Vinje som gjetergutt

Vinje som gjetergutt er et oljemaleri av den norske kunstneren Christian Skredsvig. Maleriet ble kjøpt opp av Nasjonalgalleriet i 1985, og kan i dag sees i Nasjonalmuseets faste utstilling.

Etter flere år i utlandet ble Skredsvig særlig opptatt av å skildre norsk natur og bygdekultur slik vi ser i dette maleriet. Gutten på bildet er en framstilling av nasjonaldikteren Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870) som barn.

Motivbeskrivelse

Christian Skredsvig, Vinje som gjetergutt, 1887. Olje på lerret, 99,5 x 151 cm. Foto: Nasjonalmuseet/Børre Høstland.

Vinje som gjetergutt er et maleri der vi ser norsk natur med en ung gutt i forgrunnen. Den unge gutten er lyshåret, med blå øyne og påkledningen står i tråd med hans oppgave som gjetergutt. Gutten står i en åpning i skogen, plassert i en skråning. Til høyre kan vi skimte et geitehode, og rett bak, står det et par telemarksfe og beiter. Til venstre forsvinner perspektivet inn i en dalformasjon, der fjelltoppene møter himmelens noe regntunge skyer. Samspillet mellom forgrunnens skråning og bakgrunnens fjellformasjoner skaper dybde og perspektiv.

Naturomgivelsene dekker store deler av maleriet. Landskapet er preget av både løvtrær, skog, og fjell. Vi finner nyanser av oransje og gule blader, noe som gir assosiasjoner til en overgangsfase mellom sen sommer og høst. Guttens varme farger står i kontrast til de kalde fargene som er brukt til å male omgivelsene. Dette bidrar til å fremheve gutten som hovedmotiv.

Der gutten er plassert med ryggen vendt mot skråningen, er det vanskelig å si noe om gutten er på vei oppover, og har snudd seg for å betrakte utsikten nedover, eller om han er på vei nedover og bare har stoppet opp. Uavhengig er den avslappede holdningen med samlede ben der jakken henger over skulderen, en indikasjon på at gutten står stille. Guttens stillstand underbygger det betenkte blikket han bærer da omgivelsene han befinner seg i tilsynelatende er i bevegelse.

For det er guttens betenkte blikk som er maleriets hovedmotiv. Der dyrene er i bevegelse og konsentrert om øyeblikket, er guttens stillstand en underbyggelse om et åndelig fravær. Slik tittelen hentyder, har gutten et ansvar for dyrene. Likevel hviler blikket hans utenfor maleriets rammer, og bidrar til en åpen undring om guttens tanker.

Formalanalyse

Den rolige fargepaletten er typisk for Skredsvig, der han ofte bruker dempede lokalfarger som er dype og mettede. Den naturlige lyskilden fra den overskyede himmelen bidrar til det stemningsskapende i maleriet. Med glatte penselstrøk og en nedtonet fargepalett skaper Skredsvig et atmosfærisk perspektiv der fjellformasjonene møter himmelen. De mørkere skyggene i skogene, gjør at vi flytter blikket vårt fra guttens ansikt og videre inn i landskapet. Fargene blir sterkere, jo nærmere forgrunnen du kommer.

Det er ellers få kontraster mellom lys og skygge, likevel er dybden overbevisende. De mørkere skyggene i skogene, gjør at vi flytter blikket vårt fra guttens ansikt og videre inn i landskapet. Kontrasten mellom bakgrunnens kalde toner, og de varme elementene i forgrunnen, bidrar til en levende realisme. Denne kontrasten fremhever også gutten som hovedmotiv. De rustrøde fargene man ser i gutten, finner vi igjen i telemarksfeene, noe som skaper en glidende overgang og som koloristisk knytter elementene sammen.

Verket har en moderne komposisjon der gutten er plassert lengst frem i bildet, skåret av ved knærne. Vi finner flere diagonale linjer, blant annet i trærne, hellingen og mellom telemarksfeene. Disse linjene bidrar til en spenning der betrakteren kan la blikket vandre og ta inn alle detaljene i motivet. Som en kontrast til disse diagonalene, har vi en vertikal linje i gutten, som skiller seg ut fra de ellers dynamiske omgivelsen. Dette skaper en ro og harmoni, og retter fokuset på han og hans åndsfraværende og tankefulle ansikt.

Gutten er portrettert detaljert, og realistisk, samtidig som dyrene og omgivelsene er malt med grovere strøk. I omgivelsene bruker Skredsvig fuktige og tykke oljestrøk som bidrar til en stemningsskapende atmosfære. En kan argumentere for at disse tykke lagene med oljemaling har noe impresjonistisk over seg. Dette gir en levende effekt der de små bevegelsene som alltid finnes i naturen, blir gjengitt på overbevisende måte. Samtidig er det detaljrike ansiktet et motiv som griper betrakteren.

Vinje

Som nevnt over, hadde Christian Skredsvig en forkjærlighet for skildringer av norsk natur og bygdekultur. Nasjonaldikteren Aasmund Olavsson Vinje var en betydelig inspirasjonskilde for han. Vinje var særlig kjent for å være banebrytende i bruken av det nye landsmålet i journalistikk, bøker og dikt. Skredsvig følte på et slags slektskap med Vinje, og tok dermed mye inspirasjon fra hans livshistorie, verdier og forhold til poesi, også i form av kjærligheten for det norske.

Skredsvig var på mange måter betraktet for å være en romantiker. Med dyktige ferdigheter i ulike teknikker, skildret Skredsvig norske levevilkår og fremmet det nasjonale særpreget. Skredsvig resonerte til Vinjes dikt, musikk og litteratur noe som påvirket hans kunst, både før og etter Vinjes død. Det var også mange paralleller i deres oppvekst; de kom begge fra gårdsliv der de begge følte på et nært slektskap med deres respektive hjemplasser. Begge var kunstneriske anlagte med en tidlig forkjærlighet for kunstneriske uttrykk.

Vinje som gjetergutt ble ferdigstilt i 1887, søtten år etter Vinjes død i 1870. Skredsvig valgte med sin kunnskap og beundring for lyrikeren å skildre Vinje som barn. Maleriet ble malt på en studietur til Telemark, der Skredsvig også maler Vinjes barndomshjem Plassen i Telemark. Her har Skredsvig, som tittelen hentyder, portrettert Vinjes oppvekstkår. Med Vinje som gjetergutt, var Skredsvig blant av de første som introduserte nyromantikken på 1890-tallet i Norge. Med denne særlige interessen for Vinje, omringet av nyromantiske impulser, er det ikke rart at Skredsvig maler disse to maleriene.

Fra naturalisme til nyromantikk

1886 blir en overgang i norsk kunst. De nasjonale motivene hadde eksistert i norsk kunst siden begynnelsen av 1800-tallet, men det er på 1880-tallet at norske kunstnere finner veien til dette nye formspråket som blir særegent for epoken. Flere av de største, norske, kunstnerne returnerte fra sine opphold i utlandet, og sammen hentet de frem inspirasjonen og teknikken de hadde med seg i bagasjen.

På 1800-tallet fungerte Paris som et kulturelt sentrum i Europa, og i 1880-årene var kunsten inspirert av naturalistiske tendenser, med et helt nytt syn på farger. Naturalismens krav om sannhet, og kunstnerens oppgave om å gjengi virkeligheten, inspirerte de norske kunstnerne. Oppfinnelsen av fargetuben ble særlig viktig, da det åpnet opp for muligheten til å male ute i naturen. Friluftsmaleriene fristilte kunstnerne fra deres atelier, og muligheten til å studere lys og atmosfære ble en avgjørende faktor. Under naturalismen skulle kunstnerne ut og male direkte foran motivet og overføre det man så umiddelbart, ned på lerretet. Det ble også særlig viktig å kunne fange lyset slik man opplevde det. Derfor ble motiver badet i sollys et typisk kjennetegn for naturalistisk kunst. Fargebruken endret seg også under denne perioden. Før skulle man skape skygge ved bruk av sort og hvitt, men nå begynte kunstnerne heller å bruke farger, ved å for eksempel bruke mørkegrønn som skygge til noe blått eller bruke en litt lysere versjon av lokalfargen til lys. Christian Skredsvig var rask til å tilegne seg den franske naturalistiske stilen og fikk gullmedalje på Salongen i Paris for maleriet Une Ferme à Venoix i 1881.

Sommeren 1886 ble Erik Werenskiold, Gerhard Munthe, Kitty Kielland, Eilif Peterssen og Harriet Backer invitert av Skredsvig til gården hans på Fleskum i Bærum. To viktige verk fra Fleskum-sommeren var maleriene, begge kalt Sommernatt, malt av Kitty Kielland og Eilif Peterssen. Her fanger de den atmosfæriske, og sær-norske, lyse, sommernatten. I disse maleriene fant man klare kjennetegn som skulle komme til å definere stemningslandskapet i nyromantisk kunst. Det klare dagslyset man fant i naturalismen ble erstattet med den mer stemningsfulle skumringen. Dette påvirket fargene, som ble nedtonet, og heller samlet i større flater. Konturene i landskapet ble mer synlig og skapte et klart skille mellom vann, skog og himmel. Den romantiske tanken om at menneskets bevissthet hang sammen med naturen, ble hentet frem igjen.

Christian Skredsvig gikk, sammen med de andre kunstnerne, helhjertet inn for den nye stilen. Hans malerier etter Fleskum-sommeren bryter med stilen han arbeidet med i Paris, noe man ser i Vinje som gjetergutt. Gjeldende er det dempede lyset som flater ut bildet og omgjør skogen til en større og udetaljerte flate. Da maleriet portretterer en allerede død forfatter, i sin barndom, bryter det med naturalismens krav om å male samtiden. På denne måten kan Vinje som gjetergutt regnes som et typisk verk innen nyromantisk kunst.

Litteratur

Berg, Knut. Norges kunsthistorie. B.5. Nasjonal vekst. Oslo: Gyldendal, 1983.

Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til idag. Oslo: Det norske samlaget, 1998.

Haverkamp, Frode Ernst, Arve Rød, Øivind Storm Bjerke, Øyvind Reisegg. "Norsk kunsthistorie". Store norske leksikon online, oppsøkt 20.10.2023. https://snl.no/norsk_kunsthistorie

Kirkholt, Tore. "Nyromantikken (kunst)". Store norske leksikon online, oppsøkt 20.10.2023. https://snl.no/nyromantikken_-_kunst

Kronen, Torleiv. Christian Skredsvig liv og dikting. Oslo: Gyldendal, 1939.

Sandberg, Kristian Lødemel. "Aasmund Olavsson Vinje". Store norske leksikon online, oppsøkt 20.10.2023. https://snl.no/Aasmund_Olavsson_Vinje

Skaara, Hilde Areng, ”Vinje som gjetergutt”. Nasjonalmuseet, oppsøkt 20.10.2023. https://www.nasjonalmuseet.no/samlingen/objekt/NG.M.03642