Hode i Davids stil

Hode i Davids stil er et maleri fra 1977 av den norske kunstneren Bjørn Ransve (f. 1944), og er ett av mange i en hel serie avkappede hoder. Maleriet er olje på plate og måler 125 x 80 cm. Maleriet ble først vist på utstillingen Stilleben i 1980, og nasjonalmuseet kjøpte verket samme år.

Bjørn Ransve, Hode i Davids stil, 1977. Olje på plate, 125 x 80 cm. Foto: Nasjonalmuseet.

Motivbeskrivelse

I sentrum av Hode i Davids stil finner vi maleriets eneste objekt, et avkappet hode. Hodet ser ut til å ha tilhørt en ung mann, og kan gi assosiasjoner til en gresk, klassisk byste. Likevel blør hodet tilsynelatende fra halsen, noe som bekrefter at hodet har tilhørt et menneske og ikke en statue. Det ligger med ansiktet vendt oppover så vi ser det i profil. Øynene er lukket, og munnen åpen som i en siste pust, hodet er klart livløst. Det ligger i et udefinert rom, på en mørk overflate som går i ett med bakgrunnen. Nederst i maleriet finner vi et lyst felt.

Formalanalyse

Sentralt i bildet ligger hodet, med luft rundt. Derfor er hodet hovedfokus i bildet. På måten lyset treffer hodet ser vi at lyskilden kommer ovenfra, og mannens ansikt blir godt belyst. Dette står i kontrast til den mørke bakgrunnen. På den nederste delen av bildet kommer den umalte sponplaten frem, som er lys brun. Vi ser at dette feltet ikke er belyst av samme lyskilde som hodet. Hodet blir også fremhevet ved skyggene rundt. Rundt ansiktet kan vi se en silhuett, litt lysere enn bakgrunnen, i en form som minner om hodet, som en skygge eller et speilbilde. Under bakhodet er det malt hvitt, som om lyset reflekteres av noe. Rundt halsen er det derimot mørkere. Den sterke kontrasten mellom lys og skygge skaper dynamikk i et ellers rolig bilde. Denne teknikken for skyggelegging kalles chiaroscuro. Penselstrøkene er tydelige, nærmest røffe, som på lik linje med lysbruken bidrar til å skape bevegelse i bildet. Lyset gir nærmest en glød, og seerens oppmerksomhet trekkes mot det lyse som står i sterk kontrast til det som er rundt.

Nivå på detaljer kommanderer også hvor fokus faller. Siden hodet er det eneste objektet i maleriet, er det også det eneste som har noe som helst form for detaljer. Bakgrunnen er så godt som tom i forhold. Likevel er ikke detaljene jevnt fordelt over hele hodet. Ansiktet er klart mer detaljert enn andre deler. Øret er kun en ørelignende form, som man kan se at er et øre fordi det er plassert slik et øre ville vært. Vi blir spart de grusomme detaljene som kunne vært på hodets avkappede hals. Kun den blodlignende fargen forteller oss at dette er et menneskehode, og ikke en statue eller en dukke. Vi ser ikke noe mer av såret. Ansiktet er, som tidligere nevnt, mer detaljert. Derfor blir øynene våre klart dratt i denne retningen.

Fargene brukt er duse og stort sett mørke, men ikke kalde. Bakgrunnen er malt i en trist bruntone med innslag av sort. Hodet har en mer sykelig gråtone, noe som gjør at det stikker seg ut fra bakgrunnen. De bleke fargene brukt i ansiktet, kan gi assosiasjoner til død eller sykdom. Det er ingen livstegn i huden. Den mørkeste delen av ansiktet er rundt øynene, noe som også gir assosiasjoner til døden. Den ganske monotone fargebruken skaper et statisk utrykk som gir uttrykk for melankoli og angst. Likevel er fargene varme og organiske, noe som stopper assosiasjoner til en helt håpløs sorg. Den eneste fargen som kan føles intens, er blodets rødfarge. Dette er likevel ikke en veldig tydelig eller sterk rødfarge, og den drar ikke oppmerksomhet fra hodet. Den er mørk og dus, og går inn i flaten hodet ligger på. De lette strøkene og gjennomsiktigheten på rødfargen, gjør at den ikke blir i fokuset, men en liten detalj som bidrar til den melankolske og noe engstelige stemningen. Bildet er klart emosjonelt, men ikke intenst.

