Forskjell mellom versjoner av «Høyfjell i soloppgang»

Revisjonen fra 23. okt. 2023 kl. 13:14

Hans Gude, Høyfjell i soloppgang, 1854. Olje på lerret, 100,2 x 163,6 cm. Foto: Nasjonalmuseet/Børre Høstland.

Maleriet Høyfjell i soloppgang (1854) er malt av Hans Gude (1825 - 1903). Maleriet er malt med olje på lerret i formatet 100,2 x 163,6 cm. Gude var glad i store formater, da dette ga inspirasjon for fantasien ^[1]. Det eies av Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design i Oslo. Maleriet kom i Nasjonalmuseets eie som en gave fra Thorvald Meyers døtre. Høyfjell i Soloppgang er basert på skisser fra en studiereise i Kvinherad og Mauranger i 1849 ^[2]. Maleriet ble laget i Gudes tidlige periode hvor han produserte flere versjoner av norske høyfjellslandskap^[3].

Motiv

Høyfjell i soloppgang er et av verkene til Hans Gude som skildrer til norsk naturlandskap. Panorama-formatet gjør at man ser mange mil med fjell i horisonten og møter den atmosfæriske himmelen med skyer. . Store skjønne fjell og fjord som er snødekket utgjør seg i bakgrunnen med det varme lyset fra morgensolen. I midten av motivet kan man se en isbre ved siden av et fjell som er omkranset av skyer. I tillegg skaper skyene og fjellene en skyggefull dal. I den skyggefulle dalen finner man et tjern som viser et speilbilde, liten del av noen skyer. Den horisontale linjen av stivnede hvite fjelltopper, isbreen, de skarpe slagskyggene, den mørke fargebruken og veltede mosegrodde døde trær frembringer tanker om noe evig, mektig, og dramatisk. Ved forkanten av en stein skimtes to jegere. Deres ansiktsrekk er udefinerte. Klærne er matte og naturfargede, malt i en litt stiv fasong som gir assosiasjoner til vadmel og tradisjonelt bondetøy. Gude foretrakk å avbilde slike hverdagsmennesker, han ville at man skulle kunne se seg selv i maleriet ^[4] . Jegerne sikter mot noen reinsdyr. De er forsvinnende små i forhold til den veldige naturen - Et typisk trekk ved nasjonalromantikken.

Formalanalyse og virkemidler

Komposisjon

Komposisjonenen er harmonisk og balansert. Horisonten deler maleriet på midten mellom den lyse himmelen og den mørke jorden. Vi kan se fjellformasjoner på hver side av et fjell i sentrum. Fjellene på høre side er noe større og mørkere. Gude oppnår likevel balanse i bildet ved å plassere flere mørke skyer på venstre side. Ellers er komposisjonen nesten symmetrisk, noe som sammen med den dempede paletten skaper ro og harmoni i bildet.

Perspektiv

Gude skaper en tydelig romfølelse ved bruk av perspektiv og illusjon. Det som skal fremstår som nærmest betrakteren er malt større enn det er som trer lengre bak. Videre oppnår Gude en illusjon av dybde ved å ta i bruk fargeperspektiv, der forgrunnen er malt varmere enn bakgrunnen. Andre steder jobber han med atmosfærisk perspektiv. Dette er særlig tydelig ved de opplyste fjellene i bakgrunnen som er malt med færre kontraster og detaljer. Dette gjør at de trer lenger bak, til tross for at de har en noe varmere farge fra sollyset enn den kalde himmelen. Videre kan vi se fjellene i normalpespektiv, opp på skyene i froskeperspektiv og ned på menneskene i fugleperspektiv. Kombinasjonen av perspektifver forsterker romfølelsen og størrelsesforholdet mellom de små staffasjefigurene og den sublime naturen.

Lys og mørke

Blandt de formale virkemidlene spiller fargebruken og fargeperspektivet en viktig rolle. En kan legge merke ved fargeperspektivet som baserer seg på lokalfarger, samt nyanser av lyse og mørke farger, og skaper kontraster mellom fargene. Bruk av et dempet palett skaper dybde, hvor fjellkjeden i lyse toner virker fjerne, mens de varmere jordfargene femhever forgrunnen. Solen som ikke er avbildet i maleriet, er bildets lyskilde, og er avgjørende for det utfollende fargespillet. Sollyset retter betrakterens blikk inn mot sentrum av bildet, og iscenesetter eksempelvis staffasjen av de jaktene mennene. Maleriet viser hvordan Gude har malt verket med hensyn til solas skinn på naturen som skaper et harmonisk landskap.

