Villa Britannia, Belgia

Christian Krohg, Villa Britannia, Belgia, 1885. Olje på lerret, 200,7 x 134,9 cm. Foto: Nasjonalmuseet.

Villa Britannia, Belgia er et olje på lerret av Christian Krogh(1852–1925) malt i 1885 og viser et tidstypisk hverdagsmotiv fra samtiden. Maleriet måler 200.7 x 134.9 cm og vitner om innflytelser fra salongrealistene som Krogh hentet inspirasjon fra i 1880-årene. Bildet ble malt under et fem måneders opphold han hadde sammen med Oda Engelhart (1860–1935) i Belgia, fra april til september. Det er det eneste maleriet han malte i Belgia, der han begynte å jobbe med fortellingen Albertine (1886).

I 1889 ble maleriet ble kjøpt og ervervet av Nasjonalmuseet og er i dag en del av utstillingen «Nordic Art. The Modern Breakthrough 1860-1920, 2012 - 2013».

Presentasjon av motivet

Maleriet viser helfigur av en ung kvinne i profil. Kvinnen sitter på en stol på en balkong og leser en bok. Boka ligger i fanget hennes, hvor blikket til kvinnen også er festet. Hun har på seg en lang kjole som er mørk med spill av blått. Kvinnen lener føttene sine på en tom stol ovenfor henne. Håret hennes er oppsatt og er i en lys brun nyanse. I bakgrunnen er det en kjerrevei som leder mot en port. Det er tett med trær på hver side av veien og man kan skimte en gård eller landsby i forsvinningspunktet ovenfor porten. I veien er det hjulspor med sølepytter og et litt tvetydig gårdsdyr, lignende en hest eller kyr som gresser i veikanten. Ut fra størrelsen til dyret i forhold til den unge kvinnen, forteller det oss hvilken tenkt distanse det er mellom forgrunn og bakgrunn, i tillegg til en antydning til hvor høyt over bakken verandaen er bygget. På høyre side av bakgrunnen er det trær, grønne jorder og en dam. Mesteparten av lerretet okkuperes av naturen i bakgrunn. Forgrunnen benytter seg av mørke sterke konturer, i kontrast med den lysegrønne naturen, som er malt med en impastoteknikk som tilslører detaljene i landskapet. Fargene brukt på naturen og belysningsfargen tilsier at det er tidlig på våren. Stemningen er lett og beroligende. Krohg har benyttet seg av spennende beskjæringer som skaper en åpen komposisjon.

Sjanger

Villa Britannia, Belgia er et sjangermaleri med motiv fra hverdagslivet. Det er et balkongmotiv, typisk for samtidens kunst, som bidrar til det kontinentale preget. Det er et ganske arbitrært motiv, med et hverdagslig øyeblikk i et borgerlig liv. Maleriet er typisk for de realistiske strømningene Krohg var inspirert av i 1880-årene. Under Krohgs opphold i paris i 1881-1882, studerte han særlig de Parisiske salongrealistene, av dem hadde Krohg en spesielt sterk dragning til Édouard Manet (1832-1883). I perioden under og etter Parisoppholdet malte Krohg selv andre balkongmotiver, på lignende vis som Manet og salongrealistene.

Innholdsanalyse

Harriet Backer, Blått interør (1883). Olje på lerret, 84 x 66 cm. Foto: Børre Høstland.

Villa Britannia, Belgia er et maleri som omhandler det hverdagslige livet ved Krohgs utenlandsopphold i Belgia. I lys av at Oda Engelhart også var tilstede har det vært nærliggende å tro at det er henne som er avbildet i maleriet. Denne forståelsen ble derimot utfordret på 90-tallet av Oscar Thue (1928–1994) som avviser at bildet er av Oda Engelhart. Den unge kvinnen i maleriet er derfor ukjent, noe tittelen også understreker ved å legge vekt på selve stedet og ikke personen. Bildet kan derfor ved første øyekast tolkes som et rent «dokumenterende» hverdagsmotiv uten en spesielt dypere mening der selve motivet ikke er det mest sentrale, men hvor det rent maleriske er i fokus.

Slike balkongscener eller liknende motivscener der en kvinne er opptatt i en fritidsrekreasjon, er ikke en original idé hos Krogh. Her kan eksempelvis Harriet Backers Blått interiør (1883) og Hans Heyerdahls Ved vinduet (1881) trekkes frem, noe som også viser at Krohgs maleri fra Belgia heller ikke skiller seg spesielt ut i en norsk kontekst. Innflytelsen av impresjonismen kan påpekes i alle de nevnte maleriene, men Krogh selv viser ikke et brudd med realismen eller naturalismen i Villa Britannia, Belgia slik som man for eksempel ser hos Backers Blått interiør. Ifølge kunsthistorikeren Erik Mørstad (f. 1950) kan man skille mellom subjektiv og objektiv naturalisme, hvorpå den subjektive naturalismen likner impresjonismen i å «gjengi virkeligheten slik den fester seg på netthinnen». Maleriet faller derfor ikke utenfor spennet i naturalismen, til tross for de overlappende trekkene med impresjonismen.

