Forskjell mellom versjoner av «Felespilleren»

Revisjonen fra 15. okt. 2020 kl. 18:07

Felespilleren er et maleri av den norske kunstneren Aage Storstein som befinner seg i Nasjonalmuseet i Oslo. Det ble malt i 1939-40, teknikken er olje på lerret, og lerretets mål er 157,5 x 205 cm. Maleriets formspråk kombinerer formale virkemidler hentet fra senkubismen med en klart ekspressiv bruk av form og farge i deler av billedflaten. Således blir maleriet et godt eksempel på hvordan Storstein ble avgjørende påvirket av den nye, ekspresjonistiske stilen som Picasso begynte med på midten av 1920-tallet, og som Storstein ble kjent med under sitt andre opphold i Paris i 1926.

Aage Storstein, Felespilleren, 1940. Olje på lerret, 205 x 157,5 cm. Foto: Nasjonalmuseet/Jacques Lathion. © Storstein, Aage/BONO

Motivbeskrivelse

Felespilleren tar for seg en scene innendørs med fire personer. Felespilleren til høyre, er ikledd en brun dress, med en fele han spiller på i hendene. Han er vendt bort fra de andre skikkelsene i bildet, mot høyre, og har blikket senket. I midten av bildet sitter en mann skjevt på en stol og lener seg over stolryggen. Han har blikket vendt nedover. Begge disse skikkelsene er plassert i det fremst rommet i bildet, og ser ikke ut til å registrere de to siste skikkelsene til venstre i bildet. Disse er en mann og en kvinne, i en tilsynelatende dramatisk omfavnelse. Mannen har armene rundt kvinnens midje, mens hun dytter ham vekk, med et overrasket ansiktsuttrykk. Paret er plassert i et rom eller en gang, som ligger bak det andre, vist ved hjelp av en døråpning. Innredningen er sparsom, med kun et bord og et vindu med gardiner bak felespilleren, og stolen den sittende mannen er på.

Romfølelsen i bildet kommer ved hjelp av overlapping, spesielt av personene. Felespilleren står fremst, hans ben er foran den sittende mannens, som igjen har hodet sitt foran døråpningen og parent på bakrommet.

Fargebruken i Felespilleren er forskjellig i de to rommene. i det fremste er det forholdsvis lysere og klarere farger, som gir en illusjon av at rommet er godt opplyst. Det blir brukt gul, rosa, oransje og blått. Bakrommet tar i bruk mørke røde og brune farger. Selv om fargebruken er mørkere til venstre i bildet, fremstår ikke fargene dårlig fordelt. Felespillerens brune dress, og det mørke utenfor vinduet skaper balanse.

Formale virkemidler

Her settes det inn en analyse av formale virkemidler

Kunsthistorisk plassering

Hvis man skal plassere Felespilleren i en kunsthistorisk sammenheng, kan man begynne med å merke seg at Storstein var en kunstner som i sitt kunstnerskap ofte vendte tilbake til de samme motivene, og at nettopp felespilleren var et slikt tilbakevendende motiv. Ifølge Åse Ødegaard er årsaken til dette trolig at Storstein hadde en preferanse for motiver hentet fra hans hjemlige miljø, der broren Egil ofte spilte fiolin mens moren akkompagnerte på piano.^[1] Storsteins første felespillerbilde er maleriet Egil med violinen fra 1924, som viser broren mens han stemmer fiolinen. Maleriet er malt før Storsteins andre opphold i Paris i 1926 og bærer derfor ikke preg av påvirkning fra Picasso. Senere bilder som Violinspilleren fra 1929 og felespilleren i det ene feltet i Skjermbrett med fire felter fra 1937 er derimot klart påvirket av senkubismen i sitt formspråk, med en klar tendens til geometrisering av naturlige fomer.^[2] Man kan også Felespilleren

bærer derimot tydelig preg av senkubisti, med en tendens til geometrisering av naturlige former.

Etter Felespilleren

Ifølge Ødegaard er Storsteins siste felespillerbilde litografiet Myllarguten fra 1962.

Hvis man skal plassere Felespilleren i en internasjonal kunsthistorisk sammenheng..... Fylles ut av andre enn meg (Lars Morten)

asdfsafds

asdfdsaf

Referanser

1. ↑ Ødegaard, Aage Storstein, 22.
2. ↑ Se Ødegaard, Aage Storstein, 31 og 51.

Bibliografi

Ødegaard, Åse. Aage Storstein: En billedbygger i norsk kunst. Oslo: Bonytt AS, 1992.

Eksterne lenker