Undo 4 Undo 7

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk

"Da jeg ble gravid ble kroppen min fullstendig deformert. Det var en ekte gave!"[1]

Vibeke Tandberg, Undo #4, 2003. C-print, 156 x116 cm. Foto: Nasjonalmuseet.
Vibeke Tandbergs
Vibeke Tandberg, Undo #7, 2003. C-print, 156 x 116 cm. Foto: Nasjonalmuseet.
Undo er en bildeserie på 7 verk, som sammen visualiserer endringer under svangerskap - konkrete og abstrakte. Undo #4 og Undo #7 er deler av Nasjonalmuseets utstilling Gudinner. Kvinner som beveger kunsten II. Nasjonalmuseet skriver at konseptet bak Tandbergs serie var å visualisere hvor mye forandring et svangerskap bringer med seg; det er ikke bare kroppen som endrer seg, men på et vis omgivelsene også. Serien er manipulert ved hjelp av bilderedigeringsprogrammet Photoshop, og bruken av dette programmet har også blitt karakteristisk for Tandbergs fotografier siden 90-tallet[2].

«Vibeke Tandberg skapte fotoserien Undo under sin siste måned av svangerskapet. Serien er et forsøk på å skildre de mange endringene en kvinne gjennomgår når hun er gravid. Disse endringene er ikke bare fysiske, men involverer også plass, arkitektur og vektbegrepet. Tandberg presenterer seg selv i en tilsynelatende sårbar situasjon, men ballongundertøyet og vridde kroppsdeler gir en befriende følelse av komisk lettelse.»[2]

Biografi

Aurora... NB - biografiske opplysninger skal inn på biografi-siden Vibeke Tandberg.

Komposisjon

Aurora...

Motivbeskrivelse

Ambra...

Kontekst

Verkene bærer preg av en digital tidsalder der man ikke bare kan fotografere seg selv og få det fysisk i ønskelig format, men også digitalt manipulere seg selv for å møte et ideal eller, som i dette tilfelle, avvike fra et ideal. Bildene gir tydelige konnotasjoner til kvinnekamp og kroppspress, men dette er tematikk som har vært, er og kommer til å være relevant uavhengig av tidsepoke.

Refleksjonen av bildenes kontekst ligger derfor mer i utførelsen av verkenes fysiske uttrykk enn symbolikken og tematikken i seg selv.  

Tolkning

Bildenes manipulering skaper kroppslig og romlig ubehag. Kvinnen virker malplassert midt i rommet, som om hun ikke hører til der. Dette er helt klart bevisst, og gjort for å fremheve temaet i verkene; graviditet. Tandberg sier selv at det å bli gravid var en «gavepakke» for henne som kunstner[1] – med alle de absurde endringene kroppen gjorde. Under et svangerskap, deformeres kroppen fullstendig, med særlig forstørring av mage og bryster, samt strekking av hud – for ikke å nevne alt som foregår innvendig. Kroppen føles ukomfortabel og forvrengt, og nettopp dette fremhever Tandberg gjennom å forvrenge andre deler av kroppen og ellers i rommet. Kanskje er ikke graviditet og hva det gjør med kvinnekroppen så vakkert og naturlig? Kanskje samfunnet har glorifisert svangerskapet, og skjøvet vekk stemmene som ikke passer med underet som er å skape liv? Tandberg bruker digitale verktøy, som Photoshop, nettopp for å skape uttrykk som både er personlig og universelt.

Ikonografien i verkene er nettopp dette; den gravide kvinnes besvær og ubehag. Hun føler seg malplassert der hun er avbildet alene i rommet, og forvrengt i sin egen kropp. Tandberg dytter dette ubehaget over på betrakteren, slik at også vi skal kjenne på denne kleinheten, og gjøre oss utilpass. Ikonologien ligger i dette med den moderne kvinnen og hennes stadig sterke stemme. Hud, kroppsdeler og organer strekkes og forskyves for å gjøre plass til et annet menneske, men kvinner har ikke tidligere fått utløp for denne, ofte ubehagelige reisen.     

Verkene er nesten 20 år gamle og budskapet står fremdeles sterkt, dog kvinners stemmer og følelser stadig blir mer anerkjent. Verkene er tydelige reaksjoner på samtiden og kvinners posisjon i den.  

Selviscenesettelse

Ambra...

Litteratur

Referanser

  1. 1,0 1,1 Nrk. Kunsten å leve. Episode 5. 2018. https://tv.nrk.no/serie/kunsten-aa-leve/sesong/1/episode/5/
  2. 2,0 2,1 Tandberg, Vibeke. Undo #4. 2003. Nasjonalmuseet.no: https://www.nasjonalmuseet.no/samlingen/objekt/NMK.2004.0193