Forskjell mellom versjoner av «Professor Paulus Svendsen»

Revisjonen fra 22. okt. 2015 kl. 15:04

Jan Isak Sæther, Professor Paulus Svendsen, uten datering. Foto: Arthur Sand.                                                                                             

Formale virkemidler og ikonografi

Ved første øyekast ser portrettet ut som et fotografi. Sæther har nemlig portrettert Svendsen figurativt, hvilket vil si å fremstille motivet ved å male gjenkjennelige elementer fra virkeligheten. ^[1] Studerer man porterettet nærmere, blir det derimot vanskeligere å skille overgangene mellom elementene, og det kan derfor beskrives som malerisk, da man ikke er bundet til å følge bestemte linjer i komposisjonen. ^[2]

Professoren er fremstilt i halvfigur, og opptar nesten hele bildet, hvilket får ham til å fremstå som en stor mann med autoritet og myndighet. Han blir ytterligere fremhevet av kontrasten mot den udefinerte bakgrunnen: Der bakgrunnen er grovt fremstilt, med store og røffe penselstrøk, er professoren representert veldig realistisk, med presise penselstrøk; der bakgrunnen mangler form og lys, og bare blir en nøytral og platt brunfarge, lyser professoren opp i sterke lys- og skyggekontraster, klare linjer og naturalistiske farger.

Slik som hans tilsynelatende kunstneriske forbilder Michelangelo Merisi da Caravaggio (1573-1610) og Rembrandt van Rijn (1606-1669), har Sæther et målbevisst forhold til hva som lys- og skyggelegges. Med bevisst bruk av en chiaroscuro blir ansiktet opplyst, i sterk kontrast til resten av kroppen og bakgrunnen. Lyskilden oppgis ikke, men den synes å komme fra utenfor billedrammen (sannsynligvis et studiolys plassert foran den portretterte). Samtidig er lyset mørkt og modellerende, hvilket skaper en rolig og nedtonet stemning, hvis effekt kanskje ikke ville vært tilstede dersom flere elementer var tydelig belyst.

Lyset er også med på å påvirke fargespillet i bildet. Fargepaletten er rolig og relativt monokrom, og de mørke og dempede jordfargene har en varme som gir et vennlig inntrykk. Fargebruken gir dessuten bildet harmoni og balanse, sammen med den laserende påføringen av maling. Sistnevnte bidrar også til å fremheve chiaroscuro- effekten, ved at malingen under skaper lysere punkter flere steder i bildet. Der lyset treffer mest er fargene lysere, elementene får et gjenskinn, og de oppleves dermed som mer realistiske. Dessuten er fargene rundt den portretterte mørke og nedtonet, hvilket fremhever ham, og særlig fokuspunktene ansiktet og hånden.

Professoren ser ut til å være klippet ut av rommet og man kan egentlig si at rommet ikke eksisterer, til tross for stolen: Stolen blir faktisk ikke et romskapende element som kan plassere professoren i en omgivelse karakterisert av tredimensjonal dybde (i et værelse for eksempel), men heller nesten et lineært element, en kurve som følger kurven i armen hans, og som dermed bidrar til å definere professor Svendsen som en alenestående figur foran en diffus, todimensjonal bakgrunn.

Ikonologi

Hvem var professor Paulus Svendsen? Paulus Svendsen (1904–1989) var en norsk litteratur- og idéhistoriker og professor ved Universitetet i Oslo. Hans mest kjente arbeid er Gullalderdrøm og utviklingstro fra 1940. Han konsentrerte seg særlig om renessansehumanistene Erasmus Roterodamus og Kierkegaard.^[3]

Universitetet i Oslo bestilte dette verket av Jan Valentin Sæther for å feire at Svendsen var fylt 70 år og gått av med pensjon. Verket er et portrett, "en visuell presentasjon av et levende menneske eller erindringen om et menneske som en gang har levd" og en av sjangerens viktigste funksjoner er å synliggjøre et menneskes sosiale rolle og posisjon i samfunnet.^[4] Man kan si at Professor Paulus Svendsen er et "yrkesportrett". Disse er det vanlige å finne på utdanningsinstitusjoner, som UiO er. Slike portretter skal signalisere hva slags yrke den portretterte er kjent for.^[5] Denne tradisjonen går langt tilbake i norsk kunsthistorie. Helt siden 1500-tallet har Norge hatt en tradisjon for å portrettere viktige personer i samfunnet, hovedsakelig sogneprester og adelige. Sjangeren har over tid utviklet seg, og kravene for om et portrett skal fremstille den portretterte realistisk eller ikke har variert fra epoke til epoke.^[6] Dette portrettet er typisk for den type portretter UiO har i samlingen sin. Det er hovedsakelig menn som sitter pent antrukket i dress og ser ut mot betrakteren.^[7] På denne måten oppfyller Sæther de kravene som blir stilt til ham i en slik sjanger.

Portrett er en sjanger Sæther selv er svært interessert i. I portrettene sine forsøker han å speile det individuelle mennesket. Denne fascinasjonen oppstod da han som ung så Rembrandts selvportrett som apostelen Paulus, og dette har siden stått som en utfordring for ham til videre utvikling. ^[8] Mye av for eksempel Rembrandts formspråk ses i alle av Sæthers portretter. Til forskjell fra portrettet av Paulus Svendsen er mange av disse lagt til en setting eler inneholder attributter. Imidlertid definerer professorens essensielle elementer hans personlighet, og ikke minst identifiserer de ham som en viktig fagperson, i mangel på andre karakteristiske attributter som et skrivebord eller fagbøker. Det nærmeste eksempelet på en slik type interpretasjon av sjangeren henger til høyre for Professor Paulus Svendsen i Georg Morgenstiernes hus; Mathilde Dietrichsons portrett Professor Dietrichson i sitt arbeidsværelse (1902).

[1] Store norske leksikon online, s.v. ”Paulus Svendsen”.

[2] Ugelstad, Portrett i Norge, 10-12.

[3] West, Portraiture, 86-87.

[4] Danbolt, Norsk kunsthistorie, 124 og 194.

[5] Universitetet i Oslo online, s.v. ”Portretter”.

Bibliografi

Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie: Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. 2. utg. Oslo: Det Norske Samlaget, 2004.

Jan Valentin Sæther online, "Art Projects, Portraits". Oppsøkt 05.10.15.[1]

Mørstad, Erik. Malerileksikon: Motivtyper, teorier og teknikker. Oslo: Unipub forlag, 2007.

Store norske leksikon online. s.v. "Paulus Svendsen". Oppsøkt 3.9.2015. https://snl.no/Paulus_Svendsen

Ugelstad, Janike Sverdrup. "Portrett i Norge". I Portrett i Norge, redigert av Janike Sverdrup Ugelstad, 10-12, Oslo: Labyrinth Press, 2004

Universitetet i Oslo online. s.v. "Portretter". Oppsøkt 4.9.2015. http://www.uio.no/om/kultur/kunst/kunstsamlingen/enkeltverk/portretter/

West, Shearer. Portraiture. New York: Oxford University Press, 2004.

Referanser

1. ↑ Mørstad, Malerileksikon, 92.
2. ↑ Mørstad, Malerileksikon, 180.
3. ↑ Store norske leksikon online, s.v. "Paulus Svendsen".
4. ↑ Ugelstad, Portrett i Norge, 10-12.
5. ↑ West, Portraiture, 86-87
6. ↑ Danbolt, Norsk kunsthistorie, 124 og 194
7. ↑ Universitet i Oslo online, s.v. "Portretter".
8. ↑ Jan Valentin Sæther online, "Portraits"