Forskjell mellom versjoner av «Torso»

Revisjonen fra 21. okt. 2013 kl. 13:33

  Verket er en torso. Den er hvit med en grovstrukturert og organisk ujevn overflate som gir en referanse til de klassiske torsoene, men selve formen er abstrakt og modernistisk.
Med abstrakt menes at motivet ikke representerer noe konkret eller figurativt som er gjenkjennbart i vår sanselig verden. Abstraksjonen kommer spesielt til uttrykk i de geometriske non-figurative skulderelementene. Nedre del, som representerer lår og hofter, er også abstrakt formet, sett i forhold til strenge anatomiske proposisjoner, men ikke like non-figurativt som skulderelementene. Det er tydelig sansbart at skulpturens to festepunkter mot underlaget gir utspring for to lår som strekker seg loddrett oppover mot en buet overgang i et parti som figurerer hoftene.

Den abstrakt formete torsoen representerer kjernen av begrepet modernisme, som legger vekt å forandre eller «omskape» alle sider ved det kjente og tradisjonelle i menneskets omgivelser og tilværelse. Ved å velge torso som motiv, tar Aase Texmon Rygh utgangspunkt i et klassisk motiv, og med sin abstrakte tilnærming og utforming omfavner hun det modernistiske idealet om konfrontasjon med det klassiske og konvensjonelle.

Til tross for det abstrakte skulder- og brystpartiet, etterlater skulpturen inntrykk av noe feminint og solid, understreket av de markante og runde hoftene, bredbente posituren og smalere midje.

Skuldrene oppfattes som solide, men brystpartiet, som en buet stringent form i motsatt retning enn skuldrene, oppfattes som hult og tilbaketrukket. Skulderelementene har definerte linjer som bøyer seg og innlemmer deler av overkroppen. Dette gir et inntrykk av en lukket sårbar form. Denne modelleringen skaper også en markant skygge og diagonal perspektivlinje fra torsoens venstre skulderelement og ned til venstre hoftekam, som er med på å skape en dybde og illusjon av dynamisk bevegelse og rytme.

De ulike inntrykk er med på å lese skulpturen i et menneskelig perspektiv.
Skulpturens formspråk er balansert, harmonisk, med buet linjedominans, og formforenklet.

Forankringen av de abstrakte formelementene innenfor en sansbar og figurativ ramme med referanse til den klassiske torsoen, står i stil med Aase Texmon Ryghs uttalelse til Dagsavisen: "Jeg er en klassisk europeisk modernist."[1]

<o:p> </o:p>

Skulpturen befinner seg inne i Niels Treschows hus som utgjør et bygg inn under Humanistisk Fakultet. Skulpturen har en sentral plassering i inngangspartiet i bygningen. Det er en friskulptur, som er tilgjengelig fra alle synsvinkler, men det frontale preget underbygges av at plasseringen er trukket noe tilbake fra rommets sentrum. Verkets hvite farge og myke former virker som et blikkfang i dette ellers så ornament-frie og geometrisk enkle rommet.

Sett forfra står skulpturen på en mattbeiset svart trekasse med en litt større og 1/3 dels så høy trebase nederst. Fundamentet blir lite fremtredende da gulvet består av sorte stenfliser. Dette platået verket står på er ikke rettlinjet plassert i rommet for øvrig. Den står noen grader skjevt på rommets rektangulære form. Verket er plassert ca 2 m foran en stor gulv-til- tak skyvedør i glass rammet inn i brunlakkert trerammeverk, som åpner opp mot hagen bak. Skulpturen forholder seg vel så mye til hagen, og da er det baksiden av verket som synes.

Det er rom for ulike betraktninger i forhold til hvilken side eller synsvinkel av skulpturen man iaktar, både i relasjon til rommet den er plassert i, så vel som omgivelsene utenfor rommet. Et eksempel på dette er det høyre skulderelementet som gir en retningsgivende linje ned mot skulpturen Brutt form også signert Aase Texmon Rygh, lokalisert utenfor Niels Treschows hus. De kan oppfattes fra denne synsvinkelen i dialog med hverandre.

Rommet er også forsynt med minimalistiske sorte stenbenker bak torsoen, og forsterker romligheten rundt hele verket.

Skulpturens plassering rett foran en vegg bestående av gulv til tak vindusflater og et inngangsparti som også er forsynt med vindusflater tilsvarende hele veggen, er med på å gi skulpturen naturlig lys både frontalt og bak. Dagslyset er med på å forsterke skulpturens bevegelseslinjer og kraftlinjer.

Niels Treschows hus er ett blant flere, sett utenfra høyreiste bygninger utformet i etterkrigstidens modernistiske-funksjonalistiske formspråk.

Således står skulpturen godt inn i den fysiske konteksten inne i Niels Treschows hus hvor den skaper sitt eget rom i rommet. Ute ville den kanskje blitt slukt av de høye blokkene rundt.

<o:p> </o:p>

Komposisjonsmessig fremstår skulpturen som en myk og harmonisk skikkelse, med en formal organisering av myke buer, geometriske trekanter innlemmet i skulpturens abstrakte elementer.

