Høyfjell i soloppgang
Maleriet Høyfjell i soloppgang (1854) malt av Hans Gude (1825 - 1903). Maleriet er malt med olje på lerret i formatet 100,2 x 163.6 og henger nå i Nasjonalmuseet i Oslo for billedsamlingene, kunst, arkitektur og design.
Innhold
Motiv
Høyfjell i soloppgang er et av verkene til Hans Gude som skildrer til norsk naturlandskap. Store skjønne fjell og fjord som er snødekket utgjør seg i bakgrunnen med det varme lyset fra morgensolen. I midten av motivet kan man se et fjell som er omkranset av skyer. I tillegg skaper skyene og fjellene en skyggefull dal. I den skyggefulle dalen finner man et tjern som viser et speilbilde, liten del av noen skyer. Forkanten av en stein skimres det to menn som har på seg norske klær og som sikter mot noen reinsdyr. De to jegerne er forsvinnende små i forhold til den veldige naturen - Et typisk trekk ved nasjonalromantikken.
Formalanalyse og virkemidler
Komposisjon:
Komposisjonenen er harmonisk og balansert. Horisonten deler maleriet på midten mellom den lyse himmelen og den mørke jorden. Vi kan se fjellformasjoner på hver side av et fjell i sentrum. Fjellene på høre side er noe større og mørkere. Gude oppnår likevel balanse i bildet ved å plassere flere mørke skyer på venstre side. Ellers er komposisjonen nesten symmetrisk, noe som sammen med den dempede paletten skaper ro og harmoni i bildet.
Perspektiv:
Gude skaper en tydelig romfølelse ved bruk av perspektiv og illusjon. Det som skal fremstår som nærmest betrakteren er malt større enn det er som trer lengre bak. Videre oppnår Gude en illusjon av dybde ved å ta i bruk fargeperspektiv, der forgrunnen er malt varmere enn bakgrunnen. Andre steder jobber han med atmosfærisk perspektiv. Dette er særlig tydelig ved de opplyste fjellene i bakgrunnen som er malt med færre kontraster og detaljer. Dette gjør at de trer lenger bak, til tross for at de har en noe varmere farge fra sollyset enn den kalde himmelen. Videre kan vi se fjellene i normalpespektiv, opp på skyene i froskeperspektiv og ned på menneskene i fugleperspektiv. Kombinasjonen av perspektifver forsterker romfølelsen og størrelsesforholdet mellom de små staffasjefigurene og den sublime naturen.
Lys og mørke (karen)
Blandt de formale virkemidlene spiller fargebruken en viktig rolle. En kan legge merke ved fargekonstrastene som baserer seg på nyanser av lyse og mørke farger. En slik bruk skaper dybde, hvor fjellkjeden i lyse toner virker fjerne, mens de varme grønnfargen i forgrunnen skaper
Nasjonalromantikken og det sublime
Nasjonalromantikken
Kristin: Generell beskrivelse, (eks: nasjonsbygging, idelalisering
Nasjonalromtiske trekk i Høyfjell i soloppgang
Det sublime
Det sublime var et viktig begrep i nasjonalromantiske kunstner. Ordet sublim kommer fra det latinske begrep sublimis “Høy, opphøyet”. Det sublim er en oppelevelse av frykt og beundring i møte med naturens vidde, storhet og kraft, det er en estetisk opplevelse. I filosofi brukes begrepet Sublim for å redegjøre en følelse av ubehag, individ føler når de er i møte med naturens storhet. Dette begrepet var et populært begrep i filosofi rundt 1700-tallet, filosofer som Kant og Edmund Burke skrevet om det. Edmuns Burke mente at individet opplever det sublime når sinnet blir overveldet av noe, at de ikke kan reflektere over noe annet; forbløffelse. "Når det store og sublime i naturen virker på sitt mektigeste, kalles den bevegelsen disse årsakene skaper for forbløffelse, og forbløffelse er den sjelstilstand der all sjelens aktiviteter blir opphevet med viss grad av frykt. Da blir sinnet så oppfylt av objekter at det ikke kan reflekter over noe annet."[1] Skjønnhet og det sublime har ofte blitt blandet sammen som om de er én enhet, men disse to begrepene representerer ulik betydning. “Sublime gjenstander har en nemlig store dimensjoner, mens kjønnet til sammenlikning er små, det kjønne bør være glatt og polert; det storslagne barskt og skjødesløst”[2] Det sublime kunststil ble viktig hos nasjonalromantiske kunstnere, fordi det var en måte å vise frem de nasjonale karakterer til et land. Det sublime kunststilen tillot malerer å opphøye nasjonalbildet, og representere det nasjonalbildet som noe høyere, større og sterkere. Dette er viktig for Norge med tanke på at det var viktig for Norge å skille seg fra de andre skandinaviske landene og definere sin nasjonale identitet. I høyfjell og soloppgang ser vi store fjell og en enorm himmel og to små figurer. Natur i kunstverk er motivet og den virker sterkere i forhold til de to små figurene. Og dette er typisk for sublime maleri
Düsseldorfskolen og påvirkningen på Gudes kunstnerskap (Obs: under arbeid)
Av mangel på et eget norsk kunstakademi i ble norske kunstnerspirer på 1800-tallet sendt til utlandet for skolering (Haverkamp, Hans Gude, 5). Med støtte fra den Norske Kunsforening ble Hans Gude som sekstenåring sendt til Det Kongelige Prøyssiske Kunstakademi i Düsseldorf for skolering (Strøm-Olsen, Hans Gude: En Kunstnerreise, 21.). Dette akademiet ble ansett som svært moderne i den europeiske samtiden (Danbolt, Norsk Kunsthistorie,172.). Eksempelvis tilbød man studier innen landskaps- og folkelivskildringer, og kunsten kunne ha romantiske innslag som villskap og følelser, hvilket skilte dem fra andre klassisk-orienterte akademier som la vekt på det universelle og idealiserte (Danbolt, Norsk Kunsthistorie,172.). Akademiet hadde en unik tilnærming hvor man kombinerte romantikkens stemninger med klassisismens fornuft: de var likestilte (Danbolt, Norsk Kunsthistorie, 172). Kunstnere på akademiet i Düsseldorf var opptatt av naturtro gjengivelser og mange på akademiet lagde grundige nesten naturvitenskaplige studier i friluft, (Strøm-Eriksen, ?.). De møysommelige skissene fra naturen ble deretter kombinert til det større komposisjoner som en representativ syntese av observasjonene man hadde gjort (sett inn ref Haverkamp, Hans Gude, 6.). Man foretrakk synteser og representative gjengivelser siden dette forhindret at man ble styrt av følelser (sett in ref Danbolt?). Som et resultat av dette er landskapsbildene på Düsseldorfskolen ateliebilder som ikke nødvendigvis er basert på skisser fra samme sted (Haverkamp, Hans Gude, 6). Dette gjelder også Høyfjell i Soloppgang som er basert på skisser fra en studiereise i Kvinherad og Mauranger i 1849 (sett inn ref Nedrebø et. al, Hans Gude, 16, 20.) På Düsseldorfskolen bidro studiekameratene gjerne med elementer inn i hverandres bilder, og Gude ble såpass spesialisert på fremstilling av skylag at han gikk under kallenavnet "Luftdoktor" (Haverkamp. Hans Gude, 6.). På akademiet fikk Gude også opplæring i den romantiske tradisjonen med å benytte rike, mettede farger, samt lys og skyggevariasjon for å fremheve mektige og skremmende landskap (Haverkamp, Hans Gude, 5.). På akademiet ble han påvirket klassisismens harmoniske komposisjoner og det skremmende og overveldende fra den romantiske tradisjonen (Haverkamp, Hans Gude, 5.). Høyfjell i Soloppgangs himmel, fargebruken, veksling mellom lys og skygge, troverdig gjengivelse, balanserte komposisjon vitner om de ferdighetene Gude tilegnet seg på Akademiet i Düsseldorf. Det tette båndet til Akademiet og og Düsseldorf og møtet med et Tyskland preget av sensur, der kunsten gir forrang til de rike og bemidlede, preger også Gudes motivvalg (erf Strøm-Olsen,12). Gude blir tilhenger av Nasjonalstaten som en sikring for demokrati og ytringsfrihet, hvilket leder hans kunstneriske fokus mot motiver som er typiske og spesielle for Norge, samt fremstilling av hverdagsmennesker man kan relater seg til (Strøm-Olsen, En Kunstnerreise, 8). Dette er elementer vi finner vi igjen i Høyfjell i Soloppgang. Motivvalg fra Norge var ellers ikke unikt for Gude, både norske og utenlandske malere fra Düsseldorf reiste på studieturer i Norsk natur (Haverkamp, Hans Gude, 7.). Studietiden leder også til et velkjent samarbeid med studiekameraten Adolph Tidemand der de i tråd med tradisjonenen på akademiet lager klassikere som Brudeferden i Hardanger sammen (Haverkamp, Hans Gude, 6.). Gude ble senere professor i landskapsmaleri på akademiet i Düsseldorf (Strøm-Olsen, Hans Gude, 12). Han hadde en rekke norske elever i sine landskapsklasser (Haverkamp, Hans Gude, 59) og fikk dermed anledning til å påvirke norsk kunst videre.
Litteratur
Burke, Edmund, Hume, David, Baumgarten, Alexander Gottlieb, Bø-Rygg, Arnfinn og Bale, Kjersti. Estetisk Teori: En Antologi. Oslo: Universitetsforl., 2008.
Danbolt, Gunnar. Norsk Kunsthistorie: Bilde og Skulptur frå Vikingtida til i dag. 1. utg. ed. Oslo: Det Norske Samlaget, 2019.
Haverkamp, Frode. Hans Gude: Norske Malere. Oslo: Aschehoug, 1992.
Nedrebø, Reidar, Lønning, Ingeborg og Honerød, Anne Grete. Hans Gude: Den tidlige periode. Baroniet Rosendal: 1994.
Strøm-Olsen, Nicolai. Hans Gude: En Kunstnerreise. Oslo: Pax, 2015.