Videre er det interessant å påpeke det lyse og frodige landskapet i bakgrunnen ved verket. Krogh har valgt å legge vekt på de naturgitte omgivelsene rundt i villaen som bakteppet i stedet for å male en scene fra innendørslivet i villaen. Slik sett vender Krogh blikket vekk fra bylivet og situerer menneskefiguren nærmere naturen. Naturen i maleriet er likevel menneskeskapt og ikke vilt, og bildet speiler dermed også et forhold mellom mennesket og naturen i sin egen tid. 

Personlig kontekst for maleriet

En annen måte å henvende seg til maleriet på er å se til den personlige konteksten omkring Krogh og Oda. Maleriet konfronterer betrakteren med en ro som interessant nok er i stor kontrast til den konkrete situasjonen paret stod i. Oda Engelhart var fortsatt gift med Jørgen Marianus Flood Engelhart (1852–1921), og i tillegg bar hun på barn sammen med Krohg. Å få et barn utenfor ekteskapet var ansett som skandaløst og skammelig i samtiden, et sosialt betinget faktum paret tydelig var klar over da de tross alt plasserte det nyfødte barnet i et fosterhjem. Nana Krogh (1885–1974) ble ikke hentet hjem i igjen før skilsmissen mellom Oda og Jørgen var offisiell og fullstendig i 1888, som vil si tre år etter oppholdet i Belgia.

Man kan i så måte stille spørsmål ved hvorfor Krohg har valgt vekk de nærmere intime sidene ved hverdagslivet når dette var noe som opptok ham ellers i kunsten som en naturalistisk maler. At Oda ikke er valgt som modell for en hverdagsskildring fra utenlandsoppholdet, kan tolkes som et eget ønske fra henne selv, eller en felles avgjørelse paret kom fram til, nettopp på grunn av det skandaløse ved det å få et barn utenfor ekteskapet. Herunder har Krohg distansert Oda og seg selv fra tabuet om å ikke oppfylle kravene til en anstendig borgerlig kjernefamilie. Maleriet viser ingenting av objekter, poseringer eller spor som peker i retning av ekteskapet eller morsrollen omkring den unge kvinnen, temaer det ikke er usannsynlig at Oda og Krohg samtalte om under oppholdet. I så måte viser Christian Krogh at han tok et standpunkt for den borgerlige kjernefamilien ved å ikke stille spørsmål ved dens moraliserende familielære og tilhørende problemer, noe som utfordrer hans mye omtalte posisjon som en radikal samfunnsdebattant og progressiv kvinneforkjemper.

Krohgs syn på kjernefamilien

Dette standpunktet for kjernefamilien understrekes videre ved at Krogh var opptatt av å framstille sitt eget familieliv som idyllisk og i tråd med det kapitalistiske samfunnets overhengende borgerlige idealer. Herunder følger han den kunsttematiske tradisjonen om den lykkelige familien fra opplysningstiden, noe maleriene I Baljen (1889), In the morning (1889) og Oda og Per ved vinduet (1892) er eksempler på. Kunsthistoriker Øystein Sjåstad (f. 1980) forklarer følgende om I Baljen: «Krohg’s family interiors, such as In the Tub, are not about conficts or diffcult aspects of modern experience, for they show moments in which trust, harmony,and equanimity exist in familiar relationships (but without nostalgia and melodrama).The people in In the Tub are smiling, some are touching each other gently, and they are communicating and absorbed in a shared joyful activity in a safe and harmonious home».

Krogh var dermed opptatt av å vise Oda som en anstendig og pliktoppfyllende mor med et spesielt nært bånd til sine egne barn, lykkelig oppslukt og hengitt til både denne rollen og som hustru. I I Baljen blir vi også vitne til en anonym arbeiderkvinne som betjener den borgerlige kjernefamiliens ve og væren, et uttrykk som tydelig gjenspeiler arbeiderklassens stilling i forhold til de borgerlige klassene med fravær av politisk opposisjon fra Krohg sitt hold.

