Forskjell mellom versjoner av «Gjetere, Tåtøy»

Revisjonen fra 3. nov. 2023 kl. 12:10

Erik Werenskiold, Gjetere, Tåtøy, 1883. Olje på lerret, 58,7 x 65,6 cm. Foto: Nasjonalmuseet/Børre Høstland.

Katalogkunnskap

I 1883 maler Erik Werenskiold maleriet Gjetere, Tåtøy. Her skildrer han barn i det norske landskapet. Maleriet måler 58,7 x 65,6 cm og er malt med oljemaling på lerret. Verket er utstilt på Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur, og design i Oslo. Verket har vært i Nasjonalmuseets eie siden 1912, da det ble gitt i testamentarisk gave fra Einar Sundt. ^[1]

Motivbeskrivelse

Motivet i Gjetere, Tåtøy viser barn, flora og dyr i landskap. Sentralt i midten av maleriet er tre barn, to gutter og en jente, liggende og sittende mot hverandre i samtale i et bakket landskap. En sti går diagonalt oppover mot trærne i venstre hjørne og skiller jenta fra de to guttene. Over ungene er to kyr og blå himmel. Trevekster på hver side rammer inn øvre del av maleriet.

De to guttene ligger avslappet på berget, en har tatt av seg sko og den andre har tatt av seg hodeplagget sitt. De ser slitne og varme ut denne deilige sensommerdagen, og alle tre ligger godt til rette i den mosegrodde stensiden. Piken sitter i venstre del ikledd en lyseblå overdel som tar opp fargen i himmelen. Vi ser henne i profil fra hennes høyre side. De røde kinnene kommer godt frem da hun har fått håret bort fra ansiktet og samlet det i en flette i nakken. Guttenes klær står i samme fargenyanser som berget de ligger på.

Deler man bildet inn med tredelsregelen, kan maleriet deles inn i deler der nederste horisontale del er brunaktig og mer skyggelagt i stenberget, midtre horisontale del er lysere og har flere detaljer i form av ansikt og kropp med klær, og den siste og øverste delen er den lyseste delen av himmel og trevekster som innrammer dyrene. Horisontalt går fargene i naturlig stigende rekkefølge fra mørkt til lyst på en harmonisk måte. 

Formale virkemidler

Erik Werenskiold har i Gjetere, Tåtøy gjort bruk av naturlige dagslysfarger, som tydeliggjør sesongen og tidspunkt på dagen for betrakteren. Bildet er malt i malerisk stil, med tydelige penselstrøk særlig i forgrunnen, som viser til oppholdet hans i utlandet og relasjonen til den impresjonistiske stilen i Frankrike. Friluftsmaleriet oppstod som en ny retning blant mange malere omkring Kragerø, og flere tok staffelier, maling og pensler med ut i landskapet og malte motivene der før de senere gjorde dem ferdige i atelierene sine^[2]. Bakgrunnen er sammensatt av mindre detaljerte, utviskede og smalere penselstrøk, som blir tykkere og mer presise når man beveger seg frem i bildet mot forgrunnen der den største detaljeringen finnes på de tre barnefigurene.

Ungene er plassert nærmest i en trekant, ansikt og blikk er vendt mot hverandre og skaper slik et samtalerom mellom dem. Vi blir raskt invitert inn til å lese mellom linjene om hva samtalen dreier seg om. Ingen av barna er direkte mer i fokus enn den andre da de med blikket flytter fokuset videre på hverandre i denne trekantformen. Her fanger Werenskiold betrakterens oppmerksomhet godt og en kan stå lenge å fundere på relasjonene dem imellom.

Gjennom bakken der ungene sitter kan en følge berget som en sti oppover. Stien og diagonalen den lager har i maleriet flere funksjoner, og her fører den sømløst blikket vårt dypere innover i landskapet for videre observasjon. På toppen av bakken i øverste del finner vi de to kyrne på beite hvor et atmosfærisk perspektiv virker inn. Kyrne er i likhet med barna malt med små penselstrøk, men er i lysere brune nyanser som blender inn i floraen rundt. Den klare blå himmelen er dus og gir heller ikke særlig kontrastspill til omgivelsene. Dette og størrelseskontrasten på vegetasjonen og dyrene skaper dybde i bildet og indikerer at det er bakgrunnen vi ser på. Barna i samtale er hovedmotivet, likevel er overgangen fra figur til figur harmonisk og lar oss på en naturlig måte flyte blikket over maleriet. 

Diagonalen kan også forstås som et virkemiddel av kunstneren for å skille jenta fra guttene, og slik vise til at det er en ulikhet mellom dem. Bak jenta er en busk og et rødt-hvitt rutete tøystykke. Hun sitter mer rakrygget enn guttene som ligger henslengte i berget og har strikketøy i hendene. I samtiden var det vanlig at jentene ofte gjorde adskilte oppgaver fra guttene. Slik sett kan det virke sannsynlig at hun har fått i oppdrag å komme til gjeterguttene med lunsj pakket inn i dette tørkleet, og at de i maleriets øyeblikk har spist seg mette og gode alle tre.  

Ikonologi

Verket i sin samtid bygger på realismens tanker om å vise mennesker i miljø. Arbeidere og bønder ble mer vanlige motiver i maleriene. I dette verket er barna i en arbeidssituasjon, det er ikke pyntet på eller tilgjort, men viser en arbeidshverdag slik som den ville vært på slutten av 1800-tallet. Motivet representerer sin samtid. Flere av Werenskiolds bilder kan minne om friluftsmalerier selv om de ikke nødvendigvis er det. Typisk for dette er den impresjonistiske malestilen av landskapet. Stilmessig er det tydelig at Werenskiold er inspirert av impresjonismen som blomstrer i Paris på denne tiden^[3].

På slutten av 1800-tallet vendte en rekke kunstnere tilbake til Norge etter lengre opphold i Europa. Werenskiold var en av dem. Disse kunstnerne hadde blitt inspirert av de ulike kunstretningene som utviklet seg i Europa. Erik Werenskiold og andre kunstnere som Gerhard Munthe malte norske naturlandskap med motiver inspirert av realismens ideer. Naturalismen bygger på realismens ideologi, men med større fokus på landskap og natur. Dette kan man også se i andre av Werenskiolds verk som En bondebegravelse (1883-1885) og Fra Telemark (Telemarksjenter) (1883)^[4].

Da Kunstnerne tilbakevendte til Norge gjorde de opprør. På denne tiden var byens eneste utstillingslokale styrt av et borgerlig styre. I 1881 bestemte styret i kunstforeningen at maleriet Snekkerverksted malt av Gustav Wentzel ikke skulle bli stilt ut. Dette var bristepunktet for et norsk kunstnerisk opprør hvor Werenskiold og Thaulow sto i spissen av en boikott av Kunstforeningens utstillinger. Dette ledet til at en helt ny kunstnerstyrt institusjon, Kunstnernes Høstutstilling ble opprettet. I 1887 ble også Kunstnernes representative komite grunnlagt. Disse hendelsene var revolusjonerende for norske kunstnere og norsk kunsthistorie. Kunstnerne tok tilbake makten og brøt med den statlige påvirkningen de hadde vært helt avhengig av tidligere^[5].

Bakgrunn for maleriet

Erik Werenskiold, Gjetere, Tåtøy, 1882. Pen og blyant på papir, 150 x 22,8 cm. Oslo: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Billedkunstsamlingene.

Erik Werenskiold holdt til i området omkring Kragerø, hvor maleriet er malt. Her begynte han i sommeren 1882 på et maleri på bestilling av grosserer Einar Sundt, som senere blir til Gjetere, Tåtøy. Werenskiold beskriver i brevet, hvordan han arbeider med bestillingen fra Einar Sundt, og har vanskeligheter med å få motivet på plass. Han skisserer i både tegning og maleri, hvorav Nasjonalmuseet har en av skissene i deres samling, som man ser nedenfor på denne siden^[6].

Werenskiold er nok mest kjent for sine nyromantiske skildringer av de norske landskap og særlig dets bondefolk og bygdesamfunn. Hans malerstil er bl.a. inspirert av hans mange utenlandsturer, som gjorde at han ikke bare var velbevandret i de norske bygder og daler, men også i München og Paris. I Paris ble han inspirert av den impresjonistiske til, som oppstod i Frankrike og dens særlige penselstrøk og fargebruk. I München ble han inspirert av den realisme, som mange tyske kunstnere uttrykte i deres verk, og tok denne motivtilgang med ham hjem. Hans mange utenlandsreiser var nemlig oppbrudt av langtidsopphold i Norge, hvor han utforsket sin kjærlighet til naturen og livet i det norske bygdesamfunn, som vi også ser i Gjetere, Tåtøy.

I slutten av 1800-tallet skjedde det en rask urbanisering, hvor nye teknologier gjorde inntog på gårdene i de europeiske landene, herunder Norge. Denne utviklingen tvang mange bønder inn mot byen, hvor den nye blomstrende industrien hadde bruk for mer arbeidskraft. Mange arbeidere levde under trange kår, og hadde bruk for å speile seg i et motbilde til denne tilværelsen. Den alminnelige borger kunne gjenkjenne landskapene og hverdagsscenene i de nyromantiske maleriene som deres egne. Naturen og nasjonalfølelsen ble kombinert for å formidle en helende effekt til dem som var endt opp i byens maskineri^[7].

Litteraturliste

Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie, Bilde og skulptur fra vikingetida til i dag. 3. oplag. Oslo: Det Norske Samlaget, 2018.

Kent, Niel. The Triumph of Light and Nature, Nordic Art 1740-1940. London: Thames and Hudson 1987.

Nasjonalmuseets netsamling. ”Gjetere, Tåtøy”. (september 2023) https://www.nasjonalmuseet.no/samlingen/objekt/NG.M.00990

Sjåstad, Øystein. Erik Werenskiolds middelvei. Møte med fransk kunst på 1880-tallet. 2019. https://wiki.uio.no/hf/ifikk/norskbilledkunst/index.php/Sj%C3%A5stad,_%C3%98._%E2%80%9DErik_Werenskiolds_middelvei._M%C3%B8te_med_fransk_kunst_p%C3%A5_1880-tallet%E2%80%9D

Østby, Leif. Erik Werenskiold. 2. oplag. Oslo: Grøndahl og Dreyers Forlag AS, 1993.

Referanser

1. ↑ Nasjonalmuseets nettsamling, Gjetere, Tåtøy
2. ↑ 3 Sandberg, Kunstnerliv i Kragerø, 10-11
3. ↑ Sjåstad, Ø. Erik Werenskiolds middelvei. Møte med fransk kunst på 1880-tallet [1]
4. ↑ Danbolt, Norsk Kunsthistorie, 211- 213
5. ↑ Danbolt, Norsk Kunsthistorie, 232-234.
6. ↑ Østby, Maleren og tegneren Erik Werenskiold 1855-1938, 30-32
7. ↑ Danbolt, Norsk Kunsthistorie, 211-218