Trestamme

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
Verket Trestamme av kunstneren Knut Rumohr (1916-2002) ble malt i 1962. Det måler 115,5 x 141 cm og henger i dag på nasjonalmuseet som også er eieren av verket.[1]
Knut Rumohr, Trestamme, 1962. Tempera på lerret, 115,5 x 141 cm. Foto: Nasjonalmuseet.

Motivbeskrivelsen og formalanalyse

Man ser i Knut Rumohrs verk Trestamme noe der kunne ligne på en trestamme som er blitt zoomet helt inn på og rundt den ses der hvad der kunne hentydes til marker og bakke. Maleriet er oppbygget i en tredelt komposition med den midterste del skudt litt til venstre, selv stammen. Det er delt inn ved at der ses horisontale linier som blir brudt av mere vertikale linier i verkets midte. Man ser også at den midterste delen er malet i tættere og mere kompakte strøk enn de to ydre dele som er malet i mere luftige og korte strøk. utover det er farverne også med til at inndele verket i tre. De farver som er felles for alle siderne er blå, gul, okker og grøn. Midten er så blandet opp med mere svart og mørk fiolett, mens de to yderste delene er blandet opp med hvidt. Dette skaper en tydelig kontrast og dermed en tydelig oppdeling.

Rumohr er svært kjent for sin dynamiske fargebruk, som ikke alltid passer sammen i ren harmoni. De markante fargekontrastene kan vi også observere i dette verket. Motivets bakgrunn, feltene til høyre og venstre i bildet, består av lysere farger som lyseblå, lysegrønn og fiolett. Bruken av sort i bakgrunnen er minimal, men antyder linjer i landskapet i de lysegrønne feltene i bildets ytterkanter. Rumohr har gått tett inn på trestammen og beskriver treets overflate med en palett i jordfarger som gult, grønt, fiolett og stort. De utrykker sterke og dynamiske følelser. Rumohr benytter seg blandt annet av komplementærfargene gul og fiolett, som står i størst kontrast til hverandre. Dette gir et dramatisk og nesten aggressivt uttrykk.

Ved hjelp av de bestemte fargene i Rumohr komposisjon skaper kunstneren et fargeperspektiv. Denne teknikken baserer seg på forestillingen om at varme farger virker nærmere enn kalde. Blåfargene gir inntrykk av å legge seg bakover i bildeplanet, og fargene som fiolett og gul trekkes fram. Dette bidrar til å skape dybde i billedrommet, hvor trestammen legger seg foran i verket.

Tittel

Tittelen til verket Trestamme er en avgjørende del av bildeforståelse og analyse. Den hjelper tilskueren å forstå hva Rumohr egentlig ville vise i verket hans, og uten denne tittelen kan inntrykket av maleriet være helt annerledes.

Tittelen passer også inn i perioden Rumohr ga verkene sine enkle navn som på en måte beskriver hva som var Rumohrs intensjon å vise.[2]

Lyrisk abstraksjon og naturmaleriet i Rumohrs samtid

Kvalitetene i verket Trestamme føyer seg inn i en måte å avbilde natur og naturinntrykk på som ikke er utelukkende for Rumohrs kunstnerskap, men er del av tydelige strømninger i norsk og vesteuropeisk maleri på 50- og 60-tallet.

Etter andre verdenskrig ble Paris et innflytelsesrikt sentrum for unge kunstnere, og begrepet "Pariserskolen" (L'École de Paris) brukes for å beskrive de abstrakte strømningene i samtidens maleri fra 1945 opp mot 1960-tallet.[3] Det er fra disse strømningene vi henter begrepet som på fransk kalles "tachisme" men som på norsk i ettertiden har fått begrepsnavnet "lyrisk abstraksjon"[3]

I Norge kan vi plassere kunstnerne Jakob Weidemann og Inger Sitter, sammen med Knut Rumohr og andre på listen over relevante utøvere.[2] Felles for disse er behandlingen av naturen og naturinntrykk gjennom malemediet, vekk fra tydelige og etterrettelige gjengivelser mot en mer poetisk bearbeidelse av landskap, sted og objekt. Kunstnerne var ikke først og fremst opptatt av en opprinnelig scene eller et konkret landskap men av hvordan dette kunne utvides, oversettes og behandles. Det var kunsten og maleriet, den todimensjonale bearbeidelsen av naturinntrykk som var deres hovedanliggende.[2] Rumohr selv uttalte at han var opptatt av "sjelsinntrykk" framfor synsinntrykk, og at han ved å abstrahere virkeligheten gjennom brede penselstrøk og store fargekontraster skulle formidle følelser og sinnsstemninger uavhengig av hva en måtte oppleve ved å fysisk befinne seg ute i naturen.[3]

Rumohrs uttalelse til A-Magasinet i 1992 om sin egen praksis oppsummerer godt sentrale aspekter ved den lyriske abstraksjonen som han delte med mange av sine samtidige. Her fremkommer også en konkret kobling til det lyriske i en annen forstand gjennom sammenlikning av malerisk komposisjon og musikalsk komposisjon:[3]
Det er sinnsstemninger jeg prøver å uttrykke når jeg maler landskap. Jeg maler ikke bestemte motiv, men prøver å uttrykke noe menneskelig i landskapet, både gjennom farver og former og den måten jeg legger farvene på. Jeg omdanner landskapet til en komposisjon, akkurat som en komponist gjør med musikk. Så mitt landskap kan ha himmel både oppe og nede - jeg setter inn komponentene der det faller seg naturlig, og derfor kan jeg plassere en lysende blånet himmel nederst på bildet hvis det passer best.[3]

Litteratur

Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. Oslo: Det Norske Samlaget, 2018.

Godø, Randi. «Knut Rumohr, Trestamme» Nasjonalmuseet. 2015. https://www.nasjonalmuseet.no/samlingen/objekt/MS-01799-1988

Norum, Ingrid. Knut Rumohr: Temperament. Førde: Skald, 2014.

Referanser

  1. Godø, «Knut Rumohr, Trestamme» Nasjonalmuseet https://www.nasjonalmuseet.no/samlingen/objekt/MS-01799-1988
  2. 2,0 2,1 2,2 Danbolt, Norsk Kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag.
  3. 3,0 3,1 3,2 3,3 3,4 Norum, Knut Rumohr: Temperament