Høy C
Introduksjon og innholdsfortegnelse
Innhold
Katalogbeskrivelse
Verk: Høy C, 2011
Kunstner: Bård Breivik
Materiale: Polerte syrefaste stålplater
Størrelse: 655 cm x 590 cm
Plassering: Universitetet i Oslo, Ole-Johan Dahls hus
Eier: Universitetet i Oslo
Motivbeskrivelse
Høy C er et relieff laget i polert syrefast stål. Relieffet har en glatt, blank overflate som buer seg innover og utover, noe som skaper nivåforskjeller i overflaten. Kombinasjonen av konvekse og konkave former i den blanke, stålfargede overflaten skaper et lys- og skyggespill i dagslyset, noe som fremhever den dynamiske overflaten og gir oss en følelse av dybde og bevegelighet. Dette kan minne om små bølger som brer seg utover fra flere punkter på en vannoverflate, og danner et intrikat mønster i det de møtes. Til høyre i overflaten finner vi en rund fordypning som danner et senter i motivet. Dette midtpunktet blir omkranset av formene som beveger seg innover og utover i verkets overflate og ut fra to av sidene til dette punktet er bølgene bredere. Den konstante, naturlige lysrefleksjonen fremhever verkets indre spenning og organiske bevegelselinjer.
Materialet er organisk formet med buede linjer. Behandlingen av stålmaterialet gjør at verket speiler betrakteren og omgivelsene. Formene påvirker denne gjenspeilingen til å gjengi alt uklart og fordreid. Det glattpolerte materialet kombinert med formene som er skapt leker med lyset og skaper skygge. Verket endrer seg derfor parallelt med dagslyset. Det er gjennom lys/skygge at innholdet/de tillagede formene kommer tydelig frem. Uten noe skygge til å definere ville verket reflektert omtrent bare lys og de konkave/hevede formene hadde blitt diffuse. Verket er derfor malerisk, siden én av de viktigste effektene ved det ligger i lys- og skyggebruken.
Dimensjoner testes da plasseringen tvinger oss til å iaktta relieffet på nært hold og til dels gjennom froskeperspektiv ettersom uterommet rundt veggen Man føler seg liten når man står og ser opp på dette svære verket. Det kraftige materialet med den industrielle, kalde overflaten og behandlingen føles ikke særlig inviterende. Likevel er det en slags slags eleganse over de møysommelig/nøye plasserte formene og dynamiske linjene som drar betrakteren inn i verket.
