Forskjell mellom versjoner av «Grindelwaldgletscheren»

Revisjonen fra 24. okt. 2017 kl. 12:29

Thomas Fearnley, Grindelwaldgletscheren, 1838. Olje på lerret, 157 x 194 cm. Foto: Nasjonalmuseet/Jacques Lathion.

Grindelwaldgletscheren, malt av Thomas Fearnley, er et romantisk landskapsmaleri. Verkets motiv er et fjellandskap basert på skisser tegnet under en reise i de sveitsiske alpene sensommeren 1835.* Maleriet er malt med olje på lerret og har dimensjon 157x194cm. Bilde ble ferdigstilt i 1838, og kjøpt inn til Nasjonalmuseets samling 1839 i forbindelse med Nasjonalmuseets satsning på unge norske kunstnere.* Maleriet henger i dag i Nasjonalgalleriet som del av den permanente utstillingen “Livets dans”.

Grinderwaldgletscheren regnes som en av Fearnleys mest betydningsfulle verk.*

Motivanalyse

I maleriet ser vi den grønne faunaen i forgrunnen, med en renne, en sti som snirkler seg innover i dalen, en mann fulgt av en hund, og videre flere sauer spredt rundt om, alle til høyre for den mannlige figuren. Forgrunnen er stort sett i skyggen av bildets lyskilde som befinner seg til høyre for landskapet vi ser, og jordfarger som brunt og grønt dominerer. Tre store trær dominerer høyre side av verket. Trærne er store, gamle og værbitte, de runger høyt og dramatisk, og strekker seg mot himmelen. Lyskilden treffer trærne i toppen, noe som, sammen med den unaturlige størrelsen på trærne, bidrar til at vi opplever de som fremtredende i forhold til den ellers skyggelagte forgrunnsvegetasjonen. En isbre dominerer midtre del av maleriet og strekker seg horisontalt langs bildet. Lyskilden treffer toppen av breen og fremhever de kantete foldene i isen samt fjellveggene langs brearmen. Sprekkene i breen forsterkes i toner av blått og grønt som skaper dybde i breens folder, og breen fremstår litt unaturlig i sin form. Over breen flyr en fugl, og videre innover i bilde fortsetter breen med bratte fjellvegger lags sidene og lett skydekke på himmelen. Det er et tydelig sentralperspektiv og tredeling horisontalt i bildet.

Romantikken som kontekst

Thomas Fearnley regnes for å være en kunster i den romantiske tradisjonen. Romantikken er en kusthistorisk tidsepoke mellom 18XX- 18XX (referanse), med Tyskland som sitt sentrum.  Romantikken er nært knyttet til nasjonalromantikken, men det er noen viktige forskjeller.

Kjennetegn ved romantikken:

Tanker om det romantiske var blant annet beskrevet av filosofen Herder som på samme tid med sine verker påvirket både nasjonsbyggere, billedkunstnere og forfattere. Det nasjonalromantiske prosjekt skulle beskrive naturen og gi innbyggerne stolthet og tilhørighet til nasjonen. I tillegg var de opptatt av at bildene skulle vise sammenhengen mellom natur og mennesker og hvordan innbyggernes vesen, tanker og følelser hang sammen med naturen.I den romantiske tradisjonen var man mindre opptatt av det nasjonale, men mer opptatt av å fremheve det storslått og mektige med naturen på et mer universelt plan-det man kaller det sublime.

Thomas Fearnley og hans kunsterskap ses i kontekst av romantikken da hans arbeid reflekter ........

Gjennom sin utdanning ved Kunstakademiet i København og sitt nære forhold til J.C Dahl ....

der han ble påvirket av flere representanter for sjangeren, spesielt Johan Christian Dahl og C.D.Friedrich.  Under bl.a. J.C.Dahl’s påvirkning utviklet Fearnleys bl.a sin teknikk, fargebruk, komposisjon og syn på bilder med motiver av landskaper. I motsetning til Dahl var Fearnley som romantikker mindre opptatt av det nasjonale og bildene fikk derfor annet uttrykk. Han var lenge borte fra Norge og hadde i første del av sin karriere lite egenerfaring med den variert norske naturen og landskapet. Han reise og bodde i flere opphold i andre land, spesielt Tyskland og Dresden, men også Italia og Sveits som han besøkte flere ganger. Han var en kosmopolitt.

Fearnley var og ble mer opptatt av naturen som sådan, det mektige, nærest skremmende,det sublime. Han hadde ikke Dahls detaljrikdom og eksakte gjengivelse av naturen sik den var. Bildet er laget i atelier, og baserte seg på et par år gamle skisser. Disse skissene innehold mange detaljer og noen av dem er flotte kunstverk i seg selv. Man finner ikke igjen alle disse detaljene i maleriet, og han la bevist inn elementer som forsterket dette mektige og det litt skremmende. De store trærne i forgrunnen er eksempel på elementer som ikke var på dette stedet, tilsvarende breens form og utforming. Tredelingen av maleriet som beskrevet med en neddempet forgrunn, sentral og fokusert midtre del og en mer diffus bakre del, var en del av denne tradisjonen han malte i, likeledes lyset, nærmeste som spotlight, og med spill av lys skygge og fargebruk. 

