Forskjell mellom versjoner av «Felespilleren»

Fra hf/ifikk/kun1000
Hopp til: navigasjon, søk
(Formale virkemidler)
(Formale virkemidler)
Linje 18: Linje 18:
  
 
I ''Felespilleren'' ser vi bruk av simultan fremstilling, ett virkemiddel som ifølge Mørstad gir inntrykk av at gjenstander og personer fremstår som betraktet i «i varierende øyehøyde fra flere synsvinkler over en viss tidsperiode». <ref>Mørstad, ''Malerileksikon'', s.v''.'' «simultan fremstilling».</ref> I ''Felespilleren'' er dette spesielt tydelig i gjengivelsen av bordet, som blir sett fra ulike uforenlige synsvinkler. Her er bordbeina malt på skrå, mens bordplaten tilsynelatende er parallell med veggen bak.
 
I ''Felespilleren'' ser vi bruk av simultan fremstilling, ett virkemiddel som ifølge Mørstad gir inntrykk av at gjenstander og personer fremstår som betraktet i «i varierende øyehøyde fra flere synsvinkler over en viss tidsperiode». <ref>Mørstad, ''Malerileksikon'', s.v''.'' «simultan fremstilling».</ref> I ''Felespilleren'' er dette spesielt tydelig i gjengivelsen av bordet, som blir sett fra ulike uforenlige synsvinkler. Her er bordbeina malt på skrå, mens bordplaten tilsynelatende er parallell med veggen bak.
 +
 +
Fargefeltene og overlapping av disse binder figurene i bildet sammen, og fungerer samtidig som romskapende. Ødegaard trekker i sin framstilling av verket frem at «…de sterke rødfargete planene i bakgrunnen danner skygge og gir romillusjon». Vi ser i ''Felespilleren'' en demonstrasjon av det kubistiske perspektiv, hvor kontrastene mellom farger og plan er det som skaper tredimensjonalitet i bildet. Det er nettopp den mørke rødfargen, i kontrast til den lyse koloritten i forgrunnen som danner en illusjon av dybde. 
 +
 +
Figurene i bildet er delvis omgitt av transparente fargefelter. Disse fargefeltene er ikke avgrenset av linjer, men malt i laserende lag. Dette grepet, som Picasso også brukte, gir figurene ''bevegelsesrom.'' Fargefeltet rundt felespillerens høyre arm kan brukes som eksempel for å forklare virkningen av denne teknikken. Det fargede konturløse feltet, gir betrakteren inntrykk av at felespilleren i neste øyeblikk kan løfte albuene for å føre buen nedover på felen. Bevegelsesfeltene har den effekt at rommet fremstår dynamisk, som om figurene straks vil kunne røre på seg.
  
 
== Kunsthistorisk plassering ==
 
== Kunsthistorisk plassering ==

Revisjonen fra 16. okt. 2020 kl. 14:15

Felespilleren er et maleri av den norske kunstneren Aage Storstein som befinner seg i Nasjonalmuseet i Oslo. Det ble malt i 1939-40, teknikken er olje på lerret, og lerretets mål er 157,5 x 205 cm. Maleriets formspråk kombinerer formale virkemidler hentet fra senkubismen med en klart ekspressiv bruk av form og farge i deler av billedflaten. Således blir maleriet et godt eksempel på hvordan Storstein ble avgjørende påvirket av den nye, ekspresjonistiske stilen som Picasso begynte med på midten av 1920-tallet, og som Storstein ble kjent med under sitt andre opphold i Paris i 1926.

Aage Storstein, Felespilleren, 1940. Olje på lerret, 205 x 157,5 cm. Foto: Nasjonalmuseet/Jacques Lathion. © Storstein, Aage/BONO

Motivbeskrivelse

Felespilleren tar for seg en scene innendørs med fire personer. Felespilleren til høyre, er ikledd en brun dress, med en fele han spiller på i hendene. Han er vendt bort fra de andre skikkelsene i bildet, mot høyre, og har blikket senket. I midten av bildet sitter en mann skjevt på en stol og lener seg over stolryggen. Han har blikket vendt nedover. Begge disse skikkelsene er plassert i det fremst rommet i bildet, og ser ikke ut til å registrere de to siste skikkelsene til venstre i bildet. Disse er en mann og en kvinne, i en tilsynelatende dramatisk omfavnelse. Mannen har armene rundt kvinnens midje, mens hun dytter ham vekk, med et overrasket ansiktsuttrykk. Paret er plassert i et rom eller en gang, som ligger bak det andre, vist ved hjelp av en døråpning. Innredningen er sparsom, med kun et bord og et vindu med gardiner bak felespilleren, og stolen den sittende mannen er på.

Romfølelsen i bildet kommer ved hjelp av overlapping, spesielt av personene. Felespilleren står fremst, hans ben er foran den sittende mannens, som igjen har hodet sitt foran døråpningen og parent på bakrommet.

Fargebruken i Felespilleren er forskjellig i de to rommene. i det fremste er det forholdsvis lysere og klarere farger, som gir en illusjon av at rommet er godt opplyst. Det blir brukt gul, rosa, oransje og blått. Bakrommet tar i bruk mørke røde og brune farger. Selv om fargebruken er mørkere til venstre i bildet, fremstår ikke fargene dårlig fordelt. Felespillerens brune dress, og det mørke utenfor vinduet skaper balanse.

Formale virkemidler

Komposisjonen i Aage Storsteins Felespilleren er velbalansert og symmetrisk. Figurene er balansert utover billedflaten i en tredelt komposisjon. Vertikale linjer, markert gjennom døråpning, vinduskarm og gardiner, deler bildet i to større sidefelter og ett smalere midtfelt. Felespilleren og paret rammes inn av hvert sitt felt, mens den sittende mannen fungerer som midtpunkt i bilde. Kroppen til mannen på stolen danner en større diagonal, fra hans utstrakte ben til hodet. Diagonalen gjennom midtfiguren bryter med den vertikale strukturen som ellers preger komposisjonen. Diagonalen skaper dynamikk i bildet og binder figurene i maleriet sammen. 

Figurene i Felespilleren sammensatt av geometriske fargefelter. Oppløsningen av motiv til geometriske former er i tråd med kubismens brudd med den naturalistiske fremstillingsmåte. [1] Felespillerens høyre kne antydet gjennom en sirkel, det venstre frontstykket til felespillerens jakke er gjengitt som en mangekant, og den sittende mannens venstre skulder og overarm er tegnet med unaturlig skarpe, geometriske vinkler. Fargeflatene som er brukt for å bygge opp kropper og interiør, er avgrenset av tydelige omrisslinjer som beskriver formen. Linjeføringen er markant, og fremhever geometrien i flatene. 

Perspektivet i Felespilleren er pluralistisk eller flertydig, og følger kubismens brudd med tradisjonelle perspektiviske virkemidler som sentralperspektiv og linjeperspektiv. Kubistene brukte gjerne flere perspektiver i samme komposisjon fordi de mente at mennesker alltid er i bevegelse og observerer verden med et bevegelig blikk. [2]

I Felespilleren ser vi bruk av simultan fremstilling, ett virkemiddel som ifølge Mørstad gir inntrykk av at gjenstander og personer fremstår som betraktet i «i varierende øyehøyde fra flere synsvinkler over en viss tidsperiode». [3] I Felespilleren er dette spesielt tydelig i gjengivelsen av bordet, som blir sett fra ulike uforenlige synsvinkler. Her er bordbeina malt på skrå, mens bordplaten tilsynelatende er parallell med veggen bak.

Fargefeltene og overlapping av disse binder figurene i bildet sammen, og fungerer samtidig som romskapende. Ødegaard trekker i sin framstilling av verket frem at «…de sterke rødfargete planene i bakgrunnen danner skygge og gir romillusjon». Vi ser i Felespilleren en demonstrasjon av det kubistiske perspektiv, hvor kontrastene mellom farger og plan er det som skaper tredimensjonalitet i bildet. Det er nettopp den mørke rødfargen, i kontrast til den lyse koloritten i forgrunnen som danner en illusjon av dybde. 

Figurene i bildet er delvis omgitt av transparente fargefelter. Disse fargefeltene er ikke avgrenset av linjer, men malt i laserende lag. Dette grepet, som Picasso også brukte, gir figurene bevegelsesrom. Fargefeltet rundt felespillerens høyre arm kan brukes som eksempel for å forklare virkningen av denne teknikken. Det fargede konturløse feltet, gir betrakteren inntrykk av at felespilleren i neste øyeblikk kan løfte albuene for å føre buen nedover på felen. Bevegelsesfeltene har den effekt at rommet fremstår dynamisk, som om figurene straks vil kunne røre på seg.

Kunsthistorisk plassering

Hvis man skal plassere Felespilleren i en kunsthistorisk sammenheng, kan man begynne med å merke seg at Storstein var en kunstner som i sitt kunstnerskap ofte vendte tilbake til de samme motivene, og at nettopp felespilleren var et slikt tilbakevendende motiv. Ifølge Åse Ødegaard er årsaken til dette trolig at Storstein hadde en preferanse for motiver hentet fra hans hjemlige miljø, der broren Egil ofte spilte fiolin mens moren akkompagnerte på piano.[4] Storsteins første felespillerbilde er maleriet Egil med violinen fra 1924, som viser broren mens han stemmer fiolinen. Maleriet er malt før Storsteins andre opphold i Paris i 1926 og bærer derfor ikke preg av påvirkning fra Picasso. Senere bilder som Violinspilleren fra 1929 og felespilleren i det ene feltet i Skjermbrett med fire felter fra 1937 er derimot klart påvirket av senkubismen i sitt formspråk, med en tendens til geometrisering av naturlige former.[5] Etter Felespilleren, som Storstein faktisk malte i to forskjellige versjoner,[6] møter man motivet i scenen med den felespillende Fossegrimen i Storsteins fresker i Oslo Rådhus.[7] Storsteins siste felespillerbilde ser ut til å ha vært litografiet Myllarguten fra 1962.[8]

Hvis man skal plassere Felespilleren i en bredere kunsthistorisk sammenheng..... Fylles ut av andre enn meg (Lars Morten)

Referanser

  1. Jørgensen, Jørgensens lille kunstordbok, s.v. «kubisme».
  2. Cramer and Grant, « Cubism and multiple perspectives, » Smarthistory, March 7, 2020, https://smarthistory.org/cubism-and-multiple-perspectives/. 
  3. Mørstad, Malerileksikon, s.v. «simultan fremstilling».
  4. Ødegaard, Aage Storstein, 22.
  5. Se Ødegaard, Aage Storstein, 31 og 51.
  6. Den andre versjonen av Felespilleren er avbildet i Ødegaard, Et kunstverk blir til, 159.
  7. Se Ødegaard, Et kunstverk blir til, 162-163.
  8. Ødegaard, Aage Storstein, 72.

Bibliografi

Ødegaard, Åse. Aage Storstein: En billedbygger i norsk kunst. Oslo: Bonytt AS, 1992.

Ødegaard, Åse. Et kunstverk blir til: Aage Storsteins fresker i Oslo Rådhus. Trondheim: Tapir Akademisk forlag, 2000.

Eksterne lenker