Forskjell mellom versjoner av «G4-1953 Åtte vertikale former»
| Linje 35: | Linje 35: | ||
(Stikkord: presentere teknikken hennes i det aktuelle verket. Stofflighet og natur.) | (Stikkord: presentere teknikken hennes i det aktuelle verket. Stofflighet og natur.) | ||
| − | Tilbake i Paris i 1952 gjenforenes hun med Hartung og begynner et fordypende arbeid innenfor et grafisk uttrykk, og det er nå de enkeltstående stein formene for alvor kommer inn i hennes kunst. Bergman | + | Tilbake i Paris i 1952 gjenforenes hun med Hartung og begynner et fordypende arbeid innenfor et grafisk uttrykk, og det er nå de enkeltstående stein formene for alvor kommer inn i hennes kunst. Bergman møter her et kunstnermiljø som jobber abstrakt og nonfugurativt, her |
==== Figurativ minimalkunst ==== | ==== Figurativ minimalkunst ==== | ||
| − | + | Stein motivene innledet Anna-Evas helt egne originale billedverden, en verden som kan karakteriseres som en slags figurativ minimalkunst. Fargebruken er begrenset og kontrasten er stor mellom det lyse og det mørke. Sammen med den enkle, innstrammede tilknappingen av formene gir dette et monumemntalt inntrykk. Et umiddelbart sterkt inntrykk som kan sammenliknes med naturens slående storhet. | |
== Litteratur == | == Litteratur == | ||
Revisjonen fra 23. okt. 2021 kl. 13:23
G4-1953 Åtte vertikale former er et verk av Anna-Eva Bergman (1909-1987) fra 1953. Verket er et dyptrykk ved etsning og akvatint, og måler 368 x 265 mm. Det er trykt i 30 eksemplarer og opplag nummer seks har siden 2015 vært i Nasjonalmuseets Billedkunstsamlings besittelse.
Innhold
Beskrivelse
På overflaten, og som verkets tittel antyder, ser vi åtte vertikale, sorte former flyter mot en hvit bakgrunn. Formene strekker seg tett i tett ut på den vertikale aksen, men selv med intim nærhet, formene imellom skimtes den hvite bakgrunnen og skaper klare grenser rundt hver enkelt form. Av åtte former er det to av mindre størrelse som skiller seg ut der de ligger mot toppen av motivet, stukket inn mellom de andre seks større formene. Formene har myke utlinjer og fremstår organiske på en dempet måte, samtidg som formenes enkelhet trekkes mot det geometriske, og ikke to former er nøyaktig lik i sin utførelse.
Kontrasten mellom sort og hvitt skaper en spenning i bildet som får blikket til å oppfatte de store elementene både som solide, men også som et negativt rom i det hvite. Som om de er åpninger i en solid hvit flate. Den samme spenningen kan også illudere til at det hvite holder de sorte formene adskilt ved å flyte mellom, men også å samle de innenfor rammen.
Formene er plassert innenfor bildets ramme, men de er ikke helt atskilt fra bildets ytre rom, men gir heller en følelse av kontinuitet eller repetisjon som om de var et slags uendelig mønster.
Verket er basert på vertikale linjer hvor alle formene er langstrakte. Monotonien til den vertikale komposisjonen er brutt av skrå linjer, hvorav de viktigste er de som danner kantene for den første formen til høyre på bildet, og for den tredje formen til venstre på bildet. De to stumpe vinklene til de to formene, som er ganske like, ligger på samme horisontal (imaginær) linje i den øvre tredjedelen av bildet. Dette er som følger av Bergmans bevisst bruk av det gylne snitt som kompositorisk verktøy.
Kommer man nærmere inn på motivet vil man finne at fargene ikke er helt adskilt; den sorte fargen har smittet over på den hvite bakgrunnen samtidig som det hvite har kommet inn i og skaper aksenter i det sorte. Fortsetter man denne nærmere iakttakelsen får man også et innblikk i hvordan Bergmans bruk av etsning og akvatint med smergelpapir skaper en struktur i det sorte med både vertikale og horisontale linjer som løper på langs og på tvers av de sorte formene, noe som balanserer komposisjonen og skaper harmonisk inntrykk i bildet.
Lyset i bildet skapes mer av de kontrasterende fargene enn et inntrykk av en gitt lyskilde; det autoritære sorte opp imot den pure hvite. Men som vi har sett tidligere låner begge farger seg til hverandre og bidrar til å skape et helhetlig inntrykk gjennom motivet hvor det mørke, sorte og det lyse, hvite aksenturer hverandre og gir formene et dynamisk og intenst utrykk.
Påvirkning
Utdannelse
Interessen for det gylne snitt hos Bergmann kan spores tilbake til hennes studietid.[1] I Norge gjennomførte hun studier ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole og Statens Kunstakademi. I 1929 studerte hun ved Wiener Kunstgewerbeschule under arkitekten og billedkunstneren Eugen Gustav Steinhof (1880-1952). Her ble grunnen lagt for Bergmans konstruktive tilnærming til billedkunstens formale problemer.[1] Bergman reiser etter hvert til Paris. Der studerer hun ved André Lothes (1885-1962) atelier. Her treffer hun den tyske kunstneren Hans Hartung (1804-1989).[2] Hartung og Bergman gifter seg, og det blir starten på en relasjon som vel kan sies å ha hatt stor betydning for Bergmans kunstnerskap - i den forstand at Bergman blir knyttet til et internasjonalt kunstnermiljø gjennom Hartung og Paris.
Det nonfigurative maleriet i Paris
Mens det i Norge etter krigen var sterk motstand mot det nonfigurative i kunsten, ble det i Paris utviklet et rent maleri, bygd på maleriets estetiske egenart.[3]
(Kladd: stikkord som skal inn her: Kandinsky Om det åndelige i kunsten. De nonfigurative bygget uttrykket på kunnskap om formale virkemidler. Gylne snitt som prinsipp, system, som musikk for lytter. Konkret kunst.)
Bergmans uttrykk
Tilbakevendelse og den norske natur
Mot slutten av 1940-tallet er Anna- Eva en av de få norske kunstnere som vender seg mot det mer abstrakte. Hun kommer nå ut av en periode preget av sykdom som har forhindret henne i å male, en periode hun tilegnet studier innen filosofi, arkitektur og religionshistorie. Ikke før i 1946 plukker hun på nytt opp malerkosten og verkene i denne perioden blir av kunsthistorikeren Ole Henrik Moe omtalt som ren abstraksjon. (note) Bergmann er nå tilbake i Norge og foretar en reise til Nord-Norge som skal vise seg å sette dype spor i kunstneren. Det er her i det urørte, rå landskapet hun finner de naturlige elementene som etterhvert blir så typisk for hennes kunst. Selv kaller hun disse elementene "Les Themes", et form repertoar konstruert rundt motiver som stein, båter, fjell, fjorder og horisonter.
Bergmann så på kunst som et symbol som representerte noe annet enn seg selv. Dette inviterer oss til å se på hennes verk fra et symbolsk perspektiv, og ikke bare som rent abstrakt, det abstrakte fungerer sammen med det figurative. I G4-1953 Åtte Vertikale Former kommer dette til uttrykk i former som tenderer mot det geometriske men som også presenterer det organiske og stofflige i vannslipte stein former. Rullesteinene fra fjæra ble nøye studert av Anna-Eva og videre assosiert inn i en surrealistisk formverden. (note)
Teknikk
(Stikkord: presentere teknikken hennes i det aktuelle verket. Stofflighet og natur.)
Tilbake i Paris i 1952 gjenforenes hun med Hartung og begynner et fordypende arbeid innenfor et grafisk uttrykk, og det er nå de enkeltstående stein formene for alvor kommer inn i hennes kunst. Bergman møter her et kunstnermiljø som jobber abstrakt og nonfugurativt, her
Figurativ minimalkunst
Stein motivene innledet Anna-Evas helt egne originale billedverden, en verden som kan karakteriseres som en slags figurativ minimalkunst. Fargebruken er begrenset og kontrasten er stor mellom det lyse og det mørke. Sammen med den enkle, innstrammede tilknappingen av formene gir dette et monumemntalt inntrykk. Et umiddelbart sterkt inntrykk som kan sammenliknes med naturens slående storhet.
