Forskjell mellom versjoner av «Grindelwaldgletscheren»
(→Motivanalyse) |
|||
| Linje 8: | Linje 8: | ||
== Romantikken som kontekst == | == Romantikken som kontekst == | ||
| − | Thomas Fearnley regnes for å være en kunster i den romantiske tradisjonen. Romantikken er en kunsthistorisk tidsepoke mellom ca. 1800-1850 og tar ulik form i ulike deler av Europa.<ref name=":1" /> Fearnleys arbeid er nært knyttet til den romantiske stilen som vokste fram i Tyskland, der kunstneren bodde store deler av sitt liv.<ref name=":1" /> | + | Thomas Fearnley regnes for å være en kunster i den romantiske tradisjonen. Romantikken er en kunsthistorisk tidsepoke mellom ca. 1800-1850 og tar ulik form i ulike deler av Europa.<ref name=":1">Store norske leksikon online, s.v. «Romantikken - kunst».</ref> Fearnleys arbeid er nært knyttet til den romantiske stilen som vokste fram i Tyskland, der kunstneren bodde store deler av sitt liv.<ref name=":1" /> |
Fearnley gikk i lære hos [[Johan Christian Dahl|Johan Christian Dahl]] som regnes som en av de fremste malerne innenfor den nasjonalromantiske tradisjonen i Norden.* Fearnley utviklet et nært forhold til Dahl ,<ref name=":0">Willoch, «Thomas Fearnley».</ref> og lærte mye av han om teknikk og fargebruk.<ref name=":2">Danbolt, ''Norsk kunsthistorie'', 169.</ref> Dahl fikk på denne måten stor innflytelse på Fearnleys motiver og malerstil.<ref name=":0" /> Dette ser vi i Grindelwaldgletscheren gjennom detaljrealismen, den direkte og naturalistiske naturskildringen og "samvittighetfull udførelse i Detailler" * i avbildningen av forgrunnsvegetasjonen.* | Fearnley gikk i lære hos [[Johan Christian Dahl|Johan Christian Dahl]] som regnes som en av de fremste malerne innenfor den nasjonalromantiske tradisjonen i Norden.* Fearnley utviklet et nært forhold til Dahl ,<ref name=":0">Willoch, «Thomas Fearnley».</ref> og lærte mye av han om teknikk og fargebruk.<ref name=":2">Danbolt, ''Norsk kunsthistorie'', 169.</ref> Dahl fikk på denne måten stor innflytelse på Fearnleys motiver og malerstil.<ref name=":0" /> Dette ser vi i Grindelwaldgletscheren gjennom detaljrealismen, den direkte og naturalistiske naturskildringen og "samvittighetfull udførelse i Detailler" * i avbildningen av forgrunnsvegetasjonen.* | ||
| Linje 14: | Linje 14: | ||
For Fearnley var lys og mørke viktige virkemidler,<ref>Danbolt, ''Norsk kunsthistorie'', 170.</ref> dette ser vi i kunstnerens bruk av farger. Landskapet i maleriet ligner en teaterkulisse, der forgrunnen er skyggelagt, og breen belyses nesten som med en lyskaster. Denne kontrasten i fargebruk gjør at vi opplever breen som større og mer fremtredende. Gjennom fargebruken forsterkes også foldene. De grønne og blå tonene skaper dybde i breens folder, og breen fremstår litt unaturlig i sin form. | For Fearnley var lys og mørke viktige virkemidler,<ref>Danbolt, ''Norsk kunsthistorie'', 170.</ref> dette ser vi i kunstnerens bruk av farger. Landskapet i maleriet ligner en teaterkulisse, der forgrunnen er skyggelagt, og breen belyses nesten som med en lyskaster. Denne kontrasten i fargebruk gjør at vi opplever breen som større og mer fremtredende. Gjennom fargebruken forsterkes også foldene. De grønne og blå tonene skaper dybde i breens folder, og breen fremstår litt unaturlig i sin form. | ||
| − | + | I den romantiske tradisjonen var man opptatt av å ikke bare bruke fornuften, men å la følelsene få innspill på lerretet.<ref>Danbolt, ''Norsk kunsthistorie'', 173.</ref> Man ønsket å fremheve det storslåtte og mektige ved naturen på et universelt plan, dermed blir ''den sublime naturen'' en viktig del av den romantiske kunstens arv.* | |
| − | |||
| − | |||
| − | |||
| − | |||
| − | |||
| − | |||
| − | |||
| − | |||
| − | |||
=== Den sublime naturen === | === Den sublime naturen === | ||
| − | + | Begrepet "det sublime" handler i romantikken først og fremst om ærefrykt for naturen, og om menneskets sanselige og følelsesmessige reaksjon til den.* Dette kommer til uttrykk i måten kunstnerne i samtiden arbeidet med det effektfulle og dramatiske i sine landskapsmalerier for å formidle den sublime følelsen mennesket kan erfare i møte med naturen. Fearnley ville fremheve og forsterke naturen, noe han gjør gjennom å forstørre den i sine verk.<ref name=":2" /> Vi ser flere eksempler på dette i Grindelwaldglescheren. | |
