Forskjell mellom versjoner av «Helvete»
(→Opphold i Frankrike) |
(→Formalanalyse) |
||
| Linje 6: | Linje 6: | ||
== Formalanalyse == | == Formalanalyse == | ||
| − | Scenen som utspiller seg i relieffet er en dramatisk og følelsesladd skildring av det indre følelseslivet til mennesket, og verkets form understreker dette uttrykket. Relieffet er støpt i bronze, og dermed inneholder ''Helvete'' ingen farger - Skillet mellom figurer og rom kommer fra selve støpingen; Verkets øvre del har en nesten flat overflate, med noen områder i sentrum som er helt glatt uten skikkelser. Skikkelsene i forgrunnen er rundskulpturerte og får dermed slagskygger som skaper volum og rom. Dette gir ''Helvete'' en dybde og kontrast. | + | Scenen som utspiller seg i relieffet er en dramatisk og følelsesladd skildring av det indre følelseslivet til mennesket, og verkets form understreker dette uttrykket. Relieffet er støpt i bronze, og dermed inneholder ''Helvete'' ingen farger - Skillet mellom figurer og rom kommer fra selve støpingen; Verkets øvre del har en nesten flat overflate, med noen områder i sentrum som er helt glatt uten skikkelser. Skikkelsene i forgrunnen er rundskulpturerte og får dermed slagskygger som skaper volum og rom. Dette gir ''Helvete'' en dybde og kontrast. I tillegg skaper lys og skygge plastisitet i figurene, særlig Satan og de fremhevede figurene nederst i verket i motsetning til de mer skisseaktige figurene i øverste del. |
Verket har et tydelig sentrisk blikkfang gjennom "Satan", der figuren skiller seg både ut på detaljnivå, plannivå og størrelse. Komposisjonen i verket gjør at Satan figuren er adskilt og forhøyet fra det som foregår rundt, og all lidelsen rundt han virker til å skje ''i forhold'' til han – Han sitter på en trone på en pyramide av lidende mennesker, som om han selv er utgangspunktet for all lidelsen i dette verket. Satan figuren har et preg av mystikk og vaghet, da han ikke skildres gjennom typiske bibelske trekk, men heller som en apatisk og nådeløs skuer. Passiviteten i Satan figuren gjør verket vanskelig å begripe, og gir inntrykk av en eksistensiell meningsløshet. | Verket har et tydelig sentrisk blikkfang gjennom "Satan", der figuren skiller seg både ut på detaljnivå, plannivå og størrelse. Komposisjonen i verket gjør at Satan figuren er adskilt og forhøyet fra det som foregår rundt, og all lidelsen rundt han virker til å skje ''i forhold'' til han – Han sitter på en trone på en pyramide av lidende mennesker, som om han selv er utgangspunktet for all lidelsen i dette verket. Satan figuren har et preg av mystikk og vaghet, da han ikke skildres gjennom typiske bibelske trekk, men heller som en apatisk og nådeløs skuer. Passiviteten i Satan figuren gjør verket vanskelig å begripe, og gir inntrykk av en eksistensiell meningsløshet. | ||
| Linje 12: | Linje 12: | ||
Sentralperspektivet skaper mange parallelliteter i bildet, med gjentagende skikkelser og folkemassene som beveger seg over og under Satan.<ref>Mørstad, «Gustav Vigeland i 1890-årene», 6.</ref> Satan skildrer også parallelle linjer med armer og bein, og rammes nærmest inn i en firkantet omslutningslinje. Kraftlinjene som skapes av folkemassene, bidrar til innrammingen av Satan og gir dernest en harmonisk sammenslutning av bilde; Selv om kaos og lidelse dominerer verket, er de komponert på en måte der øyet til seeren kan følge en koordinert scene som består av Satan i midten, svevende og livløse kropper i bakgrunnen og de mer definerte kroppen i forgrunnen. | Sentralperspektivet skaper mange parallelliteter i bildet, med gjentagende skikkelser og folkemassene som beveger seg over og under Satan.<ref>Mørstad, «Gustav Vigeland i 1890-årene», 6.</ref> Satan skildrer også parallelle linjer med armer og bein, og rammes nærmest inn i en firkantet omslutningslinje. Kraftlinjene som skapes av folkemassene, bidrar til innrammingen av Satan og gir dernest en harmonisk sammenslutning av bilde; Selv om kaos og lidelse dominerer verket, er de komponert på en måte der øyet til seeren kan følge en koordinert scene som består av Satan i midten, svevende og livløse kropper i bakgrunnen og de mer definerte kroppen i forgrunnen. | ||
| − | Gjennom de vage karakterene, og den kontinuerlige strømmen av mennesker får verket et tidløst preg. Dette verket skal skildre | + | Gjennom de vage karakterene, og den kontinuerlige strømmen av mennesker får verket et tidløst preg. Dette verket skal skildre følelseslivet t i mennesket, og dermed har den et evighetskilbdrende formal som ikke viser til et kumulativt handlingsøyeblikk, men heller et kumulativt øyeblikk av lidelse og sorg. |
Folkemassen skaper dramatisk dynamikk og bevegelse, og ser man nærmere ser man at den består av nakne, magre, ikke-sensuelle skikkelser med hoder som ligner på kranier. I dette verket spiller ikke skjønnhet og estetikk noen rolle.<ref>Mørstad, «Gustav Vigeland i 1890-årene», 10.</ref> Det er tydelig at Vigeland har brukt tid på å tenke på hvordan kroppene i dette verket kan fungere som selve uttrykket for lidelse, den nakne og magre kroppen er i seg selv et blikk til lidelsen og maktløsheten som mennesket befinner seg i. | Folkemassen skaper dramatisk dynamikk og bevegelse, og ser man nærmere ser man at den består av nakne, magre, ikke-sensuelle skikkelser med hoder som ligner på kranier. I dette verket spiller ikke skjønnhet og estetikk noen rolle.<ref>Mørstad, «Gustav Vigeland i 1890-årene», 10.</ref> Det er tydelig at Vigeland har brukt tid på å tenke på hvordan kroppene i dette verket kan fungere som selve uttrykket for lidelse, den nakne og magre kroppen er i seg selv et blikk til lidelsen og maktløsheten som mennesket befinner seg i. | ||
| + | |||
== Kontekst og inspirasjonskilder == | == Kontekst og inspirasjonskilder == | ||
Revisjonen fra 24. okt. 2022 kl. 12:53
Det monumentale relieffet Helvete ble laget av Gustav Vigeland (1869-1943) i 1897. Opprinnelig laget han en første gipsversjon av relieffet til en utstilling i Christiania kunstforening i 1894, men denne versjonen ble senere destruert. Versjonen i bronse, fra 1897, ble støpt av metallstøper Ernst Poleszynski[1]. Det er denne versjonen som i dag er utstilt på Nasjonalmuseet i Oslo. Relieffet måler 173 x 382,5 cm. Motivet er en scene fra helvete, og Vigeland hentet inspirasjon til verket fra andre kunstnere, ulike kulturhistoriske epoker og sitt indre sjeleliv.
Innhold
Motiv
Motivet fremstiller en ring av mennesker. I sentrum av ringen sitter en mannsskikkelse i en tronelignende nisje. Han sitter med overkroppen lent fremover med hodet i hendene. Klyngen av mennesker som omringer mannsskikkelsen strekker seg oppover mot ham. Andre griper om hverandre eller ser ut til å falle sammen. Armer og bein forsvinner ut og inn av relieffets bakgrunn, flettet sammen i en pyramide av lemmer. Ved mannens høyre side kan man tyde en gruppe med kroppsløse hender, som strekker seg ut mot han. De virker å gripe etter plattformen han sitter på, og et par er klemt sammen i bønn. På motivets høyre side ser vi en flokk av mennesker stående på en skråning som heller innover i motivet. Under dem ligger en rekke halshugde hoder. På randen av plattformen tipper menneskene inn i folkemassen mot midten av relieffet. Over buen til portalen - i motivets øvre del - svever et tog av utydelige menneskeskikkelser. De kommer inn fra relieffets høyre side og fortsetter ut på motivets venstre side. På venstre side passerer de svevende skikkelsene en galge, hvor tre menn henger i løkker. Rundt dem omringes de av par som omfavner hverandre.
Formalanalyse
Scenen som utspiller seg i relieffet er en dramatisk og følelsesladd skildring av det indre følelseslivet til mennesket, og verkets form understreker dette uttrykket. Relieffet er støpt i bronze, og dermed inneholder Helvete ingen farger - Skillet mellom figurer og rom kommer fra selve støpingen; Verkets øvre del har en nesten flat overflate, med noen områder i sentrum som er helt glatt uten skikkelser. Skikkelsene i forgrunnen er rundskulpturerte og får dermed slagskygger som skaper volum og rom. Dette gir Helvete en dybde og kontrast. I tillegg skaper lys og skygge plastisitet i figurene, særlig Satan og de fremhevede figurene nederst i verket i motsetning til de mer skisseaktige figurene i øverste del.
Verket har et tydelig sentrisk blikkfang gjennom "Satan", der figuren skiller seg både ut på detaljnivå, plannivå og størrelse. Komposisjonen i verket gjør at Satan figuren er adskilt og forhøyet fra det som foregår rundt, og all lidelsen rundt han virker til å skje i forhold til han – Han sitter på en trone på en pyramide av lidende mennesker, som om han selv er utgangspunktet for all lidelsen i dette verket. Satan figuren har et preg av mystikk og vaghet, da han ikke skildres gjennom typiske bibelske trekk, men heller som en apatisk og nådeløs skuer. Passiviteten i Satan figuren gjør verket vanskelig å begripe, og gir inntrykk av en eksistensiell meningsløshet.
Sentralperspektivet skaper mange parallelliteter i bildet, med gjentagende skikkelser og folkemassene som beveger seg over og under Satan.[2] Satan skildrer også parallelle linjer med armer og bein, og rammes nærmest inn i en firkantet omslutningslinje. Kraftlinjene som skapes av folkemassene, bidrar til innrammingen av Satan og gir dernest en harmonisk sammenslutning av bilde; Selv om kaos og lidelse dominerer verket, er de komponert på en måte der øyet til seeren kan følge en koordinert scene som består av Satan i midten, svevende og livløse kropper i bakgrunnen og de mer definerte kroppen i forgrunnen.
Gjennom de vage karakterene, og den kontinuerlige strømmen av mennesker får verket et tidløst preg. Dette verket skal skildre følelseslivet t i mennesket, og dermed har den et evighetskilbdrende formal som ikke viser til et kumulativt handlingsøyeblikk, men heller et kumulativt øyeblikk av lidelse og sorg.
Folkemassen skaper dramatisk dynamikk og bevegelse, og ser man nærmere ser man at den består av nakne, magre, ikke-sensuelle skikkelser med hoder som ligner på kranier. I dette verket spiller ikke skjønnhet og estetikk noen rolle.[3] Det er tydelig at Vigeland har brukt tid på å tenke på hvordan kroppene i dette verket kan fungere som selve uttrykket for lidelse, den nakne og magre kroppen er i seg selv et blikk til lidelsen og maktløsheten som mennesket befinner seg i.
Kontekst og inspirasjonskilder
Nyromantikken
Relieffet Helvete har klare trekk fra 1890-årenes nyromantiske periode. Kunstnere og forfattere i denne perioden var opptatt av det indre sjelelivet hos enkeltindividet. Den subjektive opplevelsen av den underlige omverdenen vies mye oppmerksomhet i kunstverk, dikt og romaner på 1890-tallet. Det var særlig følelser som uro, angst og fremmedgjøring som ble skildret. For eksempel skrev Knut Hamsun i romanen Sult (1890) om en rotløs mann som streifet rundt i Christianias gater med et urolig sinn. Sigbjørn Obstfelder skildret verden som underlig og fremmed i diktet "Jeg ser" (1893). Vi finner igjen den samme tankegangen - med fokus på det indre sjelelivet - i relieffet til Vigeland. Satanfiguren bringer ikonografien på det religiøse sporet. Det er likevel ikke slik at det er Bibelens helvete Vigeland nødvendigvis har forsøkt å fremstille i relieffet. I samtiden ble Vigelands helvetes-relieff oppfattet som en moderne skildring av menneskehetens lidelser. Kunsthistorikeren Jens Thiis, som levde samtidig med Vigeland, beskrev det som «en moderne pessimists dybtgrebne digt om selve livet»[4]. Slik sett kan relieffet plasseres inn i den nyromantiske tradisjonen på 1890-tallet, med fokus på en underlig, fremmed tilværelse preget av angst og fortvilelse. Vigeland selv hadde det tøft i perioder på 1890-tallet. Ifølge kunsthistoriker og kurator Guri Skugge ved Vigelandmuseet, tvilte Vigeland noen ganger på sine evner som kunstner. Han løsrev seg fra familie og venner, hadde det vanskelig økonomisk og levde på sultegrensen. De nyromantiske strømningene i tiden innebar at kunstnerne skulle skape kunst fra eget levd liv. Gjennom Helvete kan vi anta at Vigelands liv inneholdt en del mørke. Her formidles følelser som angst, uro, fremmedgjøring, smerte og ensomhet.
Vigeland lot seg inspirere av tidens kultbok, den italienske forfatteren Dante og hans bok "Divina Commedia" skrevet på 1300 tallet. Dante beskriver hans og Vergils reise, fra et syndig liv på jorden gjennom Helvete og Skjærsilden, hvor de på sin vei møter mennesker og deres lidelser før de tilslutt får nåde hos Gud i himmelen. Verkets formål var å formane mennesker til å leve et rettskaffent liv 3).
Opphold i Frankrike
I 1893 tilbrakte Vigeland fem måneder i Paris hvor han leide et studio. Under oppholdet besøkte han studioet til August Rodin flere ganger. På den tiden stod det en uferdig versjon av Rodins skulpturprosjekt Helvetesporten i atelieret. Dette møte med den franske skulptørens ukonvensjonelle skildring av mennesker følelser og lidenskap ble et viktig insentiv for Vigeland.[5] Rodins Helvetesport inspirerte ham til å lage sin egen versjon av dette dystre temaet i ...... relieff med tittelen Helvete I. I Rodins Helvetesporten er det en mannlig figur kaldt "Tenkeren". Tittelen og den mannlige figuren har klare paralleller til Vigelands Helvete I.[6] En stor forskjell mellom de to verkene er at Rodins prosjekt endte opp som en rekke enkeltstående skulpturer, mens Vigeland samlet sine i et relieff.
Rodin ble anerkjent for å ha frigjort skulpturer fra den akademiske tradisjonens grenser. I stedet for å holde skulpturers fotfeste og figurer inkorporerte han dem i hverandre for å skape en sammenhengende helhet.[5] Vigeland derimot var mer interessert i Rodins emner, spesielt i de sensuelle skildringene, enn i hvordan han håndterte formen på skulpturene. For den unge kunstneren fra Sør-Norge kann Rodins skildring av kjærlighet og seksualitet ha åpnet øynene til Vigeland Dette ga han en ny måte å se verden på.
Opphold i Italia
Etter et opphold i Firenze i 1896 var ikke Vigeland lenger fornøyd med figurene i verket "Helvete" fra 1894. Det var ikke nok å justere noen figurer. Hele komposisjonen måtte omarbeides. Endret syn på formen etter inspirasjon fra de italienske renessansemestrene og bronsestatuene i Napoli krevde en nyorientering. 4) Figurene trengte en fastere og mer gjennomarbeidet form. 5) Verket ble derfor utført på nytt i perioden 9. oktober 1896 til 16. juni 1897. Deretter ble det støpt i bronse av Ernst Polensziensky og sto ferdig i juni 1898. Begge signerte kunstverket. Gipsavstøpningen til det første verket ble ødelagt.
Referanser
- ↑ Kjerschow, Nasjonalmuseet, 2014
- ↑ Mørstad, «Gustav Vigeland i 1890-årene», 6.
- ↑ Mørstad, «Gustav Vigeland i 1890-årene», 10.
- ↑ Skugge, «Vigeland LIVE: “Helvete” (1897)», Vigelandmuseet, YouTube, 12:29.
- ↑ 5,0 5,1 Wikborg, Gustav Vigeland 2001, 73
- ↑ Wikborg, Gustav Vigeland Kunstneren Og Hans Verk, 42
4. Hans P. Lødrup, Gustav Vigeland, 65
5. Tone Wikborg, Gustav Vigeland, 111
Litteraturliste
Kjerschow, Elsebet. «Helvete. Om verket». Fra Høydepunkter. Kunst fra antikken til 1945. Nasjonalmuseet i Oslo, 2014. https://www.nasjonalmuseet.no/samlingen/objekt/NG.S.00658. Oppsøkt 19.10.2022.
Lødrup, P. Hans. Gustav Vigeland. Gustav Vigeland. Oslo: Nasjonalforlaget, 1945. Universitetsbiblioteket: http://bibsys-almaprimo.hosted.exlibrisgroup.com
Mørstad, Eirik. «Gustav Vigeland i 1890-årene». Kunst og Kultur, vol. 70 (1987): 2-30.
Skugge, Guri. «Vigeland LIVE: “Helvete” (1897)». Vigelandmuseet. YouTube. 12:47. Lastet opp av VIGELAND-MUSEET 22.4.2020. https://www.youtube.com/watch?v=gwUqz-GMy70. Oppsøkt 31.8.2022.
Store Norske Leksikon online. S.v. "Gustav Vigeland" Oppsøkt:26.08.2022. http//snl.no/Gustav Vigeland
Tone Wikborg, Gustav Vigeland. Biografi. Vidarforlaget. Solum bokvennen 2019.
Wikborg, Tone. (2001). Gustav Vigeland. Gyldendal Norsk Forlag AS .
Wikborg, Tone. (2010) Gustav Vigeland Kunstneren Og Hans Verk. H. Aschehoug & Co.
