Selvportrett (Edvard Munch)
Edvard Munchs (1863–1944) maleri Selvportrett, 1886, er malt med olje på lerret i formatet 33 cm x 24,5 cm. Portrettet ble innkjøpt av Nasjonalgalleriet i 1938 med midler fra Olaf Schou.[1] Fra og med åpningen av Nasjonalmuseet i juni 2022 har det hengt fremme i rom 59.
Innhold
Bakgrunn
Edvard Munch malte Selvportrett i 1886, året han fylte 23 år. Bildet representerer en overgang, både i hans personlige liv og i hans kunstneriske utvikling. Han er i oppstartsfasen av sin malerkarriere, målbevisst, og året før var han på sin første studiereise utenlands. Munch har òg erfart sin første kjærlighetssorg dette året. I bildet ser man for første gang tegn til en ekspressiv måte å bruke malingen på.[2] Dette kommer tydeligere frem i bildet Det syke barn, malt samme år og regnet som et vendepunkt. Munch brukt seg selv som motiv en rekke ganger. Selvportrettet fra 1886 er det tredje av nærmere 60 han malte.
Motivet
Selvportrettet fremstiller et brystbilde av Munch – ansiktet er tydelig i fokus i forhold til lyssettingen og fremstår som relativt tett på betrakteren. Bakgrunnen er svært mørk, og antyder med det at Munch i selvportrettet befinner seg innendørs i et rom uten mye lys. Selvportrettet fremstiller Munch i en trefjerdedels profil, med høyre side rettet mot betrakteren. Munnen er lukket og leppene fyldige med lyserød mot rosa farge. Det høyre øret er synlig, og bak er store krøller av mørkt, brunt hår. Under haken er halsen bar, før man ser en hvit krage nederst i bildet. Over denne har han en brun jakke. Bak og til høyre for ham er en grønn bakgrunn. Brystbildet er eneste figur i bildet og opptar størst plass på lerretet. Nederst til høyre er bildet signert med en rød skrift. Dette er det eneste selvportrettet Munch signerte i 1880-årene.[3]
Utforming og teknikk
På lerretet
Ansiktet i selvportettet opptar nesten hele bilderommet. Det er noe mer rom på den høyre siden, og det bidrar til å gjøre portrettet mer naturlig. Bakgrunnen er malt mørk og diffus, det går ikke an å se nøyaktig hvor den mannlige figuren befinner seg. Det tydeliggjør at det er ansiktet, og ansiktsuttrykket, som er det vesentlige i maleriet. De jordnære fargene og det bustete, fyldige brune håret tar opp store deler av bildet; det kan være Munchs måte å vise frem bohemen som levde i ham. Munchs blikk vender nedover mot venstre slik at det fremstår som at den unge kunstneren observerer betrakteren ovenfra.
Farge og lys
Det er i hovedsak tre fargegrupper: det jordnære blågrønne i bakgrunnen og øynene, de varmere tonene i hudfargen og leppene, og det brune i håret og tøyet. De blå og grønne tonene fra bakgrunnen går også igjen på øret. Fargebruken i ansiktet og ned mot den hvite skjortekragen står i kontrast til de mørke elementene som lager en ramme for ansiktet til Munch – den mørke jakken, det mørke håret og den mørke bakgrunnen, i kontrast til den hvite kragen, det lyse ansiktet, og de rødlige leppene og øyekroken.[2] Oppmerksomheten trekkes mot det røde i bildet, venstre øye, leppene og signaturen. Disse blir fokuspunkter i bildet. Øynene blir rammet inn av en varm og lys hudtone. Disse varme, menneskelige tonene kan være et uttrykk for vitalitet og en slags livsgnist, mens de kalde blågrønne tonene kan representere sorg, og, kanskje, en slags likegyldighet.
Fargebruken indikerer også at maleriets lyskilde er rettet mot ansiktet til Munch. Hele konturen av figuren er skyggelagt og oppmerksomheten trekkes mot ansiktet, som trer frem fra bakgrunnen. Det virker opplyst av en utenforliggende imaginær lyskilde og skaper en kontrast til den mørke bakgrunnen. Skyggebruken i ansiktet er også med på å skape dybde, spesielt rundt øyne, nese og munn. I ytterkanten av ansiktet, langs hår og klær, er skyggene mindre definerte. I en skisse til Selvportrett (1885–1886) (Ill.2) kommer virkningen av lys og skygge enda tydeligere frem; ansiktstrekkene fremheves av de skyggelagte partiene rundt øret, hals, munn, nese og øyne og de høye kinnbena kommer godt til syne med den mørke skyggen på hans høyre kinn. I tillegg er øyne, bryn og munn tegnet med en mer markant strek, det gjentar seg i Selvportrett.