Nevne Dahl som romantiker og som Fearnleys lærer.

Fearnley hadde et nært forhold til maleren ,^[1] og Dahl lært Fearnley mye om teknikk og fargebruk,^[2] og hadde stor innflytelse på Fearnleys motiver og malerstil.^[1]

Fearnley var en av de kunstnerne som tok del i stemingnsromantikken ved å male landskapsmalerier som uttrykker følelser gjennom farger.^[3]

Den romantiske kunstperioden handlet generelt om å ikke bare bruke fornuften, men å la følelsene få innspill på lerretet.^[4]

Den sublime naturen

Romantikken kjennetegnes ved (ikke bare bruke fornuften, men å la følelsene få innspill på lerretet). Som konsekvens av dette er Den sublime naturen en viktig del av den romantiske kunstens arv. Begrepet "det sublime" handler i romantikke først og fremst om ærefrykt for naturen, og om menneskets sanselige og følelsesmessige reksjon til den. Dette kommer til uttrykk i måten  kunstnerne i samtiden arbeidet med det effektfulle og dramatiske i sine landskapsmalerier for å formidle den sublime følelsen mennesket kan erfare i møte med naturen. Vi ser flere eksempler på dette i Grindelwaldsglescheren.

Trærne i forgrunnen er et godt eksempler også på Fearnleys forhold til det sublime. Dette ser vi i kunstnerens valg hva gjelder trærnes størrelse og motiv. Trærne, som alle trolig er overdrevet i størrelse, ser ut til å være herjet av naturens krefter, særlig det største som har en knekt stamme og står på hell. I tillegg skaper de dynamikk og spenning ved at de bryter med det horisontale hierarkiet i landskapet.

Breen som naturfenomen representerer det sublime blant annet i dens langsomme og massive natur. I maleriet danner foldene i breen linjer som samles i toppunktet på breen. Toppunktet befinner seg så vidt over og til venstre for det symmetriske midtpunktet i bildet, noe som skaper en levende dynamikk i den overordnete komposisjonen. Sammen med denne subtile asymmetrien, kan den kantete og aggressive formen på foldene i breen, samt de mystiske blå og grønne tonene i kontrast med det varme lyset fra solen (bildet lyskilde), være en referanse til den rå naturen og dens krefter - den mektige, farlige og vakre naturen. Dette estetiske valget gjenspeiler tidens kunstsyn og det sublime svært godt.

På venstre side av breen ser vi en sti som snirkler seg innover i dalen mot breen, etablerer retning diagonalt i bilde. Retningen til stien i forgrunnen skaper dybde og perspektiv videre inn i landskapet. Stiens linje fortsetter i breens folder  og i dalens retning mot horisonten. Assosiasjoner til det uoversiktlige og ukjente videre innover i dalen, samt horisontens uendelighet er også nært forbundet med det sublime gjennom Kants definisjon av det matematisk sublime - tanken om uendelighet, noe som faller utenfor vår fatteevne.

Den stigende, diagonale retningen i bildet forsterkes ved den isolerte, ryggvendte frontfiguren, et element inspirert av billedkunstneren Caspar David Freidrich’, som Fearnley traff under sitt opphold i Dressen. Mannen på bildet er vendt mot breen og ser innover og oppover i dalen. Figuren skaper retning for tilskuerens blikk og vender vår oppmerksomhet til breen og dens høyeste punkt. Den menneskelig figuren i bildet er også et viktig virkemiddel for å formidle størrelsen på breen, som forøvrig trolig er overdrevet for å gjøre den mer fremtredende i bilde. Mennesket i møte med den storslåtte naturen er som nevnt et sentralt punkt i tanken om det sublime. En menneskelig skikkelse i bilde gir oss som tilskuere et tydelig referansepunkt, noe vi kan identifisere oss med, og skaper, sammen med den detaljere avbildningen av natur og fauna, en dynamikk mellom det levende og det øde og døde i snøen og fjellene. Slike billedlige symboler er typiske for perioden, og har sitt opphav i Herdes kulturteori.

I tillegg er det, med tanke på det sublime, også vesentlig å nevne at personen på bildet kan antas å være en gjeter. I denne sammenhengen kan gjetere, som forvalter av naturen, representere menneskets makt over naturen som rasjonelle fornuftsvesener. Slik representerer den menneskelige skikkelsen i verket menneskets sublime møte med naturen - naturens storhet og kraft og respekt for fornuftsideen.

Eksterne lenker

Nasjonalmuseets samling

Litteraturliste

Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie: bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. 3.utg. Oslo: Det Norske Samlaget, 2009.

Store norske leksikon online, s.v. «Romantikken - kunst». 11.09.2017. https://snl.no/romantikken_-_kunst.

Willoch, Sigurd. «Thomas Fearnley», Norsk kunstnerleksikon online. 07.09.2017. https://nkl.snl.no/Thomas_Fearnley.

Referanser

1. ↑ ^{1,0 1,1} Willoch, «Thomas Fearnley».
2. ↑ Danbolt, Norsk kunsthistorie, 169.
3. ↑ Store norske leksikon online, s.v. «Romantikken - kunst».
4. ↑ Danbolt, Norsk kunsthistorie, 173.