Forskjell mellom versjoner av «Brudt form»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
Linje 13: Linje 13:
 
<br>
 
<br>
  
Skulpturer inngår i den modernististe kunstretning, og kan best forstås med kjenskap til den kunsthistoriske kontekst. Innenfor skulpturfeltet på første halvdel av 1900-tallet, dyrket toneangviende kunstnere som Constantin Brancusi, Barbara Hepworth og Henry Moore den modernistiske skulptur, med abstraksjonen som ledende prinsipp. Målet var å gripe tingenes indre essens, heller enn å nøye seg med nøyaktige gjengivelser av mer overfladiske og tilfeldige aspekter<ref>Kleiner, Fred. Garners art through the ages. 13. Utgave. (Boston: Cengage learning, 2011), 951</ref>Samtidig finner man en også en klar vektlegging av det naturlige og organiske, i en tidsalder preget av mekanisering.<ref>Kleiner. 954</ref>Da denne modernismen omsider nådde Norge, var Åse Texmon Rygh den aller første som omfavnet dens, non-figurative formspråk. Den geometrisk rene, organiske og iboende dynamiske varianten av dette modernistiske formspråket skulle bli hennes kjennetegn fra 1952 og helt frem til i dag.<ref>Storm Bjerke. Aase Texmon Rygh. s.6</ref>Disse kjennetegnene fremstår som sentrale trekk også ved ''Brudt form''. Det abstrakt-geometriske fokuset fremkommer tydelig gjennom valget av de grunnleggende formene kube og sylinder. De organiske aspektene er imidlertid mer subtile, men kommer til gjengjeld til utrykk på flere nivåer. På det formessige planet er de myke, avrundede linjene i verkets ytterkanter og rundt hullet viktige. Disse gir verket en bløtere, er naturlig karakter og bidrar til å midne det stringente geometriske utrykket. Også farger og overflaten tekstur peker i samme retning. Her kunstneren, gjennom bruk av forskjellige virkemidler, skapt et ujevnt, klumpete og delvis systematisk riflet ytre. Den grove, nærmest værbitte overflaten bringer tankene til steiner, preget av eroderende krefter. Videre bidrar også variasjon i fargenyanser, særlig av brunt og irret grønt til å understreke verkets jordlige og organiske karakter. Valget av bronsje som materiale kan ses i sammenheng med disse endringene.
+
Skulpturer inngår i den modernististe kunstretning, og kan best forstås med kjenskap til den kunsthistoriske kontekst. Innenfor skulpturfeltet på første halvdel av 1900-tallet, dyrket toneangviende kunstnere som Constantin Brancusi, Barbara Hepworth og Henry Moore den modernistiske skulptur, med abstraksjonen som ledende prinsipp. Målet var å gripe tingenes indre essens, heller enn å nøye seg med nøyaktige gjengivelser av mer overfladiske og tilfeldige aspekter<ref>Kleiner, Fred. Garners art through the ages. 13. Utgave. (Boston: Cengage learning, 2011), 951</ref>Samtidig finner man en også en klar vektlegging av det naturlige og organiske, i en tidsalder preget av mekanisering.<ref>Kleiner. 954</ref>Da denne modernismen omsider nådde Norge, var Åse Texmon Rygh den aller første som omfavnet dens, non-figurative formspråk. Den geometrisk rene, organiske og iboende dynamiske varianten av dette modernistiske formspråket skulle bli hennes kjennetegn fra 1952 og helt frem til i dag.<ref>Storm Bjerke. Aase Texmon Rygh. s.6</ref>Disse kjennetegnene fremstår som sentrale trekk også ved ''Brudt form''. Det abstrakt-geometriske fokuset fremkommer tydelig gjennom valget av de grunnleggende formene kube og sylinder. De organiske aspektene er imidlertid mer subtile, men kommer til gjengjeld til utrykk på flere nivåer. På det formessige planet er de myke, avrundede linjene i verkets ytterkanter og rundt hullet viktige. Disse gir verket en bløtere, er naturlig karakter og bidrar til å midne det stringente geometriske utrykket. Også farger og overflaten tekstur peker i samme retning. Her kunstneren, gjennom bruk av forskjellige virkemidler, skapt et ujevnt, klumpete og delvis systematisk riflet ytre. Den grove, nærmest værbitte overflaten bringer tankene til steiner, preget av eroderende krefter. Videre bidrar også variasjon i fargenyanser, særlig av brunt og irret grønt til å understreke verkets jordlige og organiske karakter. Valget av bronsje som materiale kan ses i sammenheng med disse endringene.  
  