Tekstur og overflate
Penselstrøkene er røffe, og detaljer er utelatt, særlig i kantene av lerretet. Ved å tynne og blande malingen reduseres dens intensitet, og gjør det også klart at funksjonen til visse deler av maleriet er å ramme inn ansiktet. De rette og kantete linjene rundt ansiktstrekkene i midten av bildet blir til buede, mykere linjer rundt håret, øret og overkroppen. Det er tydelige forskjeller i fremstillingen av elementene i maleriet – øynene, nesen og munnen stikker seg ut da de er malt svært detaljert. Det gir en opplevelse av at området rundt øye- og munnpartiet er bildets fokus. Munchs teknikk er svært original for denne tiden – mens ansiktet er bygget med flere malingslag som er skrapt i overflaten med en palettkniv, trekker håret og bakgrunnen seg tilbake, ikke bare når det gjelder farge, men også i forhold til malingens malemåte. [4]
Munch introduserer verden for denne karakteristiske lag-på-lag teknikken i Det syke barn (1885–1886) (Ill. 3). Teknikken utvikler han for å få frem følelser og stemning i bildene sine.[5] Selvportrett er det første selvportrettet der Munch tar i bruk denne teknikken; rissene i overflaten av ansiktet, og det at han skraper og skjærer med palettkniv i malingen – noen steder så dypt at selve lerretet viser seg – gjør at portrettets hud, i stedet for å se glatt og ungdommelig ut, ser ødelagt og preget ut.[4] Det kan trekkes paralleller mellom de mange lagene med maling og menneskets mange fasetter og følelser.[6] Munch fremstår mer som en kunstner som har blitt markert av livet han har levd. Denne uttrykksfulle stilen karakteriserer kunstnerens overgang til en mer ekspressiv stil, samtidig som at det representerer den selvstendigheten og eksperimenteringen, som senere ville bli et kjennetegn for kunstneren Edvard Munch.[4]
Formidling
Det er gjennom formale virkemidler at Munch, på elegant vis, klarer å formidle tvetydighet. Det skarpe sideblikket synes å fremheve et nonchalant ansiktsuttrykk, mens den skrapede lag-på-lag teknikken gir portrettet en emosjonell og ekspressiv kvalitet – et inntrykk av at ansiktet er merket, og at han er såret. Summen av ovennevnte kontraster resulterer i en dybde og en opplevelse av nærhet, som kan ha en overført betydning; en følelse av nærhet og intimitet, der Munch stiller seg selv ansikt til ansikt med betrakteren. Selvportrett fremstiller en mann som har bearbeidet inntrykk og følelser for å komme frem til kjernen av hvordan har har det – og han virker å stå stødig i sin tosidighet.
Sjanger og innhold: Selvportrettering
Innenfor den billedlige sjangeren, er selvportrettering kunstnerens egen representasjon av seg selv. Kunstneren deler sin visjon av sin egen person med betrakteren. Et selvportrett kan dermed fortelle noe om hvordan kunstneren så seg selv da bildet ble malt. Edvard Munch malte en rekke selvportretter gjennom sitt lange liv, de utgjør en stor og imponerende andel av hans kunstproduksjon. Gjennom sitt arbeid med selvportretter utforsker og skildrer han sitt eget sinn. Selvportrettenes motiv blir som en selvransakelse av hans spirituelle liv. De blir som en dagbok, og viser til enhver tid hans livssituasjon.[7]
Et distinkt aspekt ved Selvportrett er Munchs blikk som er vendt nedover og til siden, samtidig som det vender mot betrakteren. Dette bryter med det blikket man ofte ser i selvportretter og åpner også for spørsmålet om hva han egentlig ser på. Blikket skaper en bevegelse og opplevelse av at selvportrettet fanger et øyeblikk, samtidig som at det tydeliggjør at Munch er en kunstner som eksperimenterer.
Situasjon og samtid
Opprør
Munch finner inspirasjon til fornyelse, noe han får støtte i av den progressive Kristiana-bohemen han menger seg med på denne tiden. Kristiania-bohemen er en gruppe litterater og kunstnere som skal bli en viktig sosialistisk stemme i datidens idédebatt.[8] Munch kjenner støtte i bohemen og blir inspirert til å gjøre arbeid mot noe som skal ligne en helt ny sjanger. Han søker etter et formspråk og kunstform som er mer personlig.
Det syke barn – starten på ekspresjonismen
Samme år som Edvard Munch maler Selvportrett blir det Det syke barn stilt ut på Høstutstillingen i Kristiania. Dette maleriet ble av Munch selv omtalt som en avskjed med realismen. Bildets "uferdige" og skisseaktige uttrykk skiller det fra den mer dagklare, virkelighetsnære realismen som dominerte blant kunstnerne i Munchs samtid.[9]
Munch skriver selv:
"Jeg begynte som impressionist, men under de heftige sjæls og livsbrytninger i Bohemtiden gav impressionismen mig ikke udtryk nok – Jeg måtte søge udtryk for hva bevæget mit sind – Det første brud med impressionisme var det syke barn".[10]
Nye veier
Mot århundreskiftet var det Frankrike som fristet med nye kunstimpulser, og det ble vanlig for norske kunstnere å reise hit for inspirasjon. Året før Selvportrett ble malt befinner Munch seg på et studieopphold i Paris. Etter denne turen gjør han en rekke impresjonistiske studier.[11] Den franske impresjonismen kjennetegnes av tydelige penselstrøk og en fargepalett fri for jordfarger.[12] Munch viderefører impresjonistenes raske, grove og ujevne strøk tillot dem å få frem det øyeblikkelige inntrykket omgivelsene gjorde på dem.