Slik sett vitner Krohgs kunst om spennet av kvinnens plass og funksjon i det moderne norske kapitalistiske samfunnslivet, der Villa Britannia, Belgia står som ett av flere eksempler på dette forholdet rent indirekte og utilsiktet fra kunstnerens intensjoner. I et forsøk på å skape distanse i stedet for motstand og opprør fra det skandaløse, har Krohg samtidig gjort en omfavnelsene av de borgerlige idealene som gir premisset for problemet til å begynne med. I så måte antyder dette at Krohgs realisme stilte med visse fortegn, at det han uttrykte på lerretet var en borgerlig form for realisme. Likeså har verken denne retningen i kunsten samt impresjonismen ideologisk sett klart å skille seg fra en patriarkalsk rammebetingelse og verdensanskuelse i tjeneste til utbytting for borgerlige klasseinteresser, men tvert om sammenfaller med dette og fremstiller samfunnslivet som utspiller seg fra denne basisen som naturlig.

Villa Britannia, Belgia kan derfor også leses som et forsøk fra Krohg i å redde sitt eget familiery og Odas sosiale omdømme som borgerkvinne og framtidig borgermor og -hustru i samtiden. Oppfølgende plasseres verket som et uttrykk for det borgerlige og reformistiske standpunktet Krogh selv hadde til de sosiale klassebetingende problemene og intrigene i det industrialiserte kapitalistiske samfunnet, hvorpå kvinnespørsmålet i dette tilfellet blir redusert til hvordan den borgerlige familien i form burde innredes uten å bryte opp innholdet og avsløre dens klassemessige opphav og funksjon. Villa Britannia, Belgia kan slik sett forstås som et verk som speiler begrensningene til Kroghs standpunkt i kvinnekampen ved å slå et slag for den borgerlige kjernefamilien og behandle den som hellig. De påståtte bidragene fra Krohg i å avansere kampen for kvinners rettigheter og emansipasjon har derfor et ambivalent omslag.

Kunsthistorisk kontekst

Under Krohgs opphold i paris i 1881-1882, studerte Krohg de Parisiske salongrealistene. Av dem hadde Krohg en særlig sterk dragning til Gustave Courbet (1819-1877), men også Édouard Manet, en kunstner som blir omtalt som en overgangsfigur mellom realismen og impresjonismen, som selv havnet i senter for gruppen malere som grunnla den egentlige impresjonismen. Manet skulle ha mest å si for Krohg rent malerisk. Bakgrunnen er malt med et mer impresjonistisk formspråk enn forgrunnen. Her maler Krohg med tykkere og raskere strøk, og benytter seg av mer impastoteknikk enn forgrunnen. Også Krohgs bruk av rike variasjoner i sorttonene henter mye inspirasjon fra de franske realistene.

Krohgs kunstsyn var veldig preget av de realistiske strømningene i samtiden, men ikke eksklusivt fra det kunstneriske hold. Christian Krohg mente at kunsten skulle konsentrere seg om å male tidens bilde, og kunsten, skulle ideelt alltid omhandle samtiden, på så måte som å være et tidens bilde. Krohgs kunstfilosofi hentet mye fra den Danske litteraturviteren Georg Brandes, en innflytelsesrik teoretiker kjent for å lansere "Det moderne gjennombrudd" i Skandinavia, og hvis møte med Krohg skal ha vært av stor betydning for Krohgs kunst- og litteratursyn. Dette synet uttrykte han i hans kjente foredrag «Den bildende Kunst som led i Kulturbevægelsen» i 1886 et foredrag som i stor grad gjengir teoriene til Brandes, om at kunstens fremste formål var å speile samtiden. Dette var bakgrunnen for Krohgs ønske om å fange øyeblikk som reflekterte hans samtid, i sine malerier. Villa Britannia, Belgia virker å reflektere dette synet. Det kan virke som at gjennom formspråket, prioriterte Krohg å forsøke å fange øyeblikket og skape en slags snapshot-effekt, hvor bildet skulle gi inntrykk at det er et øyeblikk fra virkeligheten.

Bibliografi

Mørstad, Erik. 1998. Malerileksikon : teknikker, motivtyper og estetikk. 1. utgave, 2. opplag, Norge: Ad Notam Gyldendal.

Sjåstad, Øystein. 2021. «Christian Krohg's Images of Family Intimacy in the Age of Impressionism» i Mapping Impressionist Painting in Transnational Contexts, redigert av Emily C. Burns og Alice M. Rudy Price, 77–89. New York: Routledge

Thue, Oscar. 1997. Christian Krohg. Oslo: Aschehoug.

Thue, Oscar. 1968. Christian Krohg. En Bibliografi. Universitetsforlaget.

Thue, Oscar. 1962. Christian Krohg. Kunst i Skolen. Oslo: Centraltrykkeriet Oslo.