Hodet er klart hovedfokus i bildet, men også i bakgrunnen er det interessante ting å peke mot. Bakgrunnen er malt med transparente strøk som går fra svart til brunt. Dette gir maleriet dybde, selv om det er udefinert. Det som kan oppfattes som overflaten hodet ligger på, er lysere enn feltet over. I tillegg er det lyse og hvite strøk under hodet. Disse føles mer som gjenskinn av lys eller brytning av en overflate, ikke skygger. Det røde blodet glir også inn i den mørke overflaten. De lysere strøkene nede i høyre hjørne av overflaten kan også få det til å se ut som vann. Den umalte sponplaten kan oppfattes som en strandkant. Det mørke over kan se ut som en nattehimmel. De skylignende formene malt oppå det mørke bidrar også til denne oppfatningen. Rundt hodet er det en silhuett i samme form som er lysere enn bakgrunnen. Dette kan få rommet til å se tåkete ut.

Hodefragmentet

Hodet referer til tradisjon

Maleriet er en del av fragmentperioden til Ransve. Perioden varte gjennom 1970-tallet og besto av isolerte kroppsfragmenter i abstrakte rom, fragmentene var armer og ben, hoder og hjerter. Hvor armene og beina var rene i rommet var hjertene og især hodene blodige og avhugde. Hode i Davids stil er da en del av serien av avhugde hoder. Serien av avhugde hoder, som Hode i Davids stil er en del av, er en tydelig referanse til den franske romantikeren Théodore Géricault. Géricault malte en serie av avhugde hoder i spennet 1818-19 som en del av sine forberedelser til maleriet Medusas flåte. Ransves hoder er derimot ulike Géricault sine som var makabre og preget av terror. Hode i Davids stil sammen med de andre hodefragmentene til Ransve er mer preget av stum melankoli enn terror.

Stilrefererende

Tittelen Hode i Davids stil referer til den franske nyklassisisten Jacques-Louis David, altså maleriet er av et hode gjort i Davids stil. Til tross for hva tittelen forteller oss er det lite som tyder på en stilmessig sammenheng til David. Hodet er malt i en malerisk og spontan stil, ikke en nyklassisistisk stil. Å peke tilbake og referere til tradisjonen i sine moderne malerier var noe Ransve ofte gjorde. Referansene kom så ofte med et ironisk tilsnitt, for eksempel ved at verkene ble gitt overfladiske titler.

Ransves samtid

Kunsten i perioden Hode i Davids stil ble malt var svært variert og mangfoldig. På lik linje med andre kunstnere i sin tid, utvikler Ransve sin egen stil. I etterkrigstiden var kunsten preget av en svært variert surrealisme. Menneske som motiv var ofte gjengitt forvridd og uten individualiserte trekk. Mye av kunsten i denne perioden var også samfunnskritisk. Et eksempel på dette er Per Kleiva med tydelig kritikk av Vietnamkrigen i verket Amerikanske sommerfugler. Typisk var også de flere nyromantiske landskapsmalere som brukte idylliske landskapsmotiv fylt med søppel. I likhet med de fleste av maleriene til Ransve, er ikke Hode i Davids stil politisk ladet eller samfunnskritisk. Motivet tar heller opp eksistensielle spørsmål om tomhet, død og smerte. En kunstner som hadde stor betydning for Ransve var Odd Nerdrum. Han lånte formspråk fra barokken, og viste at man kan utføre gammelmesterlige malerier i selv en moderne og abstraktdominert epoke. De historiske referansene i Hode i Davids stil, og lignende bilder av Ransve, knytter ham til nyromantikerne i tiden hans, men ved valget av absurde, tvetydige kroppsfragmentmotiv, skiller han seg også fra disse. Maleriet har altså både tradisjonsbærende og tradisjonsbrytende trekk.

Litteratur

Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. Oslo: Det Norske Samlaget, 1998.

Eckhoff, Audun. Bjørn Ransve. Oslo: Faktum Orfeus forl., 2000.

Eckhoff, Audun og Rita Salvaggio. Ransve. Malerier 1962-2009. Stuttgart: Arnoldsche Art Publishers, 2009.

Johnsrud, Even Hebbe. Norsk maleri, 70-tallet. Oslo: Tanum-Norli, 1980.

Mørstad, Erik. Malerileksikon: Teknikker, motivtyper og estetikk. 1 utg. Gyldendal, 1996.

Ustvedt, Øystein. Figur og fragment. Bjørn Ransves malerier 1963-1986. Oslo: Universitetet i Oslo, 1994.