Nasjonalromantikken, det sublime og påvirkning fra Düsseldorfskolen

Nasjonalromantikken

Nasjonalromantikken 1830-70 var en særegen epoke i norsk malerkunst. Det var en periode med frigjøring og nasjonsbygging i flere land i Europa, og kunsten ble orientert mot å vise frem nasjonens felles tradisjoner, språk og kultur. Som student ved kunstakademiet i Düsseldorf møtte Gude et Tyskland preget av sensur der kunsten gav forrang til de rike og bemidlede, hvilket preger Gudes motivvalg ^[5]. Gude blir tilhenger av nasjonalstaten som en sikring for demokrati og ytringsfrihet, hvilket leder hans kunstneriske fokus mot motiver som er typiske og spesielle for Norge, samt fremstilling av hverdagsmennesker man kan relatere seg til ^[5], slik vi finner vi igjen i Høyfjell i Soloppgang. Etter fire hundre år under Danmark hadde Norge hadde fått sin egen grunnlov i 1814, men var fortsatt i union med Sverige. Som en del av nasjonsbyggingen i denne perioden ble også kunstnerne orientert mot å vise frem den nasjonale fortellingen, heller enn kunstnerens individuelle utrykk. Ivar Aasen, P. A. Munch, Ole Bull, Asbjørnsen og Moe m.fl. la grunnlaget for en språklig, historisk, musikalsk og folkloristisk undersøkelse og forståelse av det norske. Hans Gude ble, sammen med malere som J. C. Dahl og Adolph Tidemand, en sentral representant for norsk kulturell bevissthet og nasjonsbygging i malerkunsten, og disse har laget flere av de mest kjente verkene i norsk malerkunst. Det fremste eksempelet av dem alle, Brudeferden i Hardanger, malte Tidemand og Gude i det store europeiske revolusjonsåret 1848. Selv om mange norske kunstnere befant seg utenlands i denne perioden, var motivene norske. Særlig landskaper og folkeliv ble populære nasjonalromantiske motiver, og dramatiske fremstillinger av norsk natur var med på å bygge opp den nasjonale identiteten. Gjennom sitt valg av norske motiver fikk landskapsmaleriet nasjonal egenart og identitet. Høyfjell i soloppgang er malt midt i den nasjonalromantiske perioden, og kan ses på som et eksempel på nasjonalromantisk maleri. Landskapet er sublimt med høye fjell og stor utsikt som viser det norske høyfjellet, mens menneskene er små mot den mektige naturen. Fokuset er på landskapet, ikke på figurenes psyke eller kunstneres individuelle opplevelse av motivet. Berg mener Gudes bilder var metaforer for Norge.

Det sublime

Det sublime var et viktig begrep for nasjonalromantiske kunstner. Ordet sublim kommer fra det latinske begrep sublimis som betyr “Høy, opphøyet”. Det sublim er en oppelevelse av frykt og beundring i møte med naturens vidde, storhet og kraft, det er en estetisk opplevelse. I filosofi brukes begrepet Sublim for å redegjøre en følelse av ubehag, individ føler når de er i møte med naturens storhet. Dette begrepet var et populært begrep i filosofi rundt 1700-tallet, filosofer som Kant og Edmund Burke skrevet om det. Edmuns Burke mente at individet opplever det sublime når sinnet blir overveldet av noe, at de ikke kan reflektere over noe annet; forbløffelse. "Når det store og sublime i naturen virker på sitt mektigeste, kalles den bevegelsen disse årsakene skaper for forbløffelse, og forbløffelse er den sjelstilstand der all sjelens aktiviteter blir opphevet med viss grad av frykt. Da blir sinnet så oppfylt av objekter at det ikke kan reflekter over noe annet."^[6] Skjønnhet og det sublime har ofte blitt blandet sammen som om de er én enhet, men disse to begrepene representerer ulik betydning. “Sublime gjenstander har en nemlig store dimensjoner, mens kjønnet til sammenlikning er små, det kjønne bør være glatt og polert; det storslagne barskt og skjødesløst”^[7]. Det sublime kunststil ble viktig hos nasjonalromantiske kunstnere, fordi det var en måte å vise frem de nasjonale karakterer til et land. Det sublime kunststilen tillot malerer å opphøye nasjonalbildet, og representere det nasjonalbildet som noe høyere, større og sterkere. Dette er viktig for Norge med tanke på at det var viktig for Norge å skille seg fra de andre skandinaviske landene og definere sin nasjonale identitet. I høyfjell og soloppgang ser vi store fjell og en enorm himmel og to små figurer. Natur i kunstverk er motivet og den virker sterkere i forhold til de to små figurene. Og dette er typisk for sublime maleri 

Düsseldorfskolen og påvirkningen på Gudes kunstnerskap

Av mangel på et eget norsk kunstakademi ble norske kunstnerspirer på 1800-tallet sendt til utlandet for skolering ^[8]. Med støtte fra den Norske Kunstforening ble Hans Gude som sekstenåring sendt til Det Kongelige Prøyssiske Kunstakademi i Düsseldorf ^[9]. Dette akademiet ble ansett som svært moderne i den europeiske samtiden ^[10]. Eksempelvis tilbød man studier innen landskaps- og folkelivsskildringer, og kunsten kunne ha romantiske innslag som villskap og følelser, hvilket skilte dem fra andre klassisk-orienterte akademier som la vekt på det universelle og idealiserte ^[10]. Akademiet hadde en unik tilnærming hvor man kombinerte romantikkens stemninger med klassisismens fornuft: de var likestilte ^[10]. Kunstnere på akademiet i Düsseldorf var opptatt av naturtro gjengivelser og mange på akademiet laget grundige, nesten naturvitenskaplige studier i friluft ^[4]. Skissene ble deretter kombinert til større komposisjoner som en representativ syntese av observasjonene man hadde gjort ^[1]. Man foretrakk slike synteser og representative gjengivelser siden dette forhindret at man ble styrt av følelser ^[11]. Landskapsbildene på Düsseldorfskolen er derfor ateliebilder hvor ikke alt nødvendigvis er hentet fra samme geografiske sted ^[1]. På Düsseldorfskolen bidro studiekameratene gjerne med elementer inn i hverandres bilder, og Gude ble såpass spesialisert på fremstilling av skylag at han gikk under kallenavnet "Luftdoktor" . På akademiet fikk Gude også opplæring i den romantiske tradisjonen med å benytte rike, mettede farger, samt lys og skyggevariasjon for å fremheve mektige og skremmende landskap ^[8]. I tillegg ble han påvirket av klassisismens harmoniske komposisjoner og det skremmende og overveldende fra den romantiske tradisjonen ^[8]. Høyfjell i Soloppgangs himmel, fargebruk, veksling mellom lys og skygge, troverdig gjengivelse og balanserte komposisjon vitner om de ferdighetene Gude tilegnet seg på Akademiet i Düsseldorf.

Litteratur

Berg, Knut (red.). Norges malerkunst I, Oslo: Gyldendal norsk forlag, 1993.

Burke, Edmund, Hume, David, Baumgarten, Alexander Gottlieb, Bø-Rygg, Arnfinn og Bale, Kjersti. Estetisk Teori: En Antologi. 2. utg. Oslo: Universitetsforl., 2013.

Danbolt, Gunnar. Norsk Kunsthistorie: Bilde og Skulptur frå Vikingtida til i dag. 1. utg. Oslo: Det Norske Samlaget, 2019.

Haverkamp, Frode. Hans Gude: Norske Malere. Oslo: Aschehoug, 1992.

Nedrebø, Reidar, Lønning, Ingeborg og Honerød, Anne Grete. Hans Gude: Den tidlige periode. Baroniet Rosendal: 1994.

Strøm-Olsen, Nicolai. Hans Gude: En Kunstnerreise. Oslo: Pax, 2015.

Referanser

1. ↑ ^{1,0 1,1 1,2} Haverkamp, Hans Gude, 6.
2. ↑ Nedrebø et. al, Hans Gude, 16-20.
3. ↑ Haverkamp, Hans Gude, 12.
4. ↑ ^{4,0 4,1} Strøm-Olsen, Hans Gude, En kunstnerreise, 13.
5. ↑ ^{5,0 5,1} Strøm-Olsen, Hans Gude, En kunstnerreise, 12.
6. ↑ Kjersti Bale og Arfinn Bø-Rygg, Estetisk teori en antologi, 35.
7. ↑ Kjersti Bale og Arfinn Bø-Rygg, Estetisk teori en antologi, 40.
8. ↑ ^{8,0 8,1 8,2} Haverkamp, Hans Gude, 5.
9. ↑ Strøm-Olsen, Hans Gude: En Kunstnerreise, 21.
10. ↑ ^{10,0 10,1 10,2} Danbolt, Norsk Kunsthistorie,172.
11. ↑ Danbolt, Norsk Kunsthistorie, 173.