samtiden . Eksempelvis tilbød man studier innen landskaps- og folkelivsskildringer, og kunsten kunne ha romantiske innslag som villskap og følelser, hvilket skilte dem fra andre klassisk-orienterte akademier som la vekt på det universelle og idealiserte . Akademiet hadde en unik tilnærming hvor man kombinerte romantikkens stemninger med klassisismens fornuft: de var likestilte . Kunstnere på akademiet i Düsseldorf var opptatt av naturtro gjengivelser og mange på akademiet laget grundige, nesten naturvitenskaplige studier i friluft . Skissene ble deretter kombinert til større komposisjoner som en representativ syntese av observasjonene man hadde gjort . Man foretrakk slike synteser og representative gjengivelser siden dette forhindret at man ble styrt av følelser . Landskapsbildene på Düsseldorfskolen er derfor ateliebilder hvor ikke alt nødvendigvis er hentet fra samme geografiske sted . På Düsseldorfskolen bidro studiekameratene gjerne med elementer inn i hverandres bilder, og Gude ble såpass spesialisert på fremstilling av skylag at han gikk under kallenavnet "Luftdoktor". Den realistiske og livaktige gjengivelse av himmelen i Høyfjell i soloppgang bærer preg av dette. På akademiet fikk Gude også opplæring i den romantiske tradisjonen med å benytte rike, mettede farger, samt lys og skyggevariasjon for å fremheve mektig, overveldende og skremmende landskap . Han blir i tillegg påvirket av klassisismens harmoniske komposisjoner og benyttet ofte det gyldne snitt. Høyfjell i Soloppgangs fargebruk, den skarpe vekslingen mellom lys og skygge, troverdig gjengivelse og balanserte komposisjon vitner alle om ferdighetene Gude tilegnet seg på akademiet i Düsseldorf. Han videreførte også samarbeidstradisjonen fra Düsseldorfskolens atelier. Et eksempel på dette er Brudeferden i Hardanger som ble laget sammen med en annen Düsseldorfstudent: Adolph Tidemand.

Litteratur

Burke, Edmund, Hume, David, Baumgarten, Alexander Gottlieb, Bø-Rygg, Arnfinn og Bale, Kjersti. Estetisk Teori: En Antologi. 2. utg. Oslo: Universitetsforl., 2013.

Danbolt, Gunnar. Norsk Kunsthistorie: Bilde og Skulptur frå Vikingtida til i dag. 1. utg. Oslo: Det Norske Samlaget, 2019.

Haverkamp, Frode. Hans Gude: Norske Malere. Oslo: Aschehoug, 1992.

Nedrebø, Reidar, Lønning, Ingeborg og Honerød, Anne Grete. Hans Gude: Den tidlige periode. Baroniet Rosendal: 1994.

Strøm-Olsen, Nicolai. Hans Gude: En Kunstnerreise. Oslo: Pax, 2015.