 
<br>
 
<br>
  
Moderne abstrakt skulpturkunst i Norge har sin opprinnelse i ett ønske om å bryte ut av etterkrigstidens dominerende kunstformer. I etterkrigstiden var særlig Skulptur dominert av stilisert naturalisme, delvis diktert og underbygget av behovet for krigsminnesmerker, samt monumentale utsmykninger. Skulptur og arkitektur var tett knyttet sammen, og skulpturene ble ofte underlagt overordnede temaer for offentlige plasser og bygninger. Som motsvar på dette kom en trend mot mer abstrakt kunst, noe som bygget på sterke impulser utenlandsfra. Man fikk en kunstretning hvor behovet for å framstille noe spesifikt falt helt bort, og ren form ble satt i høysetet. Kravet om at skulpturen skulle forestille noe, falt bort, og man fikk heller skulpturer som ønsket å være noe nytt i seg selv. Etter hvert gikk man til og med bort fra skulpturen som objekt, men fokuserte heller på skulpturen som idé: «The materials of sculpture(…) are actually heavy and subject to gravity, but are not felt as being like this, because sculpture is experienced imaginatively and not as a thing in the world». Skulpturerer skal altså, innenfor denne stilen, forstås som umiddelbare ideer, bevegelser, konsepter, eller rendyrkede tanker og føllelser, heller en faktiske objekter. Bjerke har følgende å si om Aase Texmon Ryghs kunst i denne konteksten:  
+
Moderne abstrakt skulpturkunst i Norge har sin opprinnelse i ett ønske om å bryte ut av etterkrigstidens dominerende kunstformer. I etterkrigstiden var særlig Skulptur dominert av stilisert naturalisme, delvis diktert og underbygget av behovet for krigsminnesmerker, samt monumentale utsmykninger. Skulptur og arkitektur var tett knyttet sammen, og skulpturene ble ofte underlagt overordnede temaer for offentlige plasser og bygninger.<ref>Bjerke, Øivind Storm: «Aase Texmon Rygh» i Kunst fra 100 rom – verk fra universitetet i Oslos kunstsamling (Universitetet i Oslo 2008) s. 62</ref> Som motsvar på dette kom en trend mot mer abstrakt kunst, noe som bygget på sterke impulser utenlandsfra. Man fikk en kunstretning hvor behovet for å framstille noe spesifikt falt helt bort, og ren form ble satt i høysetet. Kravet om at skulpturen skulle forestille noe, falt bort, og man fikk heller skulpturer som ønsket å være noe nytt i seg selv. Etter hvert gikk man til og med bort fra skulpturen som objekt, men fokuserte heller på skulpturen som idé: «The materials of sculpture(…) are actually heavy and subject to gravity, but are not felt as being like this, because sculpture is experienced imaginatively and not as a thing in the world». Skulpturerer skal altså, innenfor denne stilen, forstås som umiddelbare ideer, bevegelser, konsepter, eller rendyrkede tanker og føllelser, heller en faktiske objekter. Bjerke har følgende å si om Aase Texmon Ryghs kunst i denne konteksten:  
  
 
«Utgangspunktet for hennes kunst er bestrebelsen i det 20. århundres skulptur etter å finne frem til skulpturens egenart som kunstart, frigjort fra den funksjon som bærer av offisielle budskap som tradisjonen hadde gitt den(…)Kunstnerne rendyrket sitt mediums egenart, når det gjelder skulpturer, unngår de illusjonisme (marmor er ikke kjøtt) og ekspressivitet(…)Den konstruktive skulptur former, deler, omslutter rommet, men fyller det ikke(…)Distinksjoner som for- og bakside, tomt og fylt rom, inn- og utside, opp og ned, oppheves.»<ref>Bjerke, Øivind Storm: Aase Texmon Rygh (Grøndahl Dreyer, Oslo 1992)s. 33-34</ref>  
 
«Utgangspunktet for hennes kunst er bestrebelsen i det 20. århundres skulptur etter å finne frem til skulpturens egenart som kunstart, frigjort fra den funksjon som bærer av offisielle budskap som tradisjonen hadde gitt den(…)Kunstnerne rendyrket sitt mediums egenart, når det gjelder skulpturer, unngår de illusjonisme (marmor er ikke kjøtt) og ekspressivitet(…)Den konstruktive skulptur former, deler, omslutter rommet, men fyller det ikke(…)Distinksjoner som for- og bakside, tomt og fylt rom, inn- og utside, opp og ned, oppheves.»<ref>Bjerke, Øivind Storm: Aase Texmon Rygh (Grøndahl Dreyer, Oslo 1992)s. 33-34</ref>  

Revisjonen fra 26. mar. 2012 kl. 10:19

Beskrivelse av skulpturen

Brudt form måler 2,5 x 2,5 meter og er støpt i bronse. Skulpturen er strengt forankret i geometrien, og består av de grunnleggende formene kube og sylinder. Sett rett forfra, ser skulptruen ut som en sirkel, plassert inne i en firkantet ramme. Den firkantete rammen er dog brudt overst, og delene forskudt i forhold til hverandre. Skulpturen er plassert diagonalt på en stenfot, som igjen er plassert parallelt med fasadene som omgir den. Figurens overflate er grov, og danner en riflete effekt, i det mange linjer og streker tegner mange radiuser mot et fraværende sentrum. Dette skaper en skyggevirkning inn i mot sirkelen som er med på å gjøre skulpturens kjerne til et blikkfang og en dynamisk form.
   

Skulpturen befinner seg ved Universitet i Oslo, på plassen foran det Humanistiske Fakultet. Figuren ingår i en dialog med sin motpart, en tilsvarende monumental skulptur på andre siden av plassen, da altså foran Samfunnsvitenskapelig Fakultet. Det er flere skulpturer i samme størrelsesorden og tilsvarende umiddelbare visuelle inntrykk andre steder i denne skulpturens nærmiljø.  

Aase Texmon Rygh, Brudt form / Foto: B. Stolpmann

Verkets opprinnelse og historiske kontekst

Verket ble opprinnelig laget i forbindelse med en lukket konkurranse i regi av Oslo kommune om utsmykning ved Furuset T-banestasjon i 1981. Med årene ble området endret og skulpturen flyttet. Etter å ha vært oppstilt på ulike steder i Oslo, ble den i 2005 langtidsdeponert hos Universitetet i Oslo. Her står skulpturen i dag diagonalt på plassen foran det Humanistiske Fakultet. Den er altså ikke opprinnelig laget til den plassen den står på i dag.


Skulpturer inngår i den modernististe kunstretning, og kan best forstås med kjenskap til den kunsthistoriske kontekst. Innenfor skulpturfeltet på første halvdel av 1900-tallet, dyrket toneangviende kunstnere som Constantin Brancusi, Barbara Hepworth og Henry Moore den modernistiske skulptur, med abstraksjonen som ledende prinsipp. Målet var å gripe tingenes indre essens, heller enn å nøye seg med nøyaktige gjengivelser av mer overfladiske og tilfeldige aspekter[1]Samtidig finner man en også en klar vektlegging av det naturlige og organiske, i en tidsalder preget av mekanisering.[2]Da denne modernismen omsider nådde Norge, var Åse Texmon Rygh den aller første som omfavnet dens, non-figurative formspråk. Den geometrisk rene, organiske og iboende dynamiske varianten av dette modernistiske formspråket skulle bli hennes kjennetegn fra 1952 og helt frem til i dag.[3]Disse kjennetegnene fremstår som sentrale trekk også ved Brudt form. Det abstrakt-geometriske fokuset fremkommer tydelig gjennom valget av de grunnleggende formene kube og sylinder. De organiske aspektene er imidlertid mer subtile, men kommer til gjengjeld til utrykk på flere nivåer. På det formessige planet er de myke, avrundede linjene i verkets ytterkanter og rundt hullet viktige. Disse gir verket en bløtere, er naturlig karakter og bidrar til å midne det stringente geometriske utrykket. Også farger og overflaten tekstur peker i samme retning. Her kunstneren, gjennom bruk av forskjellige virkemidler, skapt et ujevnt, klumpete og delvis systematisk riflet ytre. Den grove, nærmest værbitte overflaten bringer tankene til steiner, preget av eroderende krefter. Videre bidrar også variasjon i fargenyanser, særlig av brunt og irret grønt til å understreke verkets jordlige og organiske karakter. Valget av bronsje som materiale kan ses i sammenheng med disse endringene.


Moderne abstrakt skulpturkunst i Norge har sin opprinnelse i ett ønske om å bryte ut av etterkrigstidens dominerende kunstformer. I etterkrigstiden var særlig Skulptur dominert av stilisert naturalisme, delvis diktert og underbygget av behovet for krigsminnesmerker, samt monumentale utsmykninger. Skulptur og arkitektur var tett knyttet sammen, og skulpturene ble ofte underlagt overordnede temaer for offentlige plasser og bygninger.[4] Som motsvar på dette kom en trend mot mer abstrakt kunst, noe som bygget på sterke impulser utenlandsfra. Man fikk en kunstretning hvor behovet for å framstille noe spesifikt falt helt bort, og ren form ble satt i høysetet. Kravet om at skulpturen skulle forestille noe, falt bort, og man fikk heller skulpturer som ønsket å være noe nytt i seg selv. Etter hvert gikk man til og med bort fra skulpturen som objekt, men fokuserte heller på skulpturen som idé: «The materials of sculpture(…) are actually heavy and subject to gravity, but are not felt as being like this, because sculpture is experienced imaginatively and not as a thing in the world». Skulpturerer skal altså, innenfor denne stilen, forstås som umiddelbare ideer, bevegelser, konsepter, eller rendyrkede tanker og føllelser, heller en faktiske objekter. Bjerke har følgende å si om Aase Texmon Ryghs kunst i denne konteksten:

«Utgangspunktet for hennes kunst er bestrebelsen i det 20. århundres skulptur etter å finne frem til skulpturens egenart som kunstart, frigjort fra den funksjon som bærer av offisielle budskap som tradisjonen hadde gitt den(…)Kunstnerne rendyrket sitt mediums egenart, når det gjelder skulpturer, unngår de illusjonisme (marmor er ikke kjøtt) og ekspressivitet(…)Den konstruktive skulptur former, deler, omslutter rommet, men fyller det ikke(…)Distinksjoner som for- og bakside, tomt og fylt rom, inn- og utside, opp og ned, oppheves.»[5]


Den er en av Aase Texmon Ryghs nonfigurative skulpturer med et utgangspunkt i matematikken. Hennes Møbius-skulpturer kan ses som direkte inspirert av konstruktivismen og kunstnere som Antoine Pevsner (1886-1962) og Max Bill (1808-1994) sin Endless ribbon fra 1935. Brudt form kan minne om Pevsners Developed Surface4 fra 1938, gjennom både sitt verbale og formale språk.[6] Skulpturen Brudd (2002) kan likne Brudt form idet begge tar utgangspunkt i to geometriske former som på hver sin måte blir brutt, for å så danne en ny helhetlig komposisjon. Bruddet opphever strengheten i geometrien  og skaper et friere og mer lekent uttrykk.Texmon Rygh uttrykker selv i et intervju i Sandefjords Blad fra 1986: ”Vi trenger kunsten. Fantasien, leken og mytene er borte. Kunsten kan hjelpe oss tilbake til det helere liv”. [7] Rygh har valgt å gjøre dette ved å adoptere den abstrakte skulpturstilen til Constantin Brancusi. Hun omtaler Brancusi som en kunstner som "representerer den absolutte forenkling, som jeg setter høyest av alle skulpturelle mål. Forenkling av naturen så meget som mulig slik at formen går over i det abstrakte – det blir linjen og komposisjonen som interesserer meg mest". [8]


Formal analyse

Øivind Storm Bjerke påpeker at Brudt form ikke bare forholder seg til formale problemer og prinsipper, men at den blir et meditasjonsobjekt.[9]. Selv har hun utrykkt seg slik: ”Jeg ønsker at det jeg gjør skal ha et lite element av åndsberikelse i seg. Jeg arbeider ikke med ren form. Mitt ønske er å formidle innhold med mitt formsprog og gi tilskueren en trang til fordypelse, noe i slekt med meditasjon.” [10] Her kan det trekkes paralleller til Barbara Hepworth og Oval Sculpture 7 (1943): ”Like the forms in all of Hepworth´s mature works, those in Oval Sculpture are basic and universal, expressing a sense of eternity´s timelessness".[11] Texmon Ryghs arbeid med enkle geometriske former kan også ses i sammenheng med kunstnerens personlighet og hennes interesse for Beckett og idéen om det umulige ved kommunikasjon: ”For å ha håp om å kommunisere må det forenkles, skrelles av.”[12] Brudt form synes samtidig å kunne falle inn under den filosofisk tankegangen til Noum Gabo: ”Gabo finner ingen plass for evige og absolutte sannheter; kunsten er en mental handling som ikke befatter seg med noen annen form for 'sannhet' enn at kunsten i seg selv utgjør en sannhet. ... Formene vi skaper er ikke abstrakte, de er absolutte. De er uavhengige av enhver ting som allerede foreligger i naturen, og innholdet de har, ligger i dem selv".[13]


Skulpturen er fylt med iboende kontraster, som er konsekvent understreket ved hjelp av fysiske materialer, og skulpturens plassering i det offentlige rom. I selve skulpturen ligger kontrasten mellem sirkel og firkant, men også spenningen mellom de perfekte geometriske formene som blir antydet, og de brudte, dynamiske formene som faktisk er framstilt. Skulpturens er konsekvent plassert i diagonal, og dermed spenningsforhold, med sine omgivelser: dette gjelder på mikronivå, i det den står diaginalt oppå sin egen stenfot, og på makronivå, i det den står diagonalt i forfold til den firkantede plassen den danner sentrum i, og bygningene som står rundt den. Materialvalget understreker også disse iboende kontrastene. Overfladisk sees dette i kontrasten mellom bronze og stein, men også selve bronzen understreker kontrasten mellom streng, geometrisk matematikk, og organisk dynamikk. Bronze er et materiale med en tydelig organisk oppførsel, i det skulpturens farge og utseende vil begynne å forandre seg i forhold til vær og vind straks den blir plassert utendørs. Valget av bronze til en utendørskulptur utrykker derfor et bevist ønske om organisk estetisk forandring. Alt dette blir igjen understreket ved figurens grove, energiske overflate, som kontrast til selve formens presisjon. Materialets tyngde og skulpturens monumentale størrelse danner også en kontrast til figurens dynamiske energi.      



 


Referanser

  1. Kleiner, Fred. Garners art through the ages. 13. Utgave. (Boston: Cengage learning, 2011), 951
  2. Kleiner. 954
  3. Storm Bjerke. Aase Texmon Rygh. s.6
  4. Bjerke, Øivind Storm: «Aase Texmon Rygh» i Kunst fra 100 rom – verk fra universitetet i Oslos kunstsamling (Universitetet i Oslo 2008) s. 62
  5. Bjerke, Øivind Storm: Aase Texmon Rygh (Grøndahl Dreyer, Oslo 1992)s. 33-34
  6. Aamold, "Aase Texmon Rygh".
  7. Sitert i Bjerke, Aase Texmon Rygh, 1.utg., 92.
  8. Aftenposten, 13.11.1952, sitert i Bjerke, Aase Texmon Rygh, 1. utg., 34.
  9. Bjerke, Aase Texmon Rygh, 1.utg., 92.
  10. Aftenposten 13.4. 1990, sitert i Bjerke, Aase Texmon Rygh, 1.utg., 92.
  11. Kleiner, Gardner´s Art through the Ages: A Global History, 952.
  12. Bjerke, Aase Texmon Rygh, 2. utg., 24.
  13. Bjerke, Aase Texmon Rygh, 2. utg., 103.


Bibliografi

Bjerke, Øivind Storm. Aase Texmon Rygh. 1. utg. Oslo: Grøndahl Dreyer, 1992.

Bjerke, Øivind Storm. Aase Texmon Rygh. 2. utg. Oslo: Grøndahl Dreyer, 2010.

Kleiner, Fred S. Gardener's Art through the Ages: A Global History. 13th ed. Belmont: Thomson Wadsworth, 2008.

Aamold, Svein. "Aase Texmon Rygh". Utdypning, NBL-artikkel. www.snl.no/.nbl_biografi/Aase_Texmon_Rygh/utdypning

Eksterne lenker

www.rygh.org/