På vei mot et nytt formspråk maler Munch Selvportrett med én fot i impresjonismen og én i det som skal bli ekspresjonismen. Maleriet skiller seg fra det naturalistiske selvportrettet Munch maler bare noen få år tidligere (Ill. 4.). Det er ikke like viktig at penselstrøkene skal skape det mest realistiske portrettet – nå kommer det som ligger mellom uttrykk og følelser i første rekke. Munch videreutvikler den franske impresjonismens karakteristiske penselteknikk og gjør den om til sin egen.[13] Teknikken bruker han til å gjengi det som beveger seg på innsiden av mennesket. Så tidlig ute som Munch er med å gjøre dette, skal han bli en av de første ekspresjonistene i Norden.
Illustrasjonsliste
Ill.1 , Edvard Munch, Selvportrett, 1886, Olje på lerret, 33 x 24,5 cm. Oslo: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.
Hentet fra: https://www.nasjonalmuseet.no/guide/collection/59/227/
Ill. 2: Edvard Munch, Skisse til Selvportrett, 1886, Tegning. Oslo: Rolf E. Stenersens samling
Hentet fra: https://www.nb.no/nbsok/nb/631579114a45e333c5e9501459869f7d?lang=no#13
Ill. 3: Edvard Munch, Det Syke Barn, 1885-1886, Olje på lerret, 120x 118,5 cm, Oslo: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.
Hentet fra: https://www.nasjonalmuseet.no/samlingen/objekt/NG.M.00839
Ill. 4: Edvard Munch. Selvportrett, 1882, Olje på papir oppklebet på papp, 23.5x 20 cm. Munchmuseet, Oslo.
Litteratur
Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til idag. Oslo: Det Norske Samlaget, 2004.
Eggum, Arne. Edvard Munch – malerier, skisser og studier. Drammen: J.M. Stenersens Forlag, 1995.
Edvard Munch i Nasjonalmuseet En samlet oversikt. Oslo: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, 2022.
Garrels, Gary, Jon-Ove Steihaug, Sheena Wagstaff, Karl Ove Knausgaard, Patricia G. Berman, Allison Morehead, Richard Shiff , Mille Stein. Edvard Munch Between the Clock and the Bed. New York: Metropolitan Museum of Art, 2017.
Johannesen, Ina, Inger Walle, Ann Falahat. My Art is a self-confession, Edvard Munch. Oslo:Kaare Berntsen/Ressurs/HBO, 2008
Langaard, Ingrid. Edvard Munch – modningsår: En studie i tidlig ekspresjonisme og symbolisme. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1960.
Müller-Westermann, Iris og Hilström. Munch by Himself. London: Royal Academy of Arts, 2005. Stockholm: Moderna Museet, 2005.
Muller-Westermann, Iris. Munch by Himself. New York: The Metropolitan Museum of Art, 2017.
Skedsmo, Tone, Olaf Schous gaver til Nasjonalgalleriet: Nasjonalgalleriet 14.november 1987-7. februar 1988. Oslo: Nasjonalgalleriet, 1987.
Store norske leksikon online. S.v. “Edvard Munch”. Oppsøkt 13.9.2022. http://snl.no/Edvard_Munch
Tschudi-Madsen, Stephan; Johannesen, Ole Rønning: impresjonisme - billedkunst i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 25. oktober 2022 fra https://snl.no/impresjonisme_-_billedkunst
Ustvedt, Øystein, Volle og Waallmann Hansen. Edvard Munch i Nasjonalmuseet. Oslo: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, 2008.
Referanser
- ↑ Skedsmo, Tone, Olaf Schous gaver til Nasjonalgalleriet: Nasjonalgalleriet, 106 ; Stang, Ragna, Edvard Munch: mennesket og kunstneren, 287.
- ↑ 2,0 2,1 Müller-Westermann, Munch by Himself, 21.
- ↑ Ustvedt, Volle og Waalmann Hansen, Edvard Munch En samlet oversikt, 74.
- ↑ 4,0 4,1 4,2 Muller-Westermann, Iris. Munch by Himself, (New York: The Metropolitan Museum of Art, 2017), 23.
- ↑ Gunnar Danbolt, Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag, 228.
- ↑ Garrels et al., Edvard Munch Between the Clock and the Bed, 33.
- ↑ Johanessen, My art is a self-confession, 68.
- ↑ Eggum, Store norske leksikon online, s.v. "Edvard Munch"
- ↑ Edvard Munch i Nasjonalmuseet. Oslo: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, 2008, 16.
- ↑ Eggum, 1995, 46.
- ↑ Langaard, Edvard Munch - malerier, skisser og studier, 12.
- ↑ Tschudi-Madsen et al, Store norske leksikon, s.v."impresjonisme (billedkunst)"
- ↑ Store norske leksikon online, s.v “impresjonisme (billedkunst)”