<o:p> </o:p>

Det faktum at Skulpturen har navnet Torso og i all hovedsak lar seg lese som en overkropp med hals uten hode, armer og ben kuttet over knærne gir den et klassisk-humanistisk motiv med et modernistisk tilsnitt gjennom de abstrakt utformete skuldrene og lårene. De abstrakte lårene som er uforholdsmessig tynne sammenlignet med torsoen for øvrig underbygger det modernistiske tilsnittet.

<o:p> </o:p>

Texmon Ryghs skulpturer kan leses som undersøkelser av det hun selv kaller formprinsipper. Disse utledes fra enkle matematiske figurer, noe som knytter dem til

konstruktivistiske skulptører som bl.a Antoine Pevsner og Max Bill.

<o:p> </o:p>

Aase Texmon Ryghs skulpturer handler først og fremst om form, der proporsjoner, rom, masse, overflate og lys spiller hovedroller.[2]

<o:p> </o:p>

Da Aase Texmon Rygh ble intervjuet av Dagsavisen i forbindelse med hennes 85 årsdag og utstilling i galleri GAD i april 2010 uttalte hun følgende:" Det var ikke så mye abstraksjon da jeg debuterte, jeg er den første representant for klassisk modernisme."[3] Hun forteller videre i samme intervju at hun har latt seg inspirere av den spanske kunstneren Eduardo Chillida og Richard Serra.

<o:p> </o:p>

Aase Texmon Rygh har også latt seg inspirere av den tyske matematikeren August Ferdinand Möbius (1790-1868) i sin produksjon av Møbius-skulpturene.[4]

<o:p> </o:p>

"Mitt mål er den forenklede form, da er det det mellom linjene som taler." [5]

[[|]]Litteraturliste<o:p></o:p>

Bjerke, Øivind Storm. Aase Texmon Rygh. Oslo: Forlaget Press, 2010

<o:p> </o:p>

Egeland, E: «Slipper vi henne inn, godtar vi en RETNING'. Strålende kritikker, men

aldri oppgaver eller stipendier. Biennalen måtte invitere over hodet på den norske jury», intervju i Morgenbladet, 09.09.1959

<o:p> </o:p>

Larsen, Mona: «Idéfangerens liv på et fat», intervju i Dagsavisen, 22.04.2010

<o:p> </o:p>

<o:p> </o:p>

Motivbeskrivelse

Aase Texmon Rygh, Torso, 1956-1957. Foto: Arthur Sand.

Skulpturen Torso er laget av plastbetong i beinhvit farge i format 138x44x21 cm (målene er avrundet til nærmeste cm og bredden er målt på bredeste punkt), datert 1958.

Skulpturen er frittstående, sentralt plassert rett foran en stor glassflate og under elektrisk lampe.^[1]

