Forskjell mellom versjoner av «Adolph Tidemand»
Linje 7: | Linje 7: | ||
Tidemand ville skildre de store livsritualer som var typisk norske. Ved å male norsk kultur fra den tiden, kunne han vise verden hvordan det var i Norge. Selv om det var livsritualer som dåp, bryllup, begravelse og lavkirkemøter han skildret, ble disse livsritualene gjort på en litt annen måte enn i andre land.<ref>Danbolt, ''Norsk Kunsthistorie'', 166. </ref> Tidemand fanget det nasjonalromantiske ved Norge på den tiden i maleriene sine. ''[[Haugianerne|Haugianerne]]'' viser et typisk norsk bondesamfunn, fordi Tidemand spesialiserte seg på å skildre den norske kulturen gjennom maleriet. | Tidemand ville skildre de store livsritualer som var typisk norske. Ved å male norsk kultur fra den tiden, kunne han vise verden hvordan det var i Norge. Selv om det var livsritualer som dåp, bryllup, begravelse og lavkirkemøter han skildret, ble disse livsritualene gjort på en litt annen måte enn i andre land.<ref>Danbolt, ''Norsk Kunsthistorie'', 166. </ref> Tidemand fanget det nasjonalromantiske ved Norge på den tiden i maleriene sine. ''[[Haugianerne|Haugianerne]]'' viser et typisk norsk bondesamfunn, fordi Tidemand spesialiserte seg på å skildre den norske kulturen gjennom maleriet. | ||
− | Adolph Tidemand forsøkte seg i en rekke forskjellige genre gjennom studietiden, men allerede etter sin første lengre reise gjennom østnorske dalfører og vestnorske fjordbygder i 1840-årene fant han en rekke motiver som preget hans videre virke. <ref>Danbolt, ''Norsk Kunsthistorie'', 166.</ref> Få år etter nevnte reise redegjorde han i et slags kunstnerisk manifest for hva han den gang forstod som den viktigste oppgave for sin kunst. Istedenfor det akademisk aksepterte historiemaleriet ville han heretter fremstille folkelivet slik det var i avsidesliggende bygdelag i Norge. Han | + | Adolph Tidemand forsøkte seg i en rekke forskjellige genre gjennom studietiden, men allerede etter sin første lengre reise gjennom østnorske dalfører og vestnorske fjordbygder i 1840-årene fant han en rekke motiver som preget hans videre virke. <ref>Danbolt, ''Norsk Kunsthistorie'', 166.</ref> Blant annet verket ''[[Gudstjeneste i en norsk landskirke]]'' har sitt opphav fra denne reisen. Få år etter nevnte reise redegjorde han i et slags kunstnerisk manifest for hva han den gang forstod som den viktigste oppgave for sin kunst. Istedenfor det akademisk aksepterte historiemaleriet ville han heretter fremstille folkelivet slik det var i avsidesliggende bygdelag i Norge. Han skrev i en artikkel i Illustrert Nyhedsblad nr.52, 1854 at han følte seg kallet til å illustrere dette kraftige naturfolks karaktertrekk, sæder og skikker og bevare for ettertiden hva som ennå fantes. Allerede, skrev han videre: "''er mang en skikk gaaet af Brug, mangen skjøn Nationaldragt ombyttet med latterlige uskjønne nye Moder''”. Likevel var det nettopp gjennom å opphøye genremaleriet og folkeskildringen i en akademisk historiemalerisk kontekst at Tidemand fikk sitt kunstneriske gjennombrudd. Det anekdotiske preger gjerne genremaleriet, enten det er en morsom eller tragisk episode kunstneren skildrer. I [[Haugianerne|''Haugianerne'']] har det anekdotiske veket for det elegisk stemningsfylte. ''[[Haugianerne]]'' henger i dag i Nasjonalgalleriets permanente utstilling. Dette, og hans tildeling og utnevnelse til ridder av St. Olavs Ordenen i 1849<ref>http://nbl.snl.no/Adolph_Tidemand/utdypning</ref> befester Tidemands betydning i norsk malerkunsts historie. |
− | + | ||
− | |||
== Les om Adolph Tidemands verk == | == Les om Adolph Tidemands verk == | ||
<gallery> | <gallery> |
Nåværende revisjon fra 16. okt. 2020 kl. 13:55
Biografi
Adolph Tidemand (1814-1876) var den første norske folkelivsmaler[1] og hans skildringer av den norske bondebefolkningens tradisjoner og levemåte har gitt ham en sentral posisjon i den norske nasjonalromantikken.
Tidemand var akademisk utdannet fra København og Düsseldorf, og lot seg inspirere av sine mange studiereiser i Tyskland, Italia og ikke minst i Norge. Tidlig i sin kunstkarriere var Tidemand svært fascinert av kirkemalerier. Han skulle egentlig male altertavlen til domkirken i Oslo, men etter mye debatt rundt måten han ønsket å løse det på, ble han fratatt oppgaven og hans kunstnerisk fokus ble folkelivsbilder.[2] Hans verk Haugianerne, som ble første gang malt i Düsseldorf i 1948, karakteriseres som Tidemands kunstneriske gjennombrudd og hovedverk.[3] Verket er et av de mest kjente norske folkelivsbildene, hvor Tidemands inspirasjon fra kirkemaleriene også kommer tydelig til uttrykk. I det samme året 1948, malte Tidemand og den 11 år yngre Hans Fredrik Gude Brudeferden i Hardanger som er et av malerparets aller mest kjente bilder. Tidemands navn er i dag kanskje mest kjent gjennom samarbeidet med Gude, der Gude malte landskapet og Tidemand karakterene.
Tidemand ville skildre de store livsritualer som var typisk norske. Ved å male norsk kultur fra den tiden, kunne han vise verden hvordan det var i Norge. Selv om det var livsritualer som dåp, bryllup, begravelse og lavkirkemøter han skildret, ble disse livsritualene gjort på en litt annen måte enn i andre land.[4] Tidemand fanget det nasjonalromantiske ved Norge på den tiden i maleriene sine. Haugianerne viser et typisk norsk bondesamfunn, fordi Tidemand spesialiserte seg på å skildre den norske kulturen gjennom maleriet.
Adolph Tidemand forsøkte seg i en rekke forskjellige genre gjennom studietiden, men allerede etter sin første lengre reise gjennom østnorske dalfører og vestnorske fjordbygder i 1840-årene fant han en rekke motiver som preget hans videre virke. [5] Blant annet verket Gudstjeneste i en norsk landskirke har sitt opphav fra denne reisen. Få år etter nevnte reise redegjorde han i et slags kunstnerisk manifest for hva han den gang forstod som den viktigste oppgave for sin kunst. Istedenfor det akademisk aksepterte historiemaleriet ville han heretter fremstille folkelivet slik det var i avsidesliggende bygdelag i Norge. Han skrev i en artikkel i Illustrert Nyhedsblad nr.52, 1854 at han følte seg kallet til å illustrere dette kraftige naturfolks karaktertrekk, sæder og skikker og bevare for ettertiden hva som ennå fantes. Allerede, skrev han videre: "er mang en skikk gaaet af Brug, mangen skjøn Nationaldragt ombyttet med latterlige uskjønne nye Moder”. Likevel var det nettopp gjennom å opphøye genremaleriet og folkeskildringen i en akademisk historiemalerisk kontekst at Tidemand fikk sitt kunstneriske gjennombrudd. Det anekdotiske preger gjerne genremaleriet, enten det er en morsom eller tragisk episode kunstneren skildrer. I Haugianerne har det anekdotiske veket for det elegisk stemningsfylte. Haugianerne henger i dag i Nasjonalgalleriets permanente utstilling. Dette, og hans tildeling og utnevnelse til ridder av St. Olavs Ordenen i 1849[6] befester Tidemands betydning i norsk malerkunsts historie.
Les om Adolph Tidemands verk
Litteratur
Askeland, Jan. Adolph Tidemand og hans tid. Aschehoug, 1991.
Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie, Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. Det Norske Samlaget, 2009.
Dietrichson, Lorentz. Adolph Tidemand, hans Liv og hans Værker. Chr. Tønsbergs Forlag, 1878-79.
Sørensen, Bodil. "Norsk Biografisk Leksikon". Store Norske Leksikon. Aschehoug og Gyldendals, http://nbl.snl.no/.search?query=Adolph+Tidemand