Trærne i forgrunnen er et godt eksempler også på Fearnleys forhold til det sublime. Dette ser vi i kunstnerens valg hva gjelder trærnes størrelse og motiv. Trærne alle trolig er overdrevet i størrelse, ser ut til å være herjet av naturens krefter, særlig det største som har en knekt stamme og står på hell. I tillegg skaper de dynamikk og spenning ved at de bryter med det horisontale hierarkiet i landskapet. | Trærne i forgrunnen er et godt eksempler også på Fearnleys forhold til det sublime. Dette ser vi i kunstnerens valg hva gjelder trærnes størrelse og motiv. Trærne alle trolig er overdrevet i størrelse, ser ut til å være herjet av naturens krefter, særlig det største som har en knekt stamme og står på hell. I tillegg skaper de dynamikk og spenning ved at de bryter med det horisontale hierarkiet i landskapet. | ||
Revisjonen fra 26. okt. 2017 kl. 12:13
Grindelwaldgletscheren, malt av Thomas Fearnley, er et romantisk landskapsmaleri. Verkets motiv er et fjellandskap basert på skisser tegnet under en reise i de sveitsiske alpene sensommeren 1835.* Maleriet er malt med olje på lerret og har dimensjon 157x194cm. Bilde ble ferdigstilt i 1838, og kjøpt inn til Nasjonalmuseets samling 1839 i forbindelse med Nasjonalmuseets satsning på unge norske kunstnere.* Maleriet henger i dag i Nasjonalgalleriet som del av den permanente utstillingen “Livets dans”.
Grinderwaldgletscheren regnes som en av Fearnleys mest betydningsfulle verk.*
Innhold
Motivanalyse
I maleriet ser vi den grønne floraen i forgrunnen, med en vannrenne, en sti som snirkler seg innover i dalen, en mann fulgt av en hund, og videre flere sauer spredt rundt om, alle til høyre for den mannlige figuren. Forgrunnen er stort sett i skyggen av bildets lyskilde som befinner seg til høyre for landskapet vi ser, og jordfarger som brunt og grønt dominerer. Tre store trær dominerer høyre side av verket. Trærne er store, gamle og værbitte, de runger høyt og dramatisk, og strekker seg mot himmelen. Lyskilden treffer trærne i toppen, noe som, sammen med den unaturlige størrelsen på trærne, bidrar til at vi opplever de som fremtredende i forhold til den ellers skyggelagte forgrunnsvegetasjonen. En isbre dominerer midtre del av maleriet og strekker seg horisontalt langs bildet. Lyskilden treffer toppen av breen og fremhever de kantete foldene i isen samt fjellveggene langs brearmen. Over breen flyr en fugl, og videre innover i bilde fortsetter breen med bratte fjellvegger lags sidene og lett skydekke på himmelen. Det er et tydelig sentralperspektiv og tredeling horisontalt i bildet.
Romantikken som kontekst
Thomas Fearnley regnes for å være en kunster i den romantiske tradisjonen. Romantikken er en kunsthistorisk tidsepoke mellom ca. 1800-1850 og tar ulik form i ulike deler av Europa.[1] Fearnleys arbeid er nært knyttet til den romantiske stilen som vokste fram i Tyskland, der kunstneren bodde store deler av sitt liv.[1]
Fearnley gikk i lære hos Johan Christian Dahl som regnes som en av de fremste malerne innenfor den nasjonalromantiske tradisjonen i Norden.* Fearnley utviklet et nært forhold til Dahl ,[2] og lærte mye av han om teknikk og fargebruk.[3] Dahl fikk på denne måten stor innflytelse på Fearnleys motiver og malerstil.[2] Dette ser vi i Grindelwaldgletscheren gjennom detaljrealismen, den direkte og naturalistiske naturskildringen og "samvittighetfull udførelse i Detailler" * i avbildningen av forgrunnsvegetasjonen.*
For Fearnley var lys og mørke viktige virkemidler,[4] dette ser vi i kunstnerens bruk av farger. Landskapet i maleriet ligner en teaterkulisse, der forgrunnen er skyggelagt, og breen belyses nesten som med en lyskaster. Denne kontrasten i fargebruk gjør at vi opplever breen som større og mer fremtredende. Gjennom fargebruken forsterkes også foldene. De grønne og blå tonene skaper dybde i breens folder, og breen fremstår litt unaturlig i sin form.
I den romantiske tradisjonen var man opptatt av å ikke bare bruke fornuften, men å la følelsene få innspill på lerretet.[5] Man ønsket å fremheve det storslåtte og mektige ved naturen på et universelt plan, dermed blir den sublime naturen en viktig del av den romantiske kunstens arv.*
Den sublime naturen
Begrepet "det sublime" handler i romantikken først og fremst om ærefrykt for naturen, og om menneskets sanselige og følelsesmessige reaksjon til den.* Dette kommer til uttrykk i måten kunstnerne i samtiden arbeidet med det effektfulle og dramatiske i sine landskapsmalerier for å formidle den sublime følelsen mennesket kan erfare i møte med naturen. Fearnley ville fremheve og forsterke naturen, noe han gjør gjennom å forstørre den i sine verk.[3] Vi ser flere eksempler på dette i Grindelwaldglescheren.
Trærne i forgrunnen er et godt eksempler også på Fearnleys forhold til det sublime. Dette ser vi i kunstnerens valg hva gjelder trærnes størrelse og motiv. Trærne alle trolig er overdrevet i størrelse, ser ut til å være herjet av naturens krefter, særlig det største som har en knekt stamme og står på hell. I tillegg skaper de dynamikk og spenning ved at de bryter med det horisontale hierarkiet i landskapet.
Breen som naturfenomen representerer det sublime blant annet i dens langsomme og massive natur. I maleriet danner foldene i breen linjer som samles i toppunktet på breen. Toppunktet befinner seg så vidt over og til venstre for det symmetriske midtpunktet i bildet, noe som skaper en levende dynamikk i den overordnede komposisjonen. Sammen med denne subtile asymmetrien, kan den kantete og aggressive formen på foldene i breen, samt de mystiske blå og grønne tonene i kontrast med det varme lyset fra solen (bildets lyskilde), være en referanse til den rå naturen og dens krefter - den mektige, farlige og vakre naturen. Dette estetiske valget gjenspeiler tidens kunstsyn og det sublime svært godt.
På venstre side av breen ser vi en sti som snirkler seg innover i dalen mot breen, etablerer retning diagonalt i bilde. Retningen til stien i forgrunnen skaper dybde og perspektiv videre inn i landskapet. Stiens linje fortsetter i breens folder og i dalens retning mot horisonten. Assosiasjoner til det uoversiktlige og ukjente videre innover i dalen, samt horisontens uendelighet er også nært forbundet med det sublime.
Den stigende, diagonale retningen i bildet forsterkes ved den isolerte, ryggvendte frontfiguren, et element inspirert av billedkunstneren Caspar David Friedrich, som Fearnley traff under sitt opphold i Dressen.* Mannen på bildet er vendt mot breen og ser innover og oppover i dalen. Figuren skaper retning for tilskuerens blikk og vender vår oppmerksomhet til breen og dens høyeste punkt. Den menneskelige figuren i bildet er også et viktig virkemiddel for å formidle størrelsen på breen, som forøvrig trolig er overdrevet for å gjøre den mer fremtredende i bilde. Mennesket i møte med den storslåtte naturen er som nevnt et sentralt punkt i tanken om det sublime. En menneskelig skikkelse i bilde gir oss som tilskuere et tydelig referansepunkt, noe vi kan identifisere oss med, og skaper sammen med den detaljerte avbildningen av natur og flora, en dynamikk mellom det levende, og det øde og døde i snøen og fjellene. Slike billedlige symboler er typiske for perioden, og har sitt opphav i Herdes kulturteori.* I tillegg er det, med tanke på det sublime, også vesentlig å nevne at personen på bildet kan antas å være en gjeter. I denne sammenhengen kan gjetere, som forvaltere av naturen, representere menneskets makt over naturen som rasjonelle fornuftsvesener.
Eksterne lenker
Litteraturliste
Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie: bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. 3.utg. Oslo: Det Norske Samlaget, 2009.
Store norske leksikon online, s.v. «Romantikken - kunst». 11.09.2017. https://snl.no/romantikken_-_kunst.
Willoch, Sigurd. «Thomas Fearnley», Norsk kunstnerleksikon online. 07.09.2017. https://nkl.snl.no/Thomas_Fearnley.