En verkanalyse av Texmon Ryghs Torso I denne analysen skal jeg ta for meg et verk av en av Norges mest anerkjente skulptører, Aase Texmon Rygh. Hun ble født i Troms den 13. april, 1925, og er utdannet ved Statens håndverk- og kunstindustriskole mellom 1944 og 1946, samt ved kunstakademiet i København. Hennes bakgrunn og samtid var i stor grad med på å forme henne som kunstner, noe man kan se i flere av hennes verker som blant annet bærer preg av etterkrigstiden, og inspirasjon fra store kunstnere, på den tiden. Verket jeg skal analysere, Torso, eies av Universitetet i Oslo og står i inngangspartiet i Niels Treschows hus på Blindern. Verket ble stilt ferdig i 1958, og er med dette en av Texmon Ryghs tidligere skulpturer. Skulpturen er laget i plastbetong, og måler omtrent 150 x 50 x 30 centimeter. I tillegg er den plassert på en sokkel som er ca. 40 centimeter høy, som fører til at verkets totale høyde er på rundt 190 centimeter. Torsoen er et menneskes overkropp bestående av rygg, bryst og mage. Dens klareste kjennetegn er mangelen på, eller ufullkomne, lemmer og hode. Selv om skulpturen er en torso er det ikke en vanlig menneskekropp, selv om flere trekk er gjenkjennelige og skulpturens størrelse er relativt lik et menneske. Grunnen til dette er dens enkelte unaturlige vridninger. Skulpturen er også forenklet til det mest essensielle ved menneskets overkropp, og mangler derfor den naturlige kroppens mange små detaljer, noe som i stor grad har vært kunstnerens fokus.1 Noen eksempler på dette er deriblant den tydelige halsen, den snevre magen, to ufullstendige bein og de skarpe skulderbladene. I tillegg kan man legge merke til en naturlig svai i ryggen og kraftig bryst- og hofteparti, dersom man ser skulpturen fra siden. Texmon Rygh har selv sagt: «For å ha håp om å kommunisere må det forenkles, skrelles av»2 noe som klart og tydelig er gjort i dette verket. Aase Texmon Ryghs skulptur består av tydelige organiske former, med klare buede linjer gjennom hele verket, spesielt på den øvrige halvdelen med brystkassen og skuldrene. Skulpturens nedre halvdel har færre detaljer, men fortsatt de samme typene buer og linjer. Linjene er i stor grad vertikale, på grunn av skulpturens form der den strekker seg oppover. De buede og organiske linjene er med på å skape et harmonisk helhet. Dette gjør også at verket fremstår fullstendig uten aggressivitet og konflikt, da det er god balanse mellom skulpturens former og flater. Her bidrar også skulpturens farge, hvit, på å danne et helhetlig inntrykk av kunstverket som naturlig og harmonisk. Skulpturens overflate kan beskrives som glatt, men med mangfoldige mindre hull, eller groper. Verket er plassert i inngangspartiet til Niels Treschows hus. Skulpturen blir veldig synlig på grunn av dens sterke kontrast til resten av rommets mørke farger. Rommets interiør rundt skulpturen består blant annet av noen benker med sorte puter, samt at skulpturen står på et sort gulv. Kunstverket er plassert slik at det er mulig å se det fra flere vinkler, da man kan gå rundt det. Dette er gjort fordi skulpturen, som menneskekroppen, skal kunne ses like naturlig fra alle vinkler. I tillegg er skulpturen stilt på sokkel slik at den omtrent tilsvarer høyden til et oppreist menneske. Torso er ikke belyst med en egen lampe, men er strategisk plassert like under en av rommets mange taklamper. Rommets belysning består i all hovedsak av disse lampene, hengt på rad og rekke i taket. Dette gjør at lyset fordeles jevnt utover hele rommet, men den høyreiste hvite skulpturen tiltrekker seg lyset i større grad enn det mørke gulvet. På grunn av dette kan de se ut som at skulpturen strekker seg i været, og mot lyset, som dermed er med på å sette selve skulpturen i fokus, ikke omgivelsene. Historisk sett var torsoer svært populære i det antikke Hellas og Roma, samt i renessansen. Det er allikevel ikke fra disse epokene Texmon Rygh har hentet mesteparten av hennes inspirasjon fra. Hennes tidligste skulpturer, blant annet Torso, bærer preg av å være inspirert av flere internasjonalt anerkjente kunstnere, som Constantin Brancusi, Henry Moore og Barbara Hepworth. 3 Noe som også ga et sterkt inntrykk på Texmon Rygh var Henri Laurens’ «kubiserte figurskulpturer i terrakotta» som hun oppdaget under sin studietid i København. 4 Disse kunstnerne var alle eksperter i å redusere deres motiver til det grunnleggende, og i 1952 sa Texmon Rygh følgende om Brancusi: Han representerer den absolutte forenkling, som jeg setter høyest av alle skulpturelle mål. Forenkling av naturen så meget som mulig, slik at formen går over i det abstrakte – det blir linjen og komposisjonen som interesserer mest. 5 En forenkling av den naturlige menneskekroppen er nettopp det Texmon Rygh har fremstilt med sin Torso, der hun også har tatt utgangspunkt i en sjanger fra antikken. I sitt arbeid med Torso var Texmon Rygh også sterkt inspirert av Henry Moore, da også han lagde skulpturer basert på den organiske abstraksjonen av menneskekroppen.6 Rent kunsthistorisk sett kan Torso plasseres sammen med en rekke andre modernistiske skulpturer laget i etterkrigstiden.7 I følge Bjerke kan det virke som «Texmon Rygh tidlig har strebet etter å unngå overtydelige referanser og med flid forsøkt å jage ut alt som kan oppfattes som opplagt symbolikk.»8 Dette er også tilfelle i hennes Torso, da den ikke inneholder et eneste symbol eller emblem, foruten selve kroppen, slik man ofte kan finne i andre skulpturer. Denne manglende formen for detaljer er også noe som kan gjenkjennes i utallige andre modernistiske skulpturer, av både Texmon Rygh, og andre kunstnere.9 Når man ser på Texmon Ryghs skulptur er det vanskelig å ikke tenke på humanismen, da verket i seg selv er en torso, en menneskekropp. Det er nok heller ikke tilfeldig at skulpturen står i inngangspartiet i Niels Treschows hus, som benyttes av Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Torso er en av en rekke av kunstverk som i etterkrigstiden handlet om humanismen og satte mennesket i fokus. Texmon Rygh utvidet sin egen kunstneriske horisont og eksperimenterte videre som resulterte i at hennes senere kunst i mindre grad handlet om abstraksjon av menneskeformer, men heller tok for seg geometri i stor grad. Et godt eksempel på dette er blant annet verket Brutt form fra 1980. Her er ikke fokuset lenger på det humane og menneskelige, men det maskinelle. Torso kan tolkes som en overgang mellom disse to temaene. Texmon Rygh lagde flere skulpturer av mennesker tidlig i sin karriere, blant annet Trepike i 1949 og Rampejente fra 1951, der det var inkludert mange flere detaljer. I Torso er de unødvendige detaljene fjernet for å skape interesse blant tilskuerne, men det er fortsatt noe menneskelig ved skulpturen. Det menneskelige har derimot fullstendig forsvunnet i for eksempel Brudt form. Torso kan derfor sees på som et mellomtrinn i prosessen som skiller menneske og maskin fra hverandre. 10

Referanser

1. ↑ test

Bibliografi

Eksterne lenker