Helvete

Gustav Vigeland, Helvete, 1897. Bronserelieff, 173 x 382,5 cm. Foto: Nasjonalmuseet.

Det monumentale relieffet Helvete ble laget av Gustav Vigeland (1869-1943) i 1897. Opprinnelig laget han en første gipsversjon av relieffet til en utstilling i Christiania kunstforening i 1894, men denne versjonen ble senere destruert. Versjonen i bronse fra 1897 ble støpt av Ernst Poleszynski. Det er denne versjonen som i dag er utstilt på Nasjonalmuseet i Oslo. Relieffet måler 173 x 382,5 cm. Motivet er en scene fra helvete, og Vigeland kalte den midtstilte, mannlige hovedfiguren for Satan. Han hentet inspirasjon til verket fra andre kunstnere, forfattere, ulike kulturhistoriske epoker og sitt indre sjeleliv.

Motiv

Motivet fremstiller en ring av mennesker. I sentrum av ringen sitter en mannsskikkelse i en tronelignende nisje. Han sitter med overkroppen lent fremover med hodet i hendene. Klyngen av mennesker som omringer mannsskikkelsen strekker seg oppover mot ham. Andre griper om hverandre eller ser ut til å falle sammen. Armer og bein forsvinner ut og inn av relieffets bakgrunn, flettet sammen i en pyramide av lemmer. Ved mannens høyre side kan man tyde en gruppe med kroppsløse hender, som strekker seg ut mot han. De griper etter plattformen han sitter på, og et par hender er klemt sammen i bønn. På motivets høyre side ser vi en flokk av mennesker stående på en skråning som heller innover i motivet. Under dem ligger en rekke halshugde hoder. På randen av skråningen tipper menneskene inn i folkemassen mot midten av relieffet. Over buen til portalen - i motivets øvre del - svever et tog av utydelige menneskeskikkelser. De kommer inn fra relieffets høyre side og fortsetter ut på motivets venstre side. På venstre side passerer de svevende skikkelsene en galge, hvor tre menn henger i løkker. Rundt dem omringes de av par som omfavner hverandre.

Formalanalyse

Scenen som utspiller seg i relieffet er en dramatisk og følelsesladd skildring av det indre følelseslivet til mennesket, og verkets form understreker dette uttrykket. Relieffet er støpt i bronse, og dermed inneholder Helvete ingen andre farger. Skillet mellom figurer og rom kommer fra selve støpingen. Verkets øvre del har en nesten flat overflate, med noen områder i sentrum som er helt glatte uten skikkelser. Skikkelsene i forgrunnen er rundskulpturerte og får dermed egenskygger som skaper volum og rom. Dette gir Helvete en dybde og kontrast. I tillegg skaper lys og skygge plastisitet i figurene. Dette ser vi særlig hos Satan og de fremhevede figurene nederst i verket, i motsetning til de mer skisseaktige figurene i øverste del.

Verket har et tydelig sentrisk blikkfang gjennom Satan, der figuren skiller seg både ut på detaljnivå, plannivå og størrelse. Komposisjonen i verket gjør at Satanfiguren er adskilt og forhøyet fra det som foregår rundt, og all lidelsen rundt han ser ut til å skje i forhold til han. Han sitter på en trone på en pyramide av lidende mennesker, som om han selv er utgangspunktet for all lidelsen i dette verket. Satanfiguren har et preg av mystikk og vaghet, da han ikke skildres gjennom typiske bibelske trekk, men heller som en apatisk og nådeløs beskuer. Passiviteten i Satanfiguren gjør verket vanskelig å begripe, og gir inntrykk av en eksistensiell meningsløshet.

Sentralperspektivet skaper mange parallelliteter i bildet, med gjentagende skikkelser og folkemasser som beveger seg over og under Satan. Satan viser også parallelle linjer med armer og bein, og rammes nærmest inn i en firkantet omslutningslinje. Kraftlinjene som skapes av folkemassene bidrar til innrammingen av Satan, og gir dermed en symmetrisk komposisjonsform av bildet. Selv om tilstandene kaos og lidelse dominerer verket, er de komponert på en måte der øyet til seeren kan følge en koordinert scene som består av Satan i midten, svevende og livløse kropper i bakgrunnen og de mer definerte kroppen i forgrunnen.

Gjennom de vage karakterene og den kontinuerlige strømmen av mennesker, får verket et tidløst preg. Dette verket skal skildre følelseslivet i mennesket, og dermed har det en form som ikke viser til et kumulativt handlingsøyeblikk, men heller et kumulativt øyeblikk av lidelse og sorg.

Folkemassen skaper dramatisk dynamikk og bevegelse, og den består av nakne, magre skikkelser med hoder som ligner på kranier. Det er tydelig at Vigeland har brukt tid på å tenke på hvordan kroppene i dette verket kan fungere som selve uttrykket for lidelse, den nakne og magre kroppen er i seg selv et symbol for lidelsen og maktesløsheten som mennesket befinner seg i.

Det tidløse preget, dysterheten i tonene og linjene, Satanfigurens apatiske betraktning og kaoset som utfolder seg i dette verket fungerer som et visuelt uttrykk for det tidløse eksistensielle spørsmålet om hva meningen i livet er og hvilken rolle menneskets lidelse må spille. Verket kan også uttrykke Vigelands indre sjeleliv, som var preget av uro og angst på 1890-tallet. Vigeland setter det uhyggelige på spissen med Helvete, og gir et visuelt svar på hva menneskets lidelse og sorg er.

Kontekst og inspirasjonskilder

Nyromantikken

Relieffet Helvete har klare trekk fra 1890-årenes nyromantiske periode. Kunstnere og forfattere i denne perioden var opptatt av det indre sjelelivet hos enkeltindividet. Den subjektive opplevelsen av den underlige omverdenen vies mye oppmerksomhet i kunstverk, dikt og romaner på 1890-tallet. Det var særlig følelser som uro, angst og fremmedgjøring som ble skildret. For eksempel skrev Knut Hamsun i romanen Sult (1890) om en rotløs mann som streifet rundt i Christianias gater med et urolig sinn. Sigbjørn Obstfelder skildret verden som underlig og fremmed i diktet "Jeg ser" (1893). Vi finner igjen den samme tankegangen - med fokus på det indre sjelelivet - i relieffet til Vigeland. Satanfiguren bringer ikonografien på det religiøse sporet. Det er likevel ikke slik at det er Bibelens helvete Vigeland nødvendigvis har forsøkt å fremstille i relieffet. I samtiden ble Vigelands helvetes-relieff oppfattet som en moderne skildring av menneskehetens lidelser. Kunsthistorikeren Jens Thiis, som levde samtidig med Vigeland, beskrev det som «en moderne pessimists dybtgrebne digt om selve livet». Slik sett kan relieffet plasseres inn i den nyromantiske tradisjonen på 1890-tallet, med fokus på en underlig, fremmed tilværelse preget av angst og fortvilelse. Vigeland selv hadde det tøft i perioder på 1890-tallet. Ifølge kunsthistoriker og kurator Guri Skugge ved Vigelandmuseet, tvilte Vigeland noen ganger på sine evner som kunstner. Han løsrev seg fra familie og venner, hadde det vanskelig økonomisk og levde på sultegrensen. De nyromantiske strømningene i tiden innebar at kunstnerne skulle skape kunst fra eget levd liv. Gjennom Helvete kan vi anta at Vigelands liv inneholdt en del mørke. Her formidles følelser som angst, uro, fremmedgjøring, smerte og ensomhet.  

Vigeland lot seg også inspirere av tidens kultbok, den italienske forfatteren Dantes bok Divina Commedia skrevet på 1300-tallet. Dante beskriver hans og Vergils reise, fra et syndig liv på jorden gjennom Helvete og Skjærsilden, hvor de på sin vei møter mennesker og deres lidelser før de til slutt får nåde hos Gud i himmelen. Verkets formål var å formane mennesker til å leve et rettskaffent liv.

På samme måte som Vigeland lot seg inspirere av Dantes bok, har flere forfattere latt seg inspirere av Vigelands relieff. For eksempel knyttes gjerne Henrik Ibsens aller siste drama, Når vi døde våkner (1899), til innholdet i Helvete. Ibsen skal ha besøkt utstillingen til Vigeland og blitt stående lenge foran relieffet Helvete. Hovedkarakteren i Når vi døde våkner er en billedhugger som arbeider på et stort verk der flere figurer inngår. En av figurene er en forpint mann som blir sittende igjen i sitt eget helvete. 

Inspirasjon fra Auguste Rodin

Gustav Vigeland, Helvete I, 1893. Leirerelieff, 14 x 23,5 cm. Foto: Nasjonalmuseet.

I 1893 tilbrakte Vigeland fem måneder i Paris, hvor han leide et studio. Under oppholdet besøkte han studioet til Auguste Rodin flere ganger. På den tiden stod det en uferdig versjon av Rodins skulpturprosjekt Helvetesporten i atelieret. Dette møtet med den franske skulptørens ukonvensjonelle skildring av menneskers følelser og lidenskap ble et viktig insentiv for Vigeland. Rodins Helvetesporten inspirerte ham til å lage sin egen versjon av dette dystre temaet som relieff med tittelen Helvete I. Dette verket ødela Vigeland selv og laget senere et nytt, Helvete II.

I Rodins Helvetesport er det en mannlig figur kalt Tenkeren. Tittelen og den mannlige figuren har klare paralleller til Vigelands Helvete. Komposisjon og stil skiller seg imidlertid klart fra Rodin. Satanskikkelsen i Helvete er strengt frontal, og figurene er bundet til en klart definert bakgrunn uten store framspring og dype skyggegroper som i Rodins verk. En stor forskjell mellom de to verkene er at Rodins prosjekt endte opp som en rekke enkeltstående skulpturer, mens Vigeland samlet sine figurer i et relieff.

Rodin ble anerkjent for å ha frigjort skulpturer fra den akademiske tradisjonens grenser. I stedet for å holde skulpturer fotfestet inkorporerte han dem i hverandre for å skape en sammenhengende helhet. Vigeland derimot var mer interessert i Rodins emner, spesielt i de sensuelle skildringene, enn i hvordan han håndterte formen på skulpturene. Rodins skildring av kjærlighet og seksualitet kan ha åpnet øynene til Vigeland og gitt han en ny måte å se verden på.

Opphold i Italia

Etter et opphold i Firenze i 1896 var ikke Vigeland lenger fornøyd med figurene i verket Helvete fra 1894. Det var ikke nok å justere noen figurer. Hele komposisjonen måtte omarbeides. Endret syn på formen etter inspirasjon fra de italienske renessansemesterne og bronsestatuene i Napoli krevde en nyorientering. Figurene trengte en fastere og mer gjennomarbeidet form. Verket ble derfor utført på nytt i perioden 9. oktober 1896 til 16. juni 1897. Deretter ble det støpt i bronse av Ernst Poleszynski og sto ferdig i juni 1898. Begge signerte kunstverket. Gipsavstøpningen til det første verket ble ødelagt.

Litteraturliste

Aarsand, Kjartan. "Den guddommelige komedie", 13.02.2019. https://snl.no/Den_guddommelige_komedie. Oppsøkt 24.10.2022.

Kjerschow, Elsebet. «Helvete. Om verket». Fra Høydepunkter. Kunst fra antikken til 1945. Nasjonalmuseet i Oslo, 2014. https://www.nasjonalmuseet.no/samlingen/objekt/NG.S.00658. Oppsøkt 19.10.2022.

Lødrup, P. Hans. Gustav Vigeland. Oslo: Nasjonalforlaget, 1945. Universitetsbiblioteket: http://bibsys-almaprimo.hosted.exlibrisgroup.com. Oppsøkt 19.10.2022.

Mørstad, Eirik. «Gustav Vigeland i 1890-årene». Kunst og Kultur, vol. 70 (1987): 2-30.

Skugge, Guri. «Vigeland LIVE: “Helvete” (1897)». Vigelandmuseet. YouTube. 12:47. Lastet opp av VIGELAND-MUSEET 22.4.2020. https://www.youtube.com/watch?v=gwUqz-GMy70. Oppsøkt 31.8.2022.

Store Norske Leksikon online. S.v. "Gustav Vigeland". https://snl.no/Gustav_Vigeland. Oppsøkt 26.08.2022.

Wikborg, Tone. Gustav Vigeland. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS, 2001.

Wikborg, Tone. Gustav Vigeland Kunstneren og hans verk. Oslo: H. Aschehoug & Co